Birger Emanuelsen (33) kom i vår ut med sin fjerde skjønnlitterære bok, romanen «Anna og kjærligheten», som har fått svært bra kritikk. Romanen handler om en jordmor på et lite sted. Hun møter seg sjøl i døra etter et langt yrkesliv. Hun er en 61 år gammel enke og har en gang mistet et barn i krybbedød. – Hvordan kom du på ideen til å skrive om en jordmor på 61 år? – Stemmen i romanen kom til meg da jeg satt og jobbet. Så stiller jeg spørsmål til den, slik jeg gjør når jeg skal bli kjent med en person, og så kom etter hvert fortellingen. Min mor er sykepleier, og det har nok påvirket meg. Jeg har vokst opp tett på hennes yrke, og sett hvor mye det krever av en person å føle et så sterkt ansvar for å gjøre en god jobb. Emanuelsen har et sterkt blikk, mørkt skjegg og langt hår. Han er fra Tromøya utenfor Arendal, men har bodd lenge i Oslo og har jobbet i forlag. Først i den siste tida har han vært forfatter på heltid. – Moren min har et yrke hvor det ikke finnes fleksibilitet, hvor du må jobbe når det er behov, uansett hva som ellers skjer. Jeg husker faren min sa til henne: – Det er lov å si nei, når hun ble spurt om å ta ekstravakter. – Det er lov å si ja også, svarte hun. Samfunnet undervurderer den innsatsen som helsepersonell gjør, sier Emanuelsen.

Romanen «Anna og kjærligheten» har mange lag. – Jeg har bodd i Oslo og tilhørt kulturmiljøet i mange år, men bøkene viser hvor jeg kommer fra. Det er på mange måter langt fra Tromøya til Oslo. Jeg tror likevel det har noe for seg, den kulturen og de verdiene som jeg har med meg hjemmefra. Han tar en kort pause. – Mange i min generasjon forventer gratulasjoner og applaus så fort de gjør noe. Om det er aldri så lite. Mitt inntrykk er at moren min aldri har savnet en slik form for umiddelbar anerkjennelse. Selvfølgelig trenger vi alle å bli sett, men ikke hele tiden. Jeg har stor respekt for den måten å møte samfunnets oppgaver og plikter på, som kanskje min generasjon kunne lære noe av, sier han. – Da boka ble lansert, sa du på radio at du ville vise at mange personer står bak en bok. Var det forlaget du tenkte på? – Nei, det var familien min. Mine to små barn, og min kone som er min første leser av alt jeg skriver, og som er den leseren jeg setter høyest. «Anna og kjærligheten» handler ikke om noen som har levd. Jeg har gjort mange undersøkelser underveis i prosessen. Men biter av historien har jeg båret med meg i om lag 16 år. – Som noe du visste du en gang kom til å skrive om? – Ja, det er en veldig liten, men viktig del av «Anna og kjærligheten» som jeg har hatt med meg lenge. Det er som å ha et innskudd i banken som forrenter seg.

Anna er enke, og sannsynligvis er hun innerst inne lesbisk, men har ikke villet innrømme dette for seg selv, til tross for at hun har seksuelle og romantiske erfaringer med en kvinne. – Lyver hun for mannen sin? – Mellom Anna og Malvin er det en naturlig, god taushet. Noe våger vi å si til andre, noe holder vi for oss selv. Min generasjon setter ord på følelseslivet sitt og er opptatt av å snakke om følelser. Men romanen handler om personer i min foreldregenerasjon. Han tenker seg om en liten stund. – Det er mye bra ved å kunne sette ord på følelser. Jeg har likevel en mistanke om at vi bedriver en overproduksjon av ord og begreper. Alle nisjene i følelseslivet gjør oss hyperbevisste på våre reaksjoner og følelser. Faren er at vi blir selvopptatte. Det er vår slagside, sier han. Og Emanuelsen vil ikke si at hovedpersonen i romanen er lesbisk. – Jeg vet ikke om hun er lesbisk. Men hun har et stort talent for kjærlighet. I en krise utvikler hun et romantisk og seksuelt forhold til en annen kvinne. Likevel velger hun å ikke fortelle om det til ektemannen. Hun har det fint nok, men etter at hun blir enke, forelsker hun seg i en kvinnelig kollega. Det blir et vendepunkt for henne. – Hun har alltid hatt ubrukte talenter, men hun har vært opptatt av å leve et anstendig liv. Å være anstendig handler ikke om å være fremst i alt, men om å leve et liv i henhold til noen verdier. På tross av omkostninger. Anna har forsøkt å gjøre det riktige i hele sitt liv, men våkner opp og begynner å gjøre ting på en annerledes måte. – Hun tør blant annet å si nei til ekstravakter? – Ja, hun tar mer plass, sier Emanuelsen.

I romanen mister ekteparet sønnen sin i krybbedød. Det skjer før Anna utdanner seg til jordmor. – Mange av oss går rundt og bærer på skyld for hendelser vi ikke kan klandres for. Når du har barn, kan du umulig la være å leve deg inn i en slik situasjon. Det blir som i verset om at sorgen og gleden vandrer til hopes. Redselen for barnet kommer fra lykken og gleden over det. – Har papparollen endret litteraturen? – Det er et godt spørsmål. Jeg tror det. Det er om lag 30 år mellom min far og meg. Det er helt åpenbart at jeg har et annet forhold til mine barn enn han hadde til sine. Jeg er tilgjengelig for barna mine på en helt annen måte. Men dette handler ikke om personlighet, men politikk. Jeg ville aldri kjent mine barn så godt uten pappapermisjonen. Birger Emanuelsen får sannsynligvis sitt gjennombrudd med romanen «Anna og kjærligheten». Den har fått mange veldig positive anmeldelser. – Betyr det mye for deg? – Det betyr nok mye for min sosiale posisjon. Jeg slipper å føle sosial skam for noe jeg vet er verdifullt. Og det betyr mye for familien min. Men hvis jeg skulle la anmeldelser styre meg, ville jeg nok ha skrevet helt andre bøker enn det jeg gjør. – Anna i romanen sliter med å bli respektert på jobben og blir utsatt for baksnakking? – Hun føler i hvert fall at hun ikke blir respektert. Hun føler at hun blir herset med fordi hun er eldre arbeidstaker. Dette kjenner jeg godt til fra folk jeg kjenner. Det er opplest og vedtatt at eldre arbeidstakere ikke er omstillingsvillige. Men jeg vet om flere unge som knapt klarer å endre frisyre, og for noen uker siden gratulerte jeg en 70-åring med ny jobb. Det handler om personlighet, ikke alder. – Så leser Anna plutselig om seg selv i avisen, der det står at hun har hatt psykiske helseproblemer? – Ja, sier Birger Emanuelsen, og smiler. – Jeg leste en notis i en lokalavis, hvor det i forbindelse med en oppsigelsessak stod at den ansatte hadde hatt psykiske helseproblemer. Der var den saken oppsummert, liksom. Jeg trodde ikke det gikk an å skrive slik om et menneske. Jeg vil vise samfunnet vi lever i gjennom mine romaner. Selv om romanen ikke handler om noen som lever eller som har levd, skal historien om samfunnet si noe sant. •