Følelser og fakta om unges psykiske helse

I kommentaren «Psyke av lærerstreik?» i DN 5. oktober, hevder Eva Grinde at retorikken om at «barna ofres» ble en emosjonell nødbrems i en fastlåst konflikt. Hun trekker det psykiske helseperspektivet i tvil, og fastslår at «når lærerne går til streik, så «vasker» de listene over streikeuttaket, slik at ikke personer med ansvaret for elever med spesielle behov, tas ut». Når Lasse Heimdal i Kirkens SOS sier at det går mindre enn to minutter mellom hver krisetelefon og ser veksten i antallet henvendelser på 25-30% i sammenheng med lærerstreiken, gir det grunnlag for bekymring. Antallet henvendelser til oss i Rådet for psykisk helse, til Barneombudet og til 13 kommuneoverleger i Bergensregionen er andre eksempler på at vaskingen ikke var tilstrekkelig. Så ja, de fleste barn er ikke så sårbare at de ikke tåler en streik – flertallet har god motstandskraft. Men på grunn av situasjonen i Norge i dag, er det flere enn før som ikke tåler en slik streik, og det er deres helse som ligger i potten når situasjonen forblir uløst over tid. Selv om ikke alle elever strever psykisk eller er sårbare når hverdagen endres, så er det noen i hver eneste skoleklasse. Og det blir enda flere når hverdagen ikke rammes inn av en skolehverdag med læring, trygge voksne og sosiale fellesskap.

 Lærerne skal ikke stå ansvarlige for elevenes psykiske helse, men vi må erkjenne at de er en av beskyttelsesfaktorene for sårbare og utsatte barn. For effekten av en god lærer varer livet ut. Og læring beskytter den psykiske helsa. Skolefrafall og utvikling av langvarige problemer kan bli en av streikens mange konsekvenser. For hver ungdom som aldri kommer i jobb blir det samfunnsøkonomiske tapet beregnet til 16 millioner kroner, og i tillegg har vi de personlige omkostningene ved å stå utenfor. Det vil bli kostbart hvis vi ikke satser på gode kår ved skolene.

Av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse