Et stille år

Jeg skulle flytte; bytte by og bytte navn,

forankre meg i frihet, farge håret, skifte havn

da verden ble øredøvende

stille og drømmer bleke

før også de skulle hive etter pusten

Tilværelsen fyltes av tomme stoler,

mørke rom og stengte dører

Det ble påbud om å holde maska –

huske de som har det verre enn oss –

men psyken raknet til sist, maskene til tross

Det var mai, og vi satt på en utekafé

du og jeg

kafeen stengte igjen få dager senere

pilsen gråt fra glasset og du spurte

Hva er vi egentlig

Jeg var for full til å huske svaret

men måtte ha sagt noe om mellomtid

Når avstand var normen ble vi nærmest

Vrengt, når verden ute forble inne

Du ble tam nok

til å spise fra hånden

og dum nok

til å komme tilbake etter mer

Så ble det august, vi lå blant pappkasser

og du skulle dra først

Der ble vi liggende i tre dager

før jeg våget å be om trøst

for at du snart skulle spise hjertet mitt

Men etter en stillhet lengre enn året

sa du at du også var blitt glad i meg

Med bagasjen full av knuter

Besøkte jeg deg i september;

nesten men ikke helt venner

nesten på vei over dammen

nesten men ikke helt sammen

den første jenta

du tok med hjem og hvem

vet, kanskje den siste

Timeglasset vårt spiste

dyner, gråten etterpå varte

i tre kommuner

til Oslo S fra Moss, men du

slapp ikke hånda mi én gang

Jeg sa jeg skulle tenke,

men ringte deg alt neste dag

for å verve deg til oss

Den høsten var himmelen et torturkammer

hvor jeg sto tvunget til å observere

månen sultes og fetes opp igjen i en

synlig endeløs, sykelig dans mellom netter og dager,

tykk og mager

Det var sjelden nok søppel i gaten

til å indikere en god natt

Byen sto igjen forlatt, som om ei

Kittelsen-kjerring hadde kommet med raken

Øynene klarte ikke helt å virke som før;

vente seg aldri til mørket slik øyne bør

Det ble januar, og det som verre var var at

det så akkurat ut som året før; like øde,

like mange land røde men med

flere syke, flere redde, flere døde –

og stadig, sikkert, fler

som tenkte at nå går det ikke mer

Jeg sa jeg aldri skulle endre kurs

for noen mann, jeg skulle sette stien

i brann bak meg og aldri se tilbake

Haken ville vært å forlate

deg som jeg ikke finner ord på

Maken har jeg aldri møtt, så

jeg takker en gud som jeg ikke tror på

for at jeg ble født

inn i samme tid som deg.

Vi spilte et spill, selv om

vi ikke driver med slikt

og det spillet var gjemsel

vi bare brukte jævlig lang tid

på all tellinga og finninga

Jeg kan fortsatt overhodet

ikke tro det at du

var der hele tida, i ti år

eller noe

Igjen så har det blitt august,

du og jeg har blitt til vi

Og selv om du tidvis er en dust

er du ferie og hjemkomst på samme tid

Når du holder meg så holder det;

da kan jeg være hva som helst,

selv lykkelig

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør her ennå

utenom å elske, men jeg tror

jeg vil finne det ut underveis

Hva om det stille året aldri kom, og jeg hadde reist –

dratt min vei uten å drøfte

at drømmer kan bygges rundt deg.

Dette er vinnerbidraget i skrivekonkurransen Skriv 2021. Tema for konkurransen var På tross av korona.

Juryen skriver at teksten evner å beskrive hvordan to mennesker fikk tid til å finne hverandre på tross av, eller kanskje snarere på grunn av at verden stengte ned. Juryen la spesielt merke til tekstens rytme og subtile formuleringer. Forfatteren klarer å si mye uten å være overtydelig, noe som bidrar til tekstens litterære rikdom og særegne karakter. 

Eden Elvrum bor i Oslo og skriver mye, både på engelsk og norsk. Dette er første gang hun har vunnet en konkurranse på norsk. Hun skriver nå på flere ting, blant annet en reise­beskrivelse fra Japan. 

2. og 3. premie gikk til Tore Westre og Silje Akselberg. Hele jurybegrunnelsen og alle resultatene finner du her

Skrivekonkurrransen er et samarbeid mellom magasinet Psykisk helse og Mental Helse Ungdom og er åpen for alle som er 30 år eller yngre.