Felleskap forebygger ekstremisme
Radikalisering og ekstremisme har brede konsekvenser. Usikkerhet og utrygghet destabiliserer oss og gir følgefeil for den psykiske folkehelsa. Vi må likevel skille mellom årsak og virkning. For det er på generell basis ikke mulig å etablere klare årsakssammenhenger mellom psykisk helse og ekstremisme.
Ekstremismekommisjonens nye utredning Felles innsats mot ekstremisme advarer mot å underbygge feilaktige oppfatninger av at personer med dårlig psykisk helse er farlige. For å lykkes i arbeidet med å motvirke og bekjempe radikalisering og ekstremisme må vi heller se bredt og helhetlig på risikofaktorene og hvordan de påvirker i ulike retninger.
Jakten på fellesskapet
Rotårsakene til ekstremisme er ofte utenforskap, marginalisering eller en opplevelse av at livet mangler mening. Felles for svært mange radikaliserte ekstremister er at de jakter på et fellesskap. De ønsker seg gruppetilhørighet. Hvis vi klarer å legge til rette for flere slike fellesskap vil færre søke ut i randsonen av det etablerte for å finne aksept og et sted å høre til. Mange tiltak rettet mot å høre til i meningsfylte fellesskap, eksempelvis fritidstilbud, inkluderende arbeidsliv eller være- og møtesteder kan derfor ha god sekundærgevinst i å forebygge radikalisering og ekstremisme.
For soloterrorister er det funnet en betydelig høyere forekomst av psykisk lidelse enn de som tilhører en gruppe. Studier har vist at de har 13 ganger så stor risiko for å ha en psykisk lidelse som ekstremister som er medlemmer av grupper. Dette er funn vi må ta med oss i forståelsen av det enorme forebyggingspotensialet som ligger i å motvirke ensomhet og skape mening og mestring.
Risikofaktorer
Det krever komplekse forståelsesmodeller for å skjønne motivasjonen for hvorvidt en person bak en alvorlig voldshandling er motivert av en ekstrem politisk, religiøs eller ideologisk målsetning eller andre faktorer som psykisk lidelse. Det er en del fellestrekk i forskningen blant dem som radikaliseres til voldelig ekstremisme. Det er høyere frekvens av mennesker som ikke mestrer skolen, har løs tilknytning til arbeidslivet og sliter med ulike sosiale og økonomiske problemer. En del har opplevd omsorgssvikt, vold eller en generelt dårlig omsorgssituasjon i hjemmet. Psykiske problemer går igjen som en risikofaktor både på personlig og familiært nivå, men da sammen med en rekke andre faktorer.
Risiko- og sårbarhetsfaktorer anses som medvirkende, ikke utløsende, årsaker til radikalisering. Det handler ofte om at grunnleggende menneskelige behov ikke oppfylles. Hvis man har en følelse av avmakt, utenforskap eller krenkelse er det en betydelig risikofaktor for å vippe mennesker over ekstremisme-kanten. Det er altså opplevelsen av egen situasjon som i sum ofte er utslagsgivende, ikke en isolert psykisk lidelse. Den dagen vi klarer å skape det varme, rause og inkluderende samfunnet vi alle ønsker oss vil det i praksis være bråbrems i rekrutteringen til svært mange av de radikaliserte miljøene.
Alt henger sammen med alt
Vi har mye grunnleggende kunnskap om hvordan psykisk helse fungerer. Vi vet at mennesker trenger hverandre, at ensomhet, isolasjon, frykt og lite forutsigbarhet er en belastning og vi vet at manglende kontroll over eget liv for mange føles destabiliserende. Alle trenger å ha noe å gå til, ha en følelse av å bety noe, mestre noe og få posisjon og plass. Dette er grunnleggende menneskelige behov. Når disse ikke dekkes, må de erstattes av noe annet.
Den generelt høye tilliten vi i Norge har til myndigheter og det politiske systemet er en beskyttelsesfaktor for vår psykiske helse. Når ekstremisme utvikler seg og ekstremistiske handlinger rammer oss rokker det ved tilliten til myndighetene og det politiske systemet og svekker fellesskapsfølelsen. Idet utryggheten seiler opp som en faktor setter det ulike risikofaktorer i spill for vår psykiske folkehelse. Denne mekanismen gjenkjenner vi på alle nivåer, i alt fra dagligdagse hatytringer, rasisme og diskriminering på individnivå, til hatkriminalitet, terrorhandlinger og strukturell ekskludering og ulikhet.
Vi må løse den samfunnsoppgaven som ligger foran oss ved å skape inkluderende fellesskap og sektorovergripende tiltakskjeder for å forebygge ekstremistiske fremspring. Helse og justis må samarbeide og utarbeide helhetlige organisatoriske rammeverk. Forebygging vil i praksis si at vi må skjønne driverne som er til stede i en radikaliseringsprosess og bygge fellesskap som ivaretar de behovene som ikke per i dag dekkes av de aktørene som må på banen.
