I atelieret til Anne Marie Tangen, i sokkeletasjen i boligen hennes på Harestua, er det fullt opp av bilder. Et stort staffeli står midt i rommet. Langs veggene står bildene i lag på lag inntil veggen. Vinduer fra tak til gulv slipper inn masse lys, og på den lille veggplassen som er igjen, er det også hengt opp bilder. Tangen er pedagog, men har holdt på med bildekunst ved siden av jobben de siste ti årene. – Jeg tegnet da jeg var liten, men ut over det har jeg ikke hatt noen spesiell interesse for bildekunst, før jeg plutselig så et bilde inne i meg for ti år siden, forteller hun. Det hun så, var et bilde av en strek. – Jeg begynte nok å male for å overleve, for ikke å gå under.

Anne Marie Tangen sitter helt rolig i en kurvstol like ved staffeliet, med ryggen mot det store vinduet. For elleve år siden mistet hun en datter som da var tolv år gammel. Tangen klarer nesten ikke snakke om det. – Det var traumatisk, sier hun kort. – Det første året var alt bare mørke. Så fikk jeg dette bildet for meg, og så begynte jeg å male. Jeg meldte meg på tegnekurs. Opp gjennom årene har jeg hatt flere utstillinger og solgt en del bilder. Jeg har blitt flinkere, og dermed har jeg en større følelse av kontroll. Kunsten er språket mitt. Den har gjort at jeg klarer å leve videre. – Men du har ikke lagt bak deg det som skjedde? – Nei, jeg kan ikke legge det bak meg. Sorgen er alltid til stede i livet mitt.

Når Tangen begynner på et nytt bilde, vet hun ofte ikke hva det skal bli. – Jeg lager skisser, jeg bearbeider følelsene mine ved å tegne, og etter hvert blir det et figurativt bilde. Men så forandrer det seg, og blir kanskje mer abstrakt. Bildet forandrer seg gjennom hele prosessen. Nå i det siste har hun laget flere bilder av hus, før var det mest mennesker. Bildene i atelieret viser at hun er allsidig. Hun lager akrylmalerier, oljemalerier, tegninger og akvareller. – Jeg foretrekker å male store oljemalerier, sier hun.

– Jeg er uenig i at kunst er terapi. Man behandler ikke mennesket med bildekunst. Livet er ikke alltid fryd og gammen, men det er ikke dermed sykt. Noen er åpne, andre er mer lukket, og vi må få lov til å være som vi er. Men hun advarer også mot at man tror man må være så flink for å sette seg ned og tegne eller male. – Mitt poeng er at når man opplever noe som er traumatisk, kan man uttrykke følelser ved å tegne og male, uten å være særlig talentfull. Bildene gir bekreftelse på følelser og tanker man er fylt med. Jeg tror alle kan uttrykke følelser på denne måten. Hvis man frykter at man ikke er flink nok, stenger man for følelsene. Man må tørre å bryte med forventningen om at det skal bli et pent bilde, sier hun. Derimot er det viktig for henne at bildene ikke får et sentimentalt uttrykk. – Jeg ønsker at det skal være en undertone i bildene mine som alle kan kjenne seg igjen i. Det som er sentimentalt, går ikke dypt nok ned i følelsene, sier hun.

Katten hennes kommer innom og hilser. Tangen leter fram bilder hun vil vise oss, eksempler på hvor ulike de kan være. Hun er utdannet pedagog, og arbeider som støttepedagog for personer med ulike funksjonshemninger. Etter at datteren døde, presset hun seg på jobb, men har ikke klart å være åpen på jobben om det som skjedde med datteren. – Jeg orker ikke snakke om det, bare med noen ytterst få. Jeg har ikke blitt et sterkere menneske av det jeg har opplevd. Livet mitt er blitt veldig annerledes, sier hun. – Får du brukt din kunnskap om bildekunst i jobben som støttepedagog? – Nei. Jeg får ikke brukt kunsten i jobben min. Alt skal være målrettet, det skal enten handle om matematikk eller norskfaget. Det hjelper ikke at jeg tror at vi hadde taklet livet bedre hvis vi slapp til våre estetiske evner. Katten tar følge på veien ut. Anne Marie Tangen tar farvel på trappa. – Nå for tida blir jeg glad når jeg får til å lage et bilde jeg selv synes er fint. Det er ikke hva andre synes som betyr noe, men hva jeg selv opplever. •