Et nyttårsforsett: Å utvide samtalen om dødsønsker

Samtalen om dødsønsker blir i altfor stor grad redusert til en dikotomi mellom moralisme og sykeliggjøring. Moralistiske tilnærminger legger ofte skam og skyld på individet som nærer dødsønsker, mens medisinske forklaringsmodeller underkjenner menneskets autonomi ved å redusere dødsønsker til noe utelukkende sykelig. Begge tilnærmingene neglisjerer det særegne menneskelige trekket: nemlig at livet er en uendelig rikdom, på godt og vondt.

Et nyttårsforsett verdt å forfekte er å anerkjenne at dødsønsker rommer mer enn sykelighet og foreldede sosiale normer. Dødsønsker symboliserer noe grunnleggende menneskelig, som ikke lar seg fanges i diagnostiske kategorier og medisinering som gjør oss eksistensielt numne. På dette punkt gjelder det å utvikle ikke-paternalistiske og ikke-sykeliggjorte samtaleformer som er undrende, som tåler affektene, raseriet, aggresjonen og det grenseoverskridende potensial i livet. Vi trenger med andre ord kulturer som verner om menneskets frihet til å leve ett slags liv snarere enn et annet og dermed vår verdighet. For alternativet er en regresjon og ikke en åpning mot fremtiden.

Lavterskeltilbud uten skjemavelde

Samtidig er det av vesentlig verdi å erkjenne at samfunnet har behov for langt flere støttetilbud når man gjennomlever intense livskriser. I dag er mange av de tilgjengelige tilbudene fragmenterte og byråkratiserte. Veien inn i hjelpetjenestene innebærer ofte et fokus på diagnoser og et skjemavelde som kan føles fremmedgjørende og utilstrekkelig når man trenger å bli møtt som menneske i livskriser snarere enn et sykdomstilfelle. Derfor er det avgjørende å styrke ikke-kliniske lavterskeltilbud som ser mennesket i mennesket. Disse tilbudene bør være minst mulig befengt med byråkrati og sykdomsvurderinger, og heller skape rom for autentiske samtaler. Her kan mennesker som befinner seg i livskriser, hvor for eksempel dødsønsker blir påtrengende, bli møtt med en nysgjerrighet og respekt som gir den enkelte mulighet til å finne sine egne svar på eksistensielle problemer – svar som en selv kan leve med.

En symbolsk dødsprosess

Kanskje er det mest verdifulle vi kan gjøre når vi møter mennesker, å ha et nærvær som tåler den andres liv. Et nærvær som respekterer den andre som en gåte, som noe grunnleggende uavklart, og som kan sette i spill nye muligheter hvor kriser kan gjennomleves til en ny gjenreisning. 

I stedet for å betrakte dødsønsker som en portal til det bokstavelige dødsspranget, kan vi stimulere til en symbolsk dødsprosess, en prosess der det tidligere selvet, eller deler ved ens selv, dør for så å frigjøre nye selvforståelser og identiteter som er livsfremmende enn livsødeleggende. Her bør også systemkritiske perspektiver integreres i større utstrekning.

Det nye året symboliserer menneskets enestående evne til fornyelse og til å ta et (radikalt) brudd med tidligere livsprosesser. Det er en viktig påminnelse om at mennesket er en kilde til spontanitet, uforutsigbarhet og kreativitet i en tid hvor totalitære tendenser ønsker å undertrykke det særegne menneskelige, til fordel for den bestående, forutsigbare ordenen. Så, la oss omfavne det nye året med et livsmot, hvor vi utvider samtalen om våre dødsønsker, der vi fremelsker den gode samtalen som anerkjenner livet som en frigjørende kraft fra en falsk nødvendighet, fordi vi alltid bærer i oss muligheten til stadige nye begynnelser.

Gjennom dette perspektivet kan vi gjenvinne et menneske- og samfunnssyn som ikke er befengt med stereotypiske, dehumaniserende og sykeliggjørende holdninger til mennesker. For det er i anerkjennelsen av livet som et overskudd av muligheter, at vi kan bevege oss mot et mer humanisert og raust samfunn, et samfunn med plass til mangfold, ulikheter og en forståelse av normalitet som tåler våre smertefulle livsuttrykk. Og kanskje kan denne endringen virkelig utgjøre en forskjell – for oss selv, for hverandre og for de som står på terskelen mellom liv og død. •