Et stykke håp

Faren: – Vi skal til sykehuset.
Gutten: – Hvorfor det?
– Fordi hun har skadet seg.
– Hvorfor det?
– Fordi hun er lei seg.
– Hvorfor det?

Det er hjerteskjærende når tematikken rulles opp i teaterstykket Alle fantastiske ting. Henrik Mestad spiller gutten som fra han er syv år gammel flere ganger opplever at moren prøver å ta livet sitt. For å mestre situasjonen begynner han å lage en liste over alle fantastiske ting som gjør livet verdt å leve. For når moren får listen, må hun jo skjønne at hun må leve? Stykket er både livsbejaende og morsomt, men treffer innimellom som en knyttneve i magen.

– Man ønsker at «ting skal være bra». Men jeg tror at 20 prosent av oss har hatt det ganske heftig i oppveksten. Fra de grusomste ting, til de småsure tingene. Det gjelder mange barn, at de tar ansvar hjemme, sier Mestad. Det er den siste uken før premiere i Oslo på Duncan Macmillans teaterstykke, og sammen med regissør Bjarte Hjelmeland må skuespilleren få grunnarbeidet til å sitte. Er det et feilplassert smil eller for mye kaving rundt på scenen?

– Det blir litt for mye «sukker i teen», du gjør deg for søt, melder Bjarte Hjelmeland, og Mestad tar det til seg. Ofte har han en hang til å gå langt ned i smertepunktene, så det gjelder å finne balansen. Når publikum kommer, kan alt skje, ettersom også de må spille litt med. Denne dagen er studenter fra Bårdar-akademiet invitert på besøk for å delta i prøven. Camilla Hanssen blir trukket opp på scenen til Henrik Mestad, og til stor jubel fra medelevene blir hun bedt om å «fri» til rollefiguren hans. Men de fleste publikummerne trenger bare å lese høyt ting fra en lapp med nummer de har fått tildelt, som nr 313: «Ha et piano på kjøkkenet». Lappene utgjør listen med alle de fantastiske tingene ved livet gutten vil at moren skal forstå: finne en perfekt avokado, ligge i en hengekøye, le så mye at det spruter melk ut av nesen, at Beyonce er i slekt med Gustav Mahler!

Flytte blikket

Når prøven er ferdig, studentene er gått hjem og lysene i salen er slukket, drikker Mestad te i henslengt positur i Edderkoppen Scenes bar. Dagen har vært lang, inntrykkene mange. Tiden rett før en premiere er intens.

– Hva tenker du stykket handler om?

– Det skrullete er at det alltid er det vanskeligste spørsmålet. Men en nøkkelreplikk er at uten håp, kan du ikke gå videre. Alle har vært i situasjoner der det ikke er håp. Da må du flytte blikket et sted, for noe håpefullt fins det, det kan være noe smått, en liten ting.

– Kan du fortelle en slik ting fra ditt eget liv?

– Jeg tror veldig på åpenhet om psykisk helse. Samtidig er det litt for mange supervellykkede folk i offentligheten som forteller, som «har noen demoner å kjempe med». Jeg har lagt merke til at folk ikke er litt nervøse lenger, men «har angst». Livet byr på en god del, for de fleste. Men det er mennesker som går og sliter hele livet, der det er alvor, ikke bare sånn «litt». Så jeg vil ikke være konkret, men jeg kjenner meg igjen i en del ting i stykket, jeg vet noe om materialet. Det er det mange som gjør, og vi lager kunst av det, sier Henrik Mestad.

Duften av baby

Han trekker fram andre kjente personers historier som har vært viktige, som den om statsminister Bondeviks depresjon, og Else Kåss Furuseths teaterstykke Kondolerer, som handler om selvmordene til moren og broren. Furuseth har sagt noe slikt som at vi må være hverandres lommelykter på det mørke loftet.
– Hun er det aller beste eksempelet på en offentlig person som deler. Hun har vært konsulent for dette stykket.

– Hvordan vil din egen liste over fantastiske ting være?

– Min favoritt fra stykket er «fyre opp et bål», og den vet jeg mange har! Det er vel ikke så mange land i verden som ville hatt den høyt oppe? Min egen liste ser annerledes ut i dag enn for 30 år siden. Da ville jeg sagt «stå på scenen med 750 i rommet som er helt til stede i klangen du holder opp.» Det er så berusende, sier Henrik Mestad. Han forteller at han fikk barn sent, og at det endret mye.

– Jeg er en person som alltid har hatt syv filmer i hodet gående samtidig. Hvis jeg gikk en sinnssykt lang tur alene, til jeg så vidt greide å rulle ut sove­posen, da ble det pause, da stoppet filmene. Nå er det nye ting som har overtatt. Å ligge i dobbeltsengen sammen med kjæresten og en liten baby i midten og kjenne lukten av babyen … eller kjenne små barne­armer rundt halsen … det trumfer å padle rundt Svalbard, sier Mestad.

Den banale sannhet

Hjelper listen over alle de fantastiske tingene moren? Det skal vi ikke røpe. Men skuespilleren er blitt slått av én ting i stykket:

– Det viktigste sanne er også det mest banale: Å innse at det er viktig å snakke om ting. På alle nivåer. Små og store problemer, sier skuespilleren før han går hjem der hans fantastiske ting venter. •