Close Menu

Trendforsker Gunn-Helen Øye tar imot i sitt hjem på Marienlyst i Oslo. Da hun var ung og småbarnsmor drakk hun alkohol hver dag. En dag, da hun var 35 år gammel, ble hun kjørt av sin samboer til en behandlingsinstitusjon, der var hun i seks uker. Hun ble tørrlagt og har ikke hatt en eneste sprekk siden.

– Jeg spiser ikke en saus hvis det har vært alkohol i den, og hvis jeg er på restaurant og skal spise dessert, passer jeg alltid på å spørre om det er noe alkohol i desserten. Er det det, sender jeg den ut på kjøkkenet. Jeg kan godt betale for den, men jeg rører den ikke.

Hjelper andre 

Gunn-Helen Øye har fortalt før i tv-intervjuer og i aviser at hun er tørrlagt alkoholiker.

– Jeg sier alltid ja, hvis jeg blir spurt om å si noe om alkoholavhengighet. Hvis jeg kan hjelpe noen med min historie, så stiller jeg opp. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger, og mange har kontaktet meg fordi de selv trenger hjelp. 

Hun sier at å gå i behandling mot alkoholavhengighet er det viktigste hun noensinne har gjort.

– De ti første årene jeg var tørrlagt, var jeg åpen overfor venner og familie, men de tjue siste årene har jeg vært åpen i offentligheten. Sammen med den siste skilsmissen, er det å bli behandlet for alkoholavhengighet det vondeste jeg har opplevd, men det er også disse to hendelsene i livet mitt som jeg er mest takknemlig for. 

Ensomheten er en venn

Øye skrev på en blogg at alkoholavhengighet fører til skam og ensomhet. Men kan skam og ensomhet også være årsaken til at man drikker?

– I dag er ensomheten min venn, den gangen var den en fiende. Jeg drakk fordi jeg måtte få litt tid alene. Jeg drakk for å få noen timers hvile fra den personen jeg var. Skammen kom av at jeg ikke hadde kontroll over alkoholforbruket. Det å være kvinne og alkoholiker er skambelagt i vårt samfunn. 

Hun sier at sårbarheten for alkoholavhengighet har med oppveksten å gjøre, og at hun gjennom Anonyme Alkoholikere (AA) har blitt kjent med mange som har opplevd noe liknende.

– Som mange andre har jeg hatt et mor-datter-kompleks. Jeg torde ikke spørre moren min da jeg besøkte henne på sykehjemmet, om hun var glad i meg da jeg var liten. Jeg var 55 år og spørsmålet brant i meg, men jeg klarte ikke å spørre.

Hun har ikke gått til psykolog.

 – Jeg hadde et seks ukers behandlingsopphold for tretti år siden, og er aktiv i fellesskapet i Anonyme Alkoholikere (AA).

– Hvorfor er det tabu at kvinner drikker, samtidig som det er akseptert at kvinner drikker ofte offentlig?

– Jeg tror det er knyttet til den litt søte madonna-rollen. Den gode mor som er selvoppofrende og tar seg av barna og som mestrer seg selv og sitt liv. Men det regnes ikke som skammelig i dag at en kvinne står fram. Jeg har heller ikke hørt noen si i AA at det er skamfullt at de er avhengige fordi de er en kvinne.

Portrett av Gunn-Helen Øye

HJELPER ANDRE: – Jeg sier alltid ja, hvis jeg blir spurt om å si noe om alkoholavhengighet. Hvis jeg kan hjelpe noen med min historie, så stiller jeg opp, sier Gunn-Helen Øye.  

Tilhørighet og nærhet

Opptil tre ganger ukentlig er Øye på møte i AA.

– Det skal jeg gjøre livet ut. AA er blitt min tilhørighet. Man får venner der. Alt med fasade er skrelt bort. Jeg har aldri likt small-talk, i hvert fall ikke i de siste tretti årene. Det står på AA-mynten: Vær ærlig med deg selv. Hvis alle hadde vært det, hadde vi hatt et annet samfunn.

– Hvor gammel var du da du begynte å drikke?

– Jeg var russ det året jeg ble 18 år, men da hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle oppleve russetiden edru. Det er jo noe som ligger i underbevisstheten når du tar et slikt valg. Men i studietiden husker jeg at jeg kjente den deilige rusen. Da var jeg rundt 20 år. Så, da jeg var 30 år, og ammet min eldste sønn, kastet ungen opp morsmelken. Etterpå har jeg tenkt at dette hadde med mitt alkoholforbruk å gjøre. Jeg drakk ikke under svangerskapet, men startet igjen etter fødselen.

Hun sier at hun ofte drakk for å få sove.

– Jeg ble sakte men sikkert avhengig. Jeg har hatt god økonomi og gikk alltid på Polet. Jeg drakk først og fremst vin, og så hadde vi Martini og andre ting i barskapet. Jeg er liten og spe og ble full på rødvin.

– Stemmer det at du gikk ut i lunsjpausen og drakk?

– Det var da jeg jobbet i et datafirma. Jeg hadde ett barn den gangen, nå har jeg to, og så var jeg mor til to barn som samboeren min hadde, for han var enkemann. Det var fryktelig slitsomt å ha krefter til et småbarnsliv. Det er én ting som står i hodet på en som er avhengig: Hvordan kan jeg få en rus? Den ene gangen jeg gikk hjem i lunsjen hadde jeg gjemt flasker i en pose i en busk i skogholtet mellom hjemmet og jobben. Først gikk jeg hjem til barskapet, og så stoppet jeg ved depotet mitt på vei tilbake til jobb. Da tenkte jeg: Hva er det du driver med, Gunn-Helen? Hva er det du gjør?

Hun klarte jobben bra og hadde et aktivt sosialt liv, og deltok i foreldrearbeid på skolen.

– Jeg har vært gift tre ganger. I ettertid har jeg forstått at jeg skilte meg to ganger for å få være alene og drikke, det var hoveddrivkraften. Innen ett år av mitt siste samboerskap startet jeg med behandling. Sam­boeren min var med på ettervernmøter og ble kjent med flere i fellesskapet. Etter at jeg ble tørrlagt tok jeg mer utdanning og ble cand.polit. Jeg har også bodd ett år i Italia og tatt en master.

Bak fasaden

Hun lager mer kaffe i kjøkkendelen av oppholds­rommet.

– Jeg ønsker å få fram at mange kvinner som ser godt ut, går og trener på treningsstudio, baker brød, og lever et ytre sett vellykket liv, er avhengige. Det kan være piller, eller alkohol. Hvis man kan få bort skammen, tror jeg det hadde gjort mye. Jeg vet om mange som drikker juice i selskaper og kjører bil hjem, og som drikker seg fulle når de er kommet hjem. Mange av dem kontakter meg, og da hender det jeg anbefaler behandling. I Norge er vi så heldige at vi har en bunn i nettet. Hvis du virkelig trenger hjelp, så får du det.

Gunn-Helen Øye sier hun er veldig glad for at hun gikk til behandling da hun var ung, og ikke ventet til hun var 50 eller 60 år.

– Det er derfor jeg sier at jeg fikk livet i gave på nytt.

Illustrasjonsbilde av kvinner som skåler

PENT YTRE: – Jeg ønsker å få fram at mange kvinner som ser godt ut, går og trener på treningsstudio, baker brød, og lever et ytre sett vellykket liv, er avhengige, sier Gunn-Helen Øye.

Glad i gå tur alene

– Hvordan ble ensomhet en venn?

– Jeg er rett og slett veldig glad i å være alene. Jeg kan stå tidlig opp en søndagsmorgen og gå i Marka. Mange tror at single personer er så aktive i helgene. Det stemmer ikke. Men jeg skammer meg ikke over å være alene.

– Du har sagt i et intervju at du er svært sensitiv. Er det derfor du trenger mye tid alene?

– Ja, og jeg tror mange som er avhengige er veldig følsomme personer. Å kunne gå i skogen og tenke gjennom ting, gjør at jeg kan skrive noe eller holde et foredrag som jeg er fornøyd med. Og vennene jeg har i dag snakker jeg ordentlig med. Jeg har ikke venner som drikker mye.

– Hvis du ønsker det, kan du drikke et glass vin i dag?

– Hvorfor skal jeg det? Jeg tok en beslutning for tretti år siden om at jeg aldri mer skulle drikke. Jeg orket ikke tanken på å starte behandlingen på nytt. Jeg savner ikke alkohol, og drikker vann eller juice. Det er ikke sikkert jeg ville havnet på kjøret igjen hvis jeg tok et glass vin, men jeg tar ikke sjansen.

– Hva er ditt råd til andre?

– Du vet selv om du er avhengig. Innrøm for deg selv at du har et problem. Hvis du trenger hjelp, gå til fastlegen. Hvis du sier at det ikke passer nå, husk at det som er veldig viktig ofte aldri passer. Vær ærlig mot deg selv. Ærlighet er livets essens. •

Info Anonyme Alkoholikere (AA) 
Arrow

Anonyme Alkoholikere, AA, er en verdensomfattende bevegelse av avvente alkoholikere som yter hverandre hjelp og støtte. Bevegelsen ble startet i USA på 1930-tallet. Grunnideen er at personer med alkoholproblemer kan oppsøke møter hvor de treffer andre med de samme problemer. AA tilbyr fellesskap og bygger på et tolvpunkts­program.

Kilde: Store medisinske leksikon
×
Bli med å bidra!
Du leser Magasinet Psykisk helse, dedikert til å spre kunnskap og øke åpenhet - med kvalitetssikret innhold. Denne og mange av artiklene er gratis. Men vi trenger din støtte! En liten sum kan gjøre en stor forskjell. Med bare 50 kroner kan du bidra til å:
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.