Bak lås og slå

– Mine pasienter er vanskelige. De kan ha angst, rus, depresjon, ADHD, autisme eller utviklingshemning som det ikke finnes god psykiatrisk behandling for. Når innsatte oppfører seg ille, er den eneste muligheten fengselet har, å isolere dem, og det blir man ikke friskere av. Rettspsykiater Randi Rosenqvist setter seg til rette i en god stol og snakker varmt om pasientene sine. Hun forteller om psykoser, vrangforestillinger, utagerende atferd, isolasjon og tvangsmedisinering, men også om bedring og takknemlighet. Det vil si, egentlig har hun ikke pasienter. Hun er ansatt som seniorrådgiver ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. Hit kommer menn som er dømt for alvorlig kriminalitet, ofte til lange forvaringsstraffer. Rosenqvists jobb er å vurdere om de er for farlige til prøveløslatelse eller åpen soning, eller om de er for syke til å være i fengsel i det hele tatt. Hun er rådgiver for fengselsdirektøren, som kan begjære innleggelse for innsatte som ikke får den helsehjelpen de trenger.

Tidligere har Randi Rosenqvist vært overlege ved regional sikkerhetsavdeling på Gaustad sykehus, og hun var leder av Den rettsmedisinske kommisjon frem til 2009. Som rettspsykiatrisk sakkyndig har hun ofte vært intervjuet i aviser og på tv om psykisk syke gjerningsmenn, og særlig om vurderingen av om vedkommende var tilregnelig da lovbruddet ble begått. Mens andre fagpersoner har konklusjoner i medisinske og psykiatriske termer, har Rosenqvist gjort seg bemerket ved å sette problemene i et enklere perspektiv, for eksempel da 22. juli-terroristen i saken mot staten klaget over «isolasjonshodepine» som soningsskade. Rosenqvist foreslo å drikke mer vann og ta en smertestillende. – Etterpå var jeg opptatt av om jeg hadde vært for eplekjekk, men jeg fikk positive tilbakemeldinger om at jeg snakker så folk forstår det, forteller hun.

Rosenqvist snakker også forståelig, men ikke fullt så varmt, om helsevesenets evne til å hjelpe psykisk syke forvaringsdømte. «Pasientens helsevesen» sett fra innsiden av et fengsel er nærmest fraværende. – En pasient har vært psykotisk i to år. Han snakker med seg selv i ulike toneleier og ler umotivert. I det siste er han blitt mer og mer urolig. Vi er lovet at han skal få en plass i psykiatrien i neste måned. Hvis han er så urolig at det går ut over de andres soning, er det eneste fengselet kan gjøre å isolere ham. Det liker han, for da kan han holde på med stemmene sine hele natten. Han har vrangforestillinger om dommen. Han har vært to ganger til observasjon på sykehuset, men sykehuset «kan ikke innestå for at han er syk». Jeg kan ikke begripe det. Nå skal han til en annen sikkerhetsavdeling enn der han sokner til etter bosted. Det blir spennende å se hva som skjer når regningen da blir sendt til den enheten som ikke ville behandle ham. For en annen har vi hatt en ordning med hver femte uke på sykehus hvor han får legemidler og blir stelt med, og så tilbake til fengselet igjen, uten behandling. Mange av dem som er på Ila, passer ikke inn i noen klare diagnostiske kategorier. Helsevesenet, som skal gi klinisk hjelp, følger opp dem som blir henvist til poliklinisk terapi, men å være den motoren som dytter personer inn i heldøgnspsykiatrien, har de ikke overskudd til. Hvis ikke jeg hadde vært psykiater med gode kontakter og en forståelse for jussen, hadde de syke ofte bare sittet der, sier hun med et svakt anstrøk av harme i stemmen.

Rett utenfor vinduet går T-banen. Det er nokså kaldt, men Rosenqvist stiller profesjonelt og velvillig opp på terrassen for fotografen. Så kommer hun inn igjen og byr på et glass cola. – En del får struktur og sysselsetting i fengsel, og en erfaring med å være sammen med andre i edru tilstand. Noen lærer mye i fengsel, for eksempel andre reaksjoner enn vold når man blir «provosert». Hun uttaler provosert med trykk på første stavelse. – Er du i grunnen tilhenger av fengsel? – Vi må ha fengsler, men man kan diskutere hvor lang tid man skal være der. Man blir ikke snillere av å sone syv år i stedet for fem. Noen har sin beste tid i fengsel. Jeg hadde en som hadde holdt på med 14- og 15-åringer seksuelt, helt grenseløst. I fengselet tar han fagbrev, og jeg skulle vurdere ham for prøveløslatelse eller overføring til åpen soning. Men han ville ikke flytte. Han ville ta eksamen først, så til åpent fengsel. Han ønsket ikke noen prøveløslatelse før han hadde jobb og bolig. Så jeg spurte ham: «Du som er så fornuftig, hvorfor har du gjort så mye gærent?» Han svarte at han var ungdomsskole i huet på den tiden. Fengsel kan være et sted å bli voksen.

I Norge er en del av formålet med fengselsstraff rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Forvaring er statens måte å håndtere personer som har sonet, men som fremdeles regnes som for farlige for samfunnet. Forvaringen kan forlenges dersom man anses farlig av rådgivere nettopp som Randi Rosenqvist. Og enkelte er det, mener hun. – Noen burde faktisk aldri komme ut igjen. – Flere enn én? – Ja, jeg tenkte ikke på ham, sier Rosenqvist. Hun er vitne for kriminalomsorgen i saken om soningsforholdene for 22. juli-terroristen. Hun redegjør der for de vurderingene hun har gjort som sakkyndig for direktøren på Ila fengsel. I fjor kom det ut en bok om rettspsykiatri hvor det blant annet kom frem at noen ganger er rapportene til psykiatrisk sakkyndige så komplisert formulert at selv ikke dommerne forstår dem. – Er du i utakt med fagmiljøet siden du snakker mye enklere? – Jeg tror at alle er enige i målsettingen om å bli forstått, det spørs bare i hvilken grad man evner det. Eller i hvilken grad man tror man må være kompliserende, sier Rosenqvist.

I andre sammenhenger har Randi Rosenqvist gitt uttrykk for at noe av det som irriterer henne mest, er kunnskapsløse politikere. Det gjelder stadig. – Man må ha sett psykisk sykdom over lengre tid for å skjønne hvor syke folk kan bli. Politikere burde hospitere på akuttavdelinger. Noen har en forestilling om at psykiatrien er som den filmen, hva er det nå den heter, «Gjøkeredet»? – Helseministeren innfører jo medisinfrie tilbud til psykisk syke pasienter? – Politikere sier mye rart. Jeg har alltid prøvd å lytte til hva pasienter og pårørende sier. I min praksis har de fleste villet ha mer legemidler, for å få bedre livskvalitet. – Det virker som om det er bred enighet blant psykisk syke og pårørende om at det trengs et medisinfritt tilbud, også til alvorlig psykisk syke? – Jeg skjønner at pasienter sier det, og det må tas alvorlig. Men det er ikke sikkert det er sant. Kanskje det er bred enighet blant dem som er aktive i debatten? Det er en digresjon, men la meg fortelle om en eldre mann jeg snakket mye med, sier hun og lener seg litt frem. – Han gikk på kontoret hver dag, det var viktig for ham. Da han fikk lungebetennelse, tok han penicillin og fortsatte å gå på jobb. Jeg møtte ham på vei til kontoret, og han sa: «Du verden, så trett man blir av penicillin.» Jeg sa at man kan bli trett av lungebetennelse!

Randi Rosenqvist var ferdig spesialist i psykiatri i 1987. I dag er det ikke sikkert hun ville blitt psykiater. – Jeg synes synd på dem som blir psykiatere nå. Vi kunne bruke tid til å bygge opp et tillitsforhold. I dag ekspederer man pasienter gjennom systemet. Da får man ikke den gode kontakten man hadde mulighet til tidligere. Jeg hadde virkelig glede av psykiatriske pasienter i mange år. Det var svært givende å se hvordan personer utviklet seg til å mestre tilværelsen og mestre å be å om hjelp når det trengtes. Da jeg var ung, hadde jeg lyst til å bli hudlege. Der var det lite teknologi. Man måtte bli kjent med pasienten og få erfaring med salvene, lite hastegrad og mye kontinuitet med andre ord. I psykiatrien nå er det mye hast og lite kontinuitet.

Psykisk helse intervjuet Randi Rosenqvist for 13 år siden. Da sa hun at hun ønsket seg mer tid til å gjøre ingenting. – Har du fått det, og i så fall, hva gjør du når du gjør ingenting? – Jeg har begynt å lese Ellis Peters igjen, sier hun og smiler bredt. På et lite bord ved siden av stolen ligger en engelsk pocketbok med snirklete gullskrift utenpå. – Jeg har lest dem før, men har spart dem i 20 år. De handler om borgerkrigen i England på 1100-tallet og en munk som er logisk. Der er unge elskende, edle og rene som får hverandre til sist, og skurkene blir alltid tatt. Og så er det så elegant språk. Randi Rosenqvist ler, enten over bøkene eller seg selv, eller begge deler. – Jeg leser eskapisme-romaner som fanger oppmerksomheten min. For hvis jeg ikke leser romaner eller spiser, tenker jeg fag, sier hun litt mer alvorlig. – Du har jobbet med vanskelige, voldelige og kriminelle i årevis. Påvirker det deg? – Naturligvis gjør det det. Men jeg tror jeg evner å se små forbedringer i personers livskvalitet og glede meg over det. Jeg hadde en diskusjon med presten på Ila fengsel om håp. Noen få er det ikke håp for, men da må det være håp for omstendighetene rundt, slik at de likevel kan få en fremtid. Det er stygt å si at det er noen det ikke er håp for, men lindrende medisin er også anstendig. Jeg mener at enkelte ikke skal ut av fengsel, men de skal ha et godt liv i fengsel. Vi må ha et system med omsorg for dem som samfunnet ikke kan tåle. •