– Det jødiske er mitt univers

Denne maidagen i Frognerparken forteller Nina Grünfeld at boken Frida. Min ukjente farmors krig blir trykket i fire opplag, og nå er oppe i 8000 eksemplarer.

Boken har imponert kritikere. Den er spennende, rørende og lærerik på samme tid. Grünfeld sier hun gjerne vil fortsette å skrive bøker.

– Jeg liker veldig godt å skrive. Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive mer om Holocaust, men jeg har nok en hang til å bringe inn jødisk tematikk. Det er det universet jeg kan, selv om jeg kunne skrevet om mye annet. Jeg liker å skrive fortellinger som har en samfunnskommenterende relevans, sier hun.

Det er mer interesse for fortellinger med et viktig budskap nå, tror Grünfeld. Frida. Min ukjente farmors krig er innkjøpt av Kulturrådet og Bokklubben. Hun har fått masse tilbakemeldinger på boken, både skriftlig og muntlig. 

– Det har vært veldig rørende. Jeg har også fått vite mer om slekten til Frida i USA etter at boken kom ut.

Lette i politiarkiv

Grünfeld har funnet fram til dokumenter om sin
farmor i politiarkiv. Hun har fått dem skannet og tilsendt fra Slovakia og Tsjekkia, og fra arkivene om konsentrasjonsleirene.

– Politiet passet på Frida fra hun var helt ung, lenge før det var nazister. Var overvåking vanlig på 1930-tallet?

– Den første politirapporten om Frida er fra da hun var 22 år gammel. Hele Europa hadde, da som nå, en etterretningskultur. Alle spionerte på alle. Hun bodde da i Tsjekkoslovakia, som var en ung nasjon. Jøder ble ofte ansett som mistenkelige, og hvis du som Frida i tillegg var ungarsktalende og dessuten prostituert, da ble du passet på, for verre kunne det nesten ikke bli. 

Ungarsk var Fridas morsmål, og som ung i Bratislava hadde hun venner som var aktivister.

– Hennes miljø var nok litt halvkriminelt. Så var hun jo en trussel mot folkehelsen fordi hun kunne spre kjønnssykdommer gjennom prostitusjon.

Hvorfor hun levde slik

– Hvorfor ble hun prostituert? Du skildrer henne som en opprørsk person. Slapp hun unna en svært begrenset kvinnerolle?

– Hun levde et tøft liv, og hun hadde kanskje i perioder en hallik. Jeg tror ikke hun valgte dette livet som et førstevalg. Hun kunne jo hatt en psykisk diagnose, for eksempel ADHD eller bipolar lidelse. Den gang ble det ikke diagnostisert.

– Kunne hun ha vært offer for incest? 

– Jeg har spekulert blant annet om dette i boken. Jeg har tenkt på henne siden jeg var liten, selv om jeg den gang ikke tenkte på slike ting. Jeg har prøvd å forstå hvordan det var å leve på den tiden, hvordan det var å være fattig. Man sov kanskje i samme seng. Det er mange som gjerne vil vite hvorfor hun ble prostituert. Jeg har ikke svaret. Jeg prøver å skape en kontekst som gjør at leseren kan forstå hvordan hun kunne få denne skjebnen.

På bunnen av samfunnet

– Hun flyttet veldig ofte? Ble hun kastet ut fordi utleierne oppdaget at hun var prostituert?

– Jeg tror hun har havnet mye i konflikt. Hun flyttet i gjennomsnitt hver måned. Av og til var hun bare noen dager på et sted. 

I boken er det en matrise over en rekke adresser hun bodde på.

– Det er et sterkt eksempel fra en politirapport da en huseier anmelder henne til politiet fordi hun har ødelagt en madrass på rommet hun leide. Frida fortalte da til politiet at huseieren hadde tatt kvelertak på henne. Jeg vet ikke om hun løy, hun sa nok mye for å komme seg ut av vanskelige situasjoner. Hun var grenseløs, levde på bunnen av samfunnet, og hadde lite å tape.

– Frida fikk etter hvert alkoholproblemer. Det er kanskje ikke så rart når man lever slik?

– Alkoholen var kanskje hennes måte å slippe unna på. Det er heller ikke godt å vite hva som kom først, alkoholen eller prostitusjonen. 

Satte bort barnet

Da hun var 23 år gammel fødte hun en sønn, Ninas far Berthold Grünfeld. Han kom til Norge som flyktning, sju år gammel, og ble etter hvert en kjent psykiater her i landet. Han gjorde en stor innsats, blant annet sammen med Gro Harlem Brundtland, for å få innført selvbestemt abort i Norge på slutten av 1970-tallet.

– Han sa på dødsleiet at han var glad for at Frida satte ham bort. Han ville ikke fått en god oppvekst, og ville ikke overlevd, hvis hun ikke hadde gjort det.

Frida ga bort babyen under en uke etter fødselen, og han kom til vaktmesteren i synagogen i Bratislava. Nina forteller at vaktmesteren og hans kone var katolikker.
Jøder kan ikke gjøre praktisk arbeid i synagogen under sabbaten, derfor kan ikke jøder være vaktmestere i
synagogen.

– Du har laget filmer om faren din, og også om det jødiske barnehjemmet i Oslo, der bestyreren klarte å redde barna i siste sekund før tyskerne kom. Hun het Nina og du er oppkalt etter henne?

– Ja, og jeg er også oppkalt etter Frida, mitt mellomnavn er Frederikke. Hun kalte seg også Frederica, og den tsjekkiske varianten av det er Bedriska. Dette navnet står i flere av politirapportene.

– Hun var ikke verdig nok til å bli tatt bilde av i politiavhørene?

– Dessverre ble det ikke brukt ressurser på å ta bilde av henne. Jeg har brukt mye tid på å prøve å finne et bilde. Jeg håper fremdeles at det dukker opp en dag.

– Hadde faren din samme guts som sin mor, du
bruker det jødiske uttrykket chutzpa?

– Ja, det er å være modig og kanskje litt dumdristig.

I boken står det om da Berthold Grünfeld søkte om krigserstatning fra Tyskland etter krigen.

– Da pappa fikk erstatning kjøpte han en folkevogn­boble, det var i 1969. Mange i det jødiske miljøet søkte om erstatning fra Tyskland. Etter krigen kom det jøder hit til landet, noen ble kalt erstatningsjøder, fordi de skulle erstatte de som gikk tapt. Andre ble kalt minus­jøder fordi de hadde ulike funksjonsnedsettelser. Noen ble værende, men de fleste dro videre, blant annet til Israel eller USA.

Kunnskapen minker

Grünfeld underviser unge studenter på tv-skolen på Lillehammer.

– Er engasjementet for holocaust like sterkt blant unge i dag som det er blant voksne?

– Jeg er ikke glad i generaliseringer. Jeg kan ikke si alle eller ingen. Men det viktige er at kunnskapen om holocaust blir ivaretatt. Jeg reiser rundt til ungdomsskoler og merker at kunnskapen ofte kunne vært større. Men så møter man ungdom som vet en hel del og viser interesse, da blir man jo glad.

– Har det vært terapi for deg å jobbe med denne boken?

– Jeg har jobbet i femten år med tematikken rundt faren min og hans bakgrunn. Jeg vil ikke kalle det terapi for meg personlig, for jeg har ikke vært traumatisert i konkret forstand. Men denne boken er kanskje med på å hele vår kollektive bevissthet. I så måte er holocaust et slags traume. Jeg kommer nok aldri over det faktum at holocaust fant sted, i Europa. Det finnes ikke sidestykke i historien.

Grünfeld går ut i solskinnet og finner sykkelen sin. Hun er på vei mot nye prosjekter. •