Close Menu

Debatt: Selvmordsforebygging i psykisk helsevern

Det er nødvendig med grunnleggende endringer.
NRK har nylig gransket selvmord blant pasienter og nylig utskrevne pasienter i psykisk helsevern i perioden 2014-2016. De har belyst dette fra fagpersoners og etterlattes ståsted. Vi vil peke på noen grunnleggende problemer som bidrar til å utfordre kvaliteten ved helsetjenesten, og foreslå noen endringer som kan bedre selvmordsforebyggingen i psykisk helsevern.

​ Kvaliteten i helsetjenesten kan bedres

Det er umulig å forutsi og forebygge alle selvmord, og fagfolk i psykisk helsevern kan ikke holdes ansvarlig for alle selvmord som skjer blant pasienter eller nylig utskrevne pasienter. Dette betyr imidlertid ikke at de ikke har ansvar, og behandlingen og omsorgen som ytes kan definitivt bli bedre. Det høye selvmordstallet blant pasienter i psykisk helsevern er en indikasjon på dette. Det kan handle om mangler eller begrensinger ved helsetjenesten, som blant annet at helsehjelpen er fragmentert, og at kunnskapen om hva som skal til for å hjelpe personer som erfarer psykiske vansker er mangelfull. Pasienter og tidligere pasienter har også delt negative erfaringer hvor de ikke har følt seg respektert, hørt eller forstått (Berg et al., 2017; Hagen et al., 2018). Noen forskere hevder til og med at en del selvmord ikke ville ha skjedd dersom personen ikke hadde blitt innlagt (Large et al., 2014). Dermed kan det ikke utelukkes at psykisk helsevern kan ha en skadelig virkning på noen personers liv og helse. Det er tankevekkende i seg selv. Det hevdes at kvaliteten i helsetjenesten kan økes ved bedre selvmordsrisikovurderinger, samt bedre utredning og behandling av psykiske lidelser. På NRK dagsrevyen 19.11.18 uttaler psykolog og forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging Fredrik Walby at «… det er sykdommene som først og fremst dreper». Det er etter vårt syn misvisende. Det er mennesker, med sine livserfaringer og problemer (både som menneske utenfor helsetjenesten og som pasient), som tar livet sitt, ikke en «sykdom» som dreper dem. Psykiske lidelser er ikke klart definerte sykdommer med objektive biologiske kriterier på linje med somatiske, men er basert på lister av symptomer noen psykiatere er blitt enige om, og som endres for hver versjon av diagnosemanualene. Det er dermed ikke faglig belegg for å snakke på den måten Walby gjør. Dette er imidlertid retorikk vi også kjenner igjen fra klinisk praksis, for eksempel; en pasient er nedstemt og gir uttrykk for negative tanker om seg selv og sitt liv, og personens uttrykk blir forstått som og møtt med at «det er depresjonen som snakker». En slik objektivering av mennesker er uheldig og kan oppleves stigmatiserende, dehumaniserende og svært krenkende av mange.
Psykiater Trond Aarre argumenterer for en mindre medisinsk psykiatri, og uttalte nylig i et intervju i magasinet Psykisk helse at «pasienter blir skadelidende av at eksperter kommer og forteller hva som er galt med dem og hvordan helsepersonell kan fikse det». I tillegg påpekte han at med den medisinske modellen følger diagnoser og nasjonale retningslinjer, som forsterker problemet. Vi støtter dette. Pasienter ønsker først og fremst å bli sett, hørt, forstått og ivaretatt, ikke kategorisert og risikovurdert. Man må forsøke å forstå hva som ligger bak de psykiske vanskene, hvilke problemer eller livsvilkår som bidrar til smerten, fortvilelsen og håpløsheten, for så å ta tak i dette. Etter vårt syn er det på tide med grunnleggende endringer knyttet til den måten vi forstår og møter personer med psykiske problemer og suicidalitet på. Psykiske vansker kan ikke utelukkende forstås og behandles som kontekstuavhengige «sykdommer» eller lidelser inni individet. Det samme gjelder suicidalitet, som må forstås i den kontekst den har oppstått og vedlikeholdes i. Psykiske helsetjenester bør i større grad bli utformet basert på brukeres egne erfaringer med psykiske vansker, samt deres behov, ønsker og ressurser. Hittil har en slik erfaringskunnskap blitt underkjent som grunnlag for praksis (Karlsson & Borg, 2017). I tillegg bør pasientens pårørende og nettverk i større grad involveres i den psykiske helsehjelpen, hvor man sammen kan bidra til å fremme pasientens livsprosesser og mestring. En medisinsk tilnærming bør dermed vike for en mer humanistisk, relasjonell, helhetlig og persontilpasset tilnærming. Det medfører at fagfolk får mindre makt, både med hensyn til å definere hva pasientens vansker handler om og hvilke tiltak som skal til for å hjelpe pasienten og pårørende. • postdoktor Julia Hagen, professor Heidi Hjelmeland, professor Birthe Loa Knizek, Institutt for psykisk helse, NTNU  
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!