– Angsten kom tilbake

Anette Myrstuen Rognerud (26) jobber også i barnehage, og har også fullført Frog-kurset på Sølve, i Søndre Land. Anette og Tonje har ikke gått sammen, men de kjenner til hverandre. Like nedenfor Sølves lokaler ligger Randsfjorden, med en nokså tom badeplass. 

Anette er alenemamma med en sønn på to og et halvt år. Da nedstengningen var et faktum, dro hun for å hente sønnen i barnehagen hans, mens hun kjente angsten komme, forteller hun. 

– Jeg var på gråten, men fokuserte på å hente Dennis. Jeg fikk ikke sammenbrudd, men jeg kjente på det. 

Angst som liten

– Det gikk jo bra, men jeg tenkte mye, forteller hun om tiden alene hjemme med sønnen. Hun tok ikke med seg gutten i butikken, fordi hun var redd for smitte, men fikk hjelp av moren til å passe ham. 

– Jeg følte meg veldig ensom. Jeg har jo sønnen min, men trenger noen voksne å prate med også. Etter noen dager ble jeg deprimert. Å snakke i telefonen er ikke det samme som å møte noen. 

Hun pratet med veilederen sin på Sølve via skjerm, forteller Anette. 

– Det var litt rart å snakke om følelser på Teams. Det er litt vanskelig, litt utrygt. 

Anette har hatt dødsangst siden hun var liten. Første gang var hun seks eller syv år, forteller hun. Hun har gått i terapi på distriktspsykiatrisk senter, og det hjalp. Hun fikk kontroll over angsten. Livsmestrings­programmet på Sølve hjalp også, men isolasjonen åpnet opp gamle sår. 

– Jeg var usikker på om jeg ville fortelle veilederen min at jeg var begynt å få angst igjen, og gikk noen runder med meg selv. Men jeg har lært at jeg må si fra, så noen vet det.

­– Hvordan påvirket angsten dagene dine?

– Jeg måtte sjekke nyheter veldig ofte, jeg ble nesten hekta. Det var det eneste stedet man kunne finne ut hva som skjedde. Jeg fikk mye tid med sønnen min, men det var ikke bra å være borte fra det livet jeg er vant med. Plutselig ble jeg sittende alene, det er ikke bra for meg. Det er ikke bra for noen, legger hun til og ser litt utover fjorden. 

Mobbet og falt ut av skolen

Hun har også hatt tvangstanker, forteller Anette. For tre år siden fikk hun behandling. 

– Jeg fikk eksponeringsterapi og jobbet mye med det. Nå har jeg kontroll, de tankene har ikke kommet tilbake. 

Anette forteller om en ungdomstid med mye mobbing. Den startet på ungdomsskolen. På videre­gående gikk det først litt bedre, så startet mobbingen igjen. Da falt hun ut. 

– Jeg begynte på nytt på den samme skolen året etter, men sluttet igjen på grunn av mobbing. Jeg byttet telefonnummer. Jeg sa fra mange ganger og mamma ringte skolen, men det nyttet ikke. 

Nå har det gått ti år, og hun vil prøve igjen. Når man er over 25 år har man rett til voksenopplæring.

­– Først var jeg usikker på hva jeg ville, men så innså jeg at det er det jeg vil, bli barne- og ungdomsarbeider.  

På livsmestringskurset skal man finne ut hvilke egenskaper man har. En av Anettes er styrke. 

– Jeg er viljesterk og bestemt. Jeg har hatt problemer, men har alltid klart å komme meg på bena igjen. Mye takket være mamma, sier Anette. 

Måtte vente ekstra

I dag jobber Anette Myrstuen Rognerud 50 prosent, så mye som er mulig med sønnens halvdagsplass i barnehagen. Men da gjenåpningen startet, måtte hun likevel være hjemme lenger enn de andre ansatte, fordi smittevernreglene stoppet arbeidstrening og ut­plassering gjennom Nav.

– Det var et slag i ansiktet. Jeg har kommet så godt i gang, og er redd for å havne tilbake der jeg var. Nå har jeg funnet noe som fungerer for meg. Nav mente også at det går så bra med meg at jeg ikke trenger å fortsette i arbeidstreningstiltaket. De sa at jeg trengte ikke være enig i det. Jeg sa jeg ikke var enig, så fikk jeg forlenget likevel, sier hun og smiler litt forsiktig.

– Hva vil du si til barn og ungdom som du jobber med?

Hun tenker ett sekund eller to.

– Vær åpen og ærlig. Ta imot hjelp. Vær tydelig på hva du vil.

Andre i lignende situasjon som hennes, vil hun også råde til å være ærlig.

– Finn en person du stoler på å åpne deg for, da fins det håp. •