Befriende å slippe masken

Autistiske journaler er undertittelen, og den sier mer enn selve tittelen på boken, som er Kaninen har stått opp. Johanne Nordby Wernø debuterer som forfatter med denne selvbiografiske fortellingen. Man kan kanskje si at den handler om hennes debut som autist også. Starten er mildt sagt heseblesende.

«Når tankene først er i gang, går de som pedalene på en sykkel når du virkelig har fått fart på doningen og ikke lenger trenger å tråkke, du kan løfte føttene av og holde dem i lufta, for pedalene spinner hardt og viljesterkt av seg selv, rundt og rundt og rundt, virvlende, skremmende fordi du har mistet kontrollen.» 

Så følger en like virvlende gjennomgang med Wernøs opplevelse av seg selv i ulike situasjoner, sparsommelig utstyrt med pustepauser. Som leser blir man trukket rett inn i livet og tankene hennes. Det er mye, og det er mye på en gang. Men det er ikke nødvendigvis et litterært grep for å vise hvordan hun har det, sier Wernø.

– Det er partier som er langsomme og partier som er heseblesende, det blir opp til hver leser å ta imot. Jeg har alltid vært en leser selv, helt siden jeg var barn. Ofte skummer jeg eller hopper over avsnitt hvor det ikke skjer noe. Jeg ønsker at boken skal være handlingsmettet.

Starten på noe større

Wernø skriver om hvordan hun begynte å lese om autisme, da hun mistenkte at det var det hun hadde. Veldig mange bøker er skrevet om autisme, om hvordan «de» har det. Veldig få er skrevet av autister selv, skriver hun. Hennes bok er nettopp en slik, og det siste året har det faktisk kommet noen bøker om autisme – av autister.

– Tror du det kommer flere, kan dette være starten på noe større?

– Ja, jeg håper det. Da kan man se hvor ulike autister kan være. Å si «jeg er autist» blir kanskje ikke så farlig. Man kan fortelle på jobben og justere opp selvbildet. Jeg skulle ønske folk og særlig helsevesenet hadde en oppdatert forståelse av autisme.

Fortsatt er mytene om autister mange, som «Rain Man» – einstøinger med superhjerner som ikke kan kommunisere.

– Det er problematisk med slike stereotypiske fremstillinger. Vi vil være vanlige folk vi også, ikke genier.

Autist eller person med autisme

Mange har bitt seg merke i Johanne Nordby Wernøs omtale av seg selv som «autist» fremfor person med autisme, som hun skrev om i Morgenbladet.

– Du sammenlignet begrepene og brukte homofil som eksempel. Man sier ikke «person med homofili», man sier homofil.

– Kan du stille et tydeligere spørsmål? Vi nevrodivergente trenger tydelighet.

– Du vil kalle deg autist i stedet for å si at du har autisme?

– Mange foretrekker autist. Å ha autisme høres ut som en sykdom. Det er naturligvis opp til den enkelte hva man er bekvem med. Men å være autist speiler en forståelse. Autisme er ikke en sykdom, og det er ikke noe som går over. Homofili var også en sykdom da jeg ble født. (1980 red.anm.)

Lenge var hun usikker på om hun ville ha en utredning, siden man uansett ikke oppnår noe med en diagnose.

– Man får ikke hjelp av det offentlige, men jeg opplever at folk tar mer hensyn.

Hun var også bekymret for om det kan skape problemer senere, forteller hun.

– Jeg besluttet at jeg ønsket å gå gjennom en utredning, og snakke med en fagperson. Det er en grense for hvor mange timer venner og familie vil høre, sier hun, med et litt forsiktig smil.

Wernø har grunnlagt og i flere år ledet et kommunikasjonsbyrå. Hun har skrevet om kunst i flere aviser og jobber som kurator. Sett utenfra ser hun veldig vellykket ut.

– Det er vanskelig å bli trodd, så jeg har nytte av at en psykiater har sagt det.

Reiser bort 17. mai

– Så fort man har erkjent og omfavnet diagnosen blir det mulig å slutte med det prosjektet man har hatt hele livet, nemlig å late som man er noe man ikke er. Det er ikke sunnere for nevrodivergente enn for skeive å late som hele tiden. Det er nedbrytende for psyken å forstille seg hele tiden. Å slutte å maskere seg er befriende, å slutte å presse seg til å være med på ting er bra.

– For eksempel? 

– For eksempel reiser jeg vekk 17. mai. Jeg vet at jeg ikke tåler den, men nå har jeg en god grunn som jeg kan fortelle andre.

– Kan dette være allment, at man ikke tåler ulike situasjoner, men presser seg til å være med likevel, for å være som andre?

– Ja, det er bra for alle om vi kan ha høyere takhøyde for å være annerledes. Vi har et veldig normativt samfunn.

Nevrodivergente

Store norske leksikon forklarer å være nevrodivergent med at man har en nevrologisk utvikling, en hjernefunksjon og en atferd som anses som annerledes enn de fleste i samfunnet. Wernø skriver om flere kjente personer som er eller var nevrodivergente. En av dem er Agatha Christie, dronningen av mordgåter og innviklede tankemønstre for å finne gjerningsmannen. Christies detektiver kan også leses som nevrodivergente. Men personene i romanene er ofte litt firkantet, typiske, og kanskje ensartede. Johanne Nordby Wernø har lest alle Christies bøker flere ganger, fra hun var ung og leser dem fortsatt i dag. To deler av boken er formet som brev til Agatha Christie.

– Vi liker tydelighet og forutsigbarhet, vi som har en autistisk hjerne, sier Wernø.

På slutten av boken slutter det andre brevet til Agatha. Og Wernø forsikrer krimforfatteren om at hun har det fint, etter å ha jobbet med boken i to år, laget 291 siders rersearch-logg, og gått gjennom en skilsmisse.  Hun har det fint.

– En lykkelig slutt?

–  Det er en særinteresse, men jeg er bare glad for at jeg har funnet noe som gjør meg glad. Som nevrodivergent opplever jeg at jeg jeg har funnet små oaser i mitt liv.  •