Barn som ikke blir sett

Vi snakker mye om hvordan traumer påvirker barn, hvilke tegn vi skal se etter for å vite om et barn har det vanskelig, og hvordan vi kan hjelpe et barn som har det vondt. Noe vi ikke snakker like mye om, er hva som skjer når disse barna ikke blir sett, når de ikke får den hjelpen de trenger, og etterhvert blir voksne. Det å skulle leve et liv som voksen, med en barndom full av traumer. Man lærer så mye viktig som barn. Alt fra å pusse tennene før man legger seg, til å vite hvordan man skal oppføre seg i sosiale situasjoner. Man lærer å spise når man er sulten, ta på seg jakke når det er kaldt ute, og hvordan man skal ta vare på seg selv. I tillegg til alle de praktiske tingene, skal man lære alt det emosjonelle. Man skal lære å regulere følelsene sine, ta gode valg for seg selv og andre, og vite at man er verdt noe. Alt det man lærer gjennom barne- og ungdomsårene, skal være med på å gjøre deg mer rustet til å takle livet som voksen. De fleste barn lærer disse tingene av foreldrene sine. De har trygge voksne rundt seg, som møter dem med omsorg, forståelse, respekt og kjærlighet. Men hva om du som barn ikke har noen trygge voksne rundt deg? Hva om du ikke har noen til å lære deg disse tingene, og må finne ut av alt selv? 

Jeg vokste opp med kaos, ingen hadde system eller kontroll på noe. Der var heller ingen rutiner eller regler. Jeg gjorde som jeg ville, spiste når det passet meg, la meg når jeg ville, pusset tennene en sjelden gang når jeg følte for det. Det var ingen som passet på hva jeg gjorde på, hvor jeg var, om jeg spiste, om jeg hadde på meg klær ute om vinteren, eller noe annet. Jeg tok vare på meg selv, så godt som jeg kunne. Jeg var et stille og innesluttet barn, som aldri gjorde noe utav meg. De voksne skånet meg aldri for noe, og jeg fikk både se, høre og oppleve mye mer enn et barn skulle opplevd. Jeg ble aldri behandlet som et barn, og følte meg derfor aldri som et. Som elleveåring ble jeg flyttet i fosterhjem, nesten to år senere ble jeg flyttet i et nytt fosterhjem. Ungdomstiden min ble preget av mye angst, depresjon, selvskading, spiseforstyrrelser, selvmordsforsøk, og innleggelser. 

Jeg har en slags dyp sorg inne i meg. En sorg over alt jeg mangler, alt jeg har gått glipp av, alt jeg aldri har fått oppleve. Tjuefem år av livet mitt har gått, og jeg klarer ikke å forstå hvordan det er mulig. Jeg ser de andre på min alder gå videre med livene sine, ta utdanning, få jobb, ha samboer, få barn. Det er så utenkelig for meg. Jeg har enda ikke fullført videregående, har aldri hatt en jobb, og blir livredd bare av tanken på å skulle være i et forhold. Jeg er ikke klar. Jeg savner en tid jeg aldri har hatt. En barndom, en ungdomstid. Og nå sitter jeg her, og skal liksom være voksen. Det er som om det fortsatt er et barn inn i meg, som skriker etter å bare få være nettopp det; et barn. Det er en så stor del av meg, men jeg må gang på gang bare skyve denne delen unna. Late som den ikke eksisterer. Jeg får aldri tilbake disse årene. Jeg får aldri oppleve å være et barn, omringet av trygghet, omsorg, rutiner, beskyttelse, og kjærlighet. Jeg får aldri oppleve å være en ungdom, med venner, opplevelser, russetid, glede. Denne tiden i livet mitt er som et stort svart hull. Men jeg må bare dekke til det hullet, og gå videre. For jeg er 25 år, og verden rundt meg forventer at jeg skal være voksen. •

Dette er et leserbrev. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.