Close Menu

Det drømmer lages av

Det var akkurat som om vi kom rett inn på et filmoppsett. Vi var på biltur en fredag formiddag. Det blåste, himmelen var grå og tung, og vi parkerte like ved torget i en liten by.
Illustrasjon av Finn Graff
(Illustrasjon: Finn Graff)
Utenfor vår lille, røde bil sneglet personer seg av sted med rullatorer foran seg. Særlig menn, men ikke så gamle, ikke slik man er vant til å se mennesker med rullator. De med rullator utgjorde flertallet så det ut til. Alt skjedde i et lavt tempo i den byen. Butikkene hadde salg på klær som var moderne for om lag ti år siden. På torget foran Rådhuset var det fullt av langbord med nips og gamle lp-plater, det var et slags loppemarked av dødsbo. Hvithårede personer sto eller satt bak hvert bord, og det var helt stille. Som i en drøm. Som i et mareritt. Konditoriet like ved torget hadde jordbærkake med krem, men den var ikke som den skulle. Jordbærene var mer brune enn røde. Jeg gikk inn i en bokhandel og spurte etter en forfatter som har gjort suksess over hele verden. Damen beklaget. De solgte ikke de bøkene. Derimot lå det en kurv ved disken med mange eksemplarer av en historiebok om en stor institusjon som hadde nesten samme navn som byen. Der lå kanskje forklaringen på den underlige stemningen? Byen var basert på en eldgammel institusjon? Vi satte oss i bilen, satte kursen mot havet, og grøsset.
«Mors uttrykk i hundens ansikt. Det var som en vond drøm.»
Noen uker tidligere, på en hytte øverst på noen svaberg, lå hunden ute i den friske vinden. Jeg glemte den, den skulle bare være ute litt mens vi støvsugde inne. Så ble den liggende der i nesten en time før jeg spratt opp og åpnet balkongdøren. Det blikket den sendte meg, glemmer jeg ikke. Det var det sureste hundefjeset jeg noensinne har sett. Samme uttrykk som min avdøde mor kunne ha en sjelden gang. Forarget og fornærmet var bare forbokstaven. Mors uttrykk i hundens ansikt. Det var som en vond drøm. Det hender virkeligheten oppleves som parallell. Ikke bare etter en lang dag i sola med altfor mye hvitvin, som man topper med et par glass rosé, og så sier og gjør ting man nesten ikke husker etterpå. Hva skjedde egentlig? Hvem var det man fornærmet? Skjønte de andre at da jeg sa «Gamla!», mente jeg meg selv, ikke hun unge som satt på motsatt side av bordet? Hunden har glemt, forhåpentligvis. Arten skal visstnok ha kort hukommelse. Kanskje det er derfor den kalles «menneskets beste venn»? Man kan aldri være sikker, der den ligger ved siden av meg i sofaen og slikker meg i fjeset, på halsen og på hendene. Entusiastisk og snill. Det er ganske lenge siden nå, både oppholdet på svaberget og besøket i den merkelige småbyen. Men det ligger der et sted, under overflaten. Og kommer tilbake i drømme. Stygge blikk, sure fjes, tung stillhet. Mennesker som ikke unnskylder, som ikke klarer å være overbærende. Hunder som ikke kommer logrende og løpende når du åpner døra, som bare ligger der og ser ut som de hater deg. Du trodde du kom unna med en forglemmelse, med en tabbe. Noen ganger skjer det. Du blir tilgitt. Akkurat som i en vakker drøm. •
×
Kjære leser!
Kjære leser, vi er stolte over å kunne tilby denne artikkelen gratis og tilgjengelig for alle. Magasinet Psykisk Helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon som leverer kvalitetssikret innhold med mål om å fremme åpenhet og øke kunnskapen om psykiske lidelser, forebygging og behandling.
Din støtte er avgjørende for at vi kan fortsette å dele verdifulle artikler med alle. Bidra med for eksempel 50 kroner via Vipps til 12137, og hjelp oss med å spre kunnskap og forbedre den psykiske helsen for alle. Takk for ditt bidrag!
Med vennlig hilsen Redaksjonen i Magasinet Psykisk Helse