Artikkelen er mer enn fem år gammel. Innholdet kan være utdatert.
Ensomhet som reaksjon
– Kanskje de sosiale mediene som skal vise identiteten vår og tilhørigheten vår, egentlig viser hvor langt vi er fra hverandre, sier Eline Lund Fjæren. Hun har skrevet roman om en 19-åring som nesten går under av ensomhet, fordi hun vil det.
– Hovedpersonen i boken velger å isolere seg, som et stort nei til kravet om at vi skal vise tilhørighet og venner hele tiden, sier forfatter Eline Lund Fjæren.
(Foto: Odd Mehus)
Hovedpersonen i Fjærens roman «Klokken og sengen» er en ung jente som flytter alene til Bergen for å starte voksenlivet og begynne å studere. Det klarer hun ikke. I stedet stenger hun seg inne i en bitteliten leilighet og går inn i en sirkel av selvdestruktivitet og ensomhet. Hun har nesten ikke penger til mat, men hun søker bare jobber hun vet hun ikke får, og hun tar ikke imot hjelp fra foreldre eller venner. Den navnløse nittenåringen drar på barer med fulle middelaldrende menn, skader seg selv og søker tilflukt under dynen i dagevis. Hun slutter å ta telefonen.
– Dette er veldig annerledes fra unge jenters konstante tilgjengelighet på sosiale medier?
– Noen ganger tenker jeg på sosiale medier-kulturen som en ekstrem konsekvens av det samfunnet vi har i dag. Vi er så flinke til å gi inntrykk av at vi har en tilhørighet, av at vi har venner som reflekterer oss. Hovedpersonen her velger å isolere seg, som et stort rungende nei, sier Eline Lund Fjæren.
Flyttet også selv
«Klokken og sengen» er Fjærens andre bok. Hun er 20 år og bor i Bergen, men hun kommer fra Østlandet. Vi møtes i Bergen sentrum, ikke langt fra gatene og restaurantene romanen nevner.
– Hvor mye er det av deg selv i boken?
– Mye er selvopplevd, men selvfølgelig har jeg tatt opplevelsene ut i det ekstreme i boken, forteller Fjæren.
– Hele livet har jeg tenkt at nå, nå skal jeg finne den gjengen og de vennene som har samme interesse som meg. Men jeg tror de kanskje ikke finnes, det er urealistisk.
Hun stopper opp litt før hun fortsetter.
– Boken handler både om ensomhet og om å være alene uten å være ensom.
Jenta i boken gjør det slutt med kjæresten, lar være å gå på studiene, nekter å snakke med moren som ringer, og gjør bare unntak for én venninne som hun treffer av og til. Hun synes mat er ekkelt, hårene i dusjen er ekkelt, hele hennes egen kropp er ekkel.
– Jeg har skrevet henne som en høysensitiv person, hvor alle inntrykk blir kroppslige. Hun er ikke til stede i noen ting. Hun mister evnen til å se seg selv utenfra, og det blir ekstra forsterket når hun er i et rom sammen med andre mennesker.
– Utseendefikseringen er en måte å distrahere oss på, så vi ikke bryr oss om alt annet.
Kvinnelig er snevert
I begynnelsen trodde hun at en så dyp ensomhet var et smalt tema, forteller Fjæren, men så har hun møtt flere som sier at de kjenner seg igjen.
– Enkelte anmeldere har sagt ja, ja, unge kvinner på randen av sammenbrudd er snevert, det har vi hørt før. Jeg tror ikke de hadde sagt det hvis jeg hadde skrevet om en ung mann. Da hadde det vært allment! Det irriterer meg når kvinnelige anmeldere mener at jenter med spiseforstyrrelse er snevert. Jeg lurer på hvorfor, kanskje det har med usikkerhet å gjøre? Man har behov for å distansere seg?
Denne usikkerheten tror Fjæren gjelder unge jenter selv også.
– Unge jenter kan være gode til å rakke ned på hverandre. Det er et resultat av vårt samfunn, hvor kvinnelige interesser anses som mindreverdige, sier hun.
Jenta i romanen forakter kroppen sin.
– Det er vanskelig ikke å gjøre det i dag, i alle fall er det veldig vanlig. Den selvforakten gjør det vanskelig å møte andre mennesker, å holde fokus. Utseendefikseringen er en måte å distrahere oss på, så vi ikke bryr oss om alt annet. Vi blir sittende og tenke på at alt skal være så hvitt og rent og pent hele tiden. Det er ikke rart at kvinner ikke har lederstillinger, når vi hele tiden må tenke på småting som hvor mye hår vi har under armene.
Knuser speilet
Jenta i boken kaster speilet sitt i bakken og tråkker på det. Men hun knuser ikke bare det. Hun lar kopper og glass falle i gulvet og ting går ustanselig i stykker.
– Ting har ikke en naturlig plass hos henne, sier Fjæren.
– Hun spør ikke ”hvorfor kjøpte jeg den avocadoen, er det fordi det er en del av min identitet?”.
– Er tingene en del av vår identitet?
– Alle ting skal på en måte representere den vi er nå. Min generasjon er oppvokst med at vi skal være oss selv, at vi skal finne et jeg. Så må man se på andre for å finne ut hva som er ”jeg”, det er et paradoks.
Kanskje mangelen på ting også er et uttrykk for protest. Jenta har ingen penger, men hun sier hun ikke vet noe om fattigdom.
– Det er ikke så lett å se hvordan det økonomiske livet sirkler seg inn i alles liv. Mange legger ut bilde av en avocado på kjøkkenbenken eller en pen plante de har i stuen på Instagram. Unge jenter blir markedsførere uten at de er klar over det. Jenta i boken vil ikke kalle mangelen på penger fattigdom fordi hun velger det selv. Å skulle tjene penger krever så mye av henne at hun lar det være. Hun velger å være alene også, fordi alternativet er vanskeligere.
På spørsmål om det ligger en slags ønskedrøm i å isolere seg så totalt, svarer Eline Lund Fjæren et forsiktig ja og smiler.
– Å isolere seg helt er en drøm mange kan ha. Det er en behagelig idé samtidig som det fører med seg noe ubehag. Vi er først og fremst avhengig av andre. •
Publisert: 30.05.2016 Oppdatert: 30.05.2016
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!
