Rom for fellesskap

I nesten halvparten av hovedstadens boliger bor et menneske alene. Det står opp alene. Det spiser frokost alene. Det går på hjemmekontoret alene. Det sitter der, ja, alene, akkurat som jeg gjør nå og prøver å bli ferdig med denne artikkelen og føler meg frakoblet alt. For i stedet for en pen og pyntelig ordrekke, kommer angsten, «jeg får det ikke til», og med den ryker selvtilliten, og videre selvfølelsen og til slutt kan jeg ikke skjønne at noen kan like en så udugelig person som meg. Det er ingen i umiddelbar nærhet som kan stryke meg over håret og si at sånn er det jo ikke, så i stedet går jeg ut. Og i dag er det kaldt. Jeg pakker meg inn med både lue og hette, sånn at hodet jeg skal lufte, blir sittende fast i alt tøyet, men dette legger jeg ikke merke til før gateløpene slipper taket, og jeg kommer til en åpen plass ved elva. Der vandrer blikket fra nakne trekroner, til utsikten, til himmelhvelvingen, til menneskene rundt meg, og med blikket følger hodet. Det bråker og strammer inne i hetta, og brått er jeg og denne saken flettet sammen. For det jeg blir obs på der inne i hetta, er det samme slående faktum som NTNU-forsker Helge Hillnhütter har fått fram i en filmsnutt av folk i byen.

På livlige plasser, som i en gågate, kikker folk rundt seg med bevegende hoder. Men når kameraet står og filmer langs en jevn murlignende fasade, ser folk hverken på menneskene rundt seg eller bygningene. De ser ned i bakken. Det er åpenbart for alle at personene langs veggen ikke får noe ut av omgivelsene.

– Men det er ikke sikkert det var like åpenbart for dem selv, sier Hillnhütter når vi snakker sammen på telefon. Ifølge forskeren er vi sjelden bevisst følelsene omgivelsene skaper i øyeblikket. Om de stresser oss, beroliger oss, kjeder oss, eller gjør oss interesserte og oppmerksomme.

– Gåing er en for integrert del av oss til at vi tenker over det der og da, sier Hillnhütter.

Men emosjonene påvirker oss, likevel. De påvirker hvor vi går. Om vi i det hele tatt gidder å gå. Eller kommer oss ut av huset. Hvilke plasser vi oppsøker, hvor vi setter oss ned, hvor vi ønsker å bli – og i forlengelse av det, muligheten for å bli eksponert for andre mennesker. Komme i kontakt. Kanskje føle oss litt mindre ensomme. Dette som alltid har forfulgt bylivet med sine løse bånd til menneskene rundt oss.

– Egentlig er jeg arkitekt, men de siste femten årene har jeg interessert meg mest for den menneskelige psykologien i arkitekturen, sier Hillnhütter.

– Hva fungerer egentlig? Et bygg kan se flott ut som en skulptur i fugleperspektiv, men det er ikke slik det nødvendigvis oppleves fra gata, der man ferdes. Vi opplever faktisk at tiden kan gå opp til tretti prosent langsommere  der vi kjeder oss, enn der vi blir stimulert. Det er ikke nytt å være opptatt av den menneskelige dimensjonen, men det er nytt er at vi kan måle effektene.

Mer alene

Den lille filmsnutten med gående viste Hillnhütter under arkitektur- og folke­helsekonferansen «Kom nærmere» i Trondheim i september i fjor. Pandemien var rammen: Sosiale restriksjoner med hjemmekontor, stengte butikker og serveringssteder har forandret det sosiale livet i byen. Vi har holdt oss hjemme. Holdt avstand. Blitt til potensielle smittekilder for hverandre. I september trodde vi at mye av dette var over. Samfunnet skulle gjenåpnes. «Nå er det viktigere enn noen gang at vi tar byene, uterommene og samhandlingen tilbake», sto det i introduksjonen til konferansen som Geminisenteret HelsA arrangerte, et samarbeidprosjekt mellom NTNU, NTNU Samfunnsforskning og Sintef for å fremme forskning og kunnskap om samspillet mellom arkitektur og fysisk og psykisk helse.

Så kom enda en nasjonal nedstengning. Og nå er pandemiens konsekvenser fanget i nye tall. Ti prosent av dem som bor i Norge som ikke har slitt med psykiske helseplager før pandemien, sliter nå, selv etter at smitte­verntiltakene oppheves. Flere opplever ensomhet og utenforskap enn før.

– Mange som ikke tidligere har vært i faresonen for psykisk uhelse, er det nå. Det handler om mange ting, men også om de fysiske møteplassene og det sosiale livet i byen, sier Solvår Wågø, leder av Geminisenteret HelsA. – Er det en ting pandemien har vist oss, er det hvor viktig de sosiale møteplassene er.

Forsker ved Folkehelseinstituttet, Ragnhild Bang Nes, mener at verdien av det sosiale kommer tydeligere fram i Norge enn i andre land. Relativt sett har vi klart oss ganske bra.

– Dødstallene har vært lave sammenlignet med andre land og det er færre som opplever en økonomisk krise. Likevel har livskvaliteten falt dramatisk – sannsynligvis mye på grunn av de sosiale restriksjonene. Mennesker er sosiale av natur, vi er flokkdyr som trenger andre for å ha det bra, føle tilhørighet og mening.

Da spiller også bymylderet inn, muligheten for de spontane kontaktene. Et vennlig smil fra en ukjent. En liten ordveksling over grønnsaksdisken eller på bussen. På sosiale medier har små oppfordringer og historier dukket opp gjennom pandemien: Hvor godt det føltes, den lille praten med en fremmed.

– Jeg tror vi ofte undervurderer verdien av denne type møter, men de er viktige! Forskningen viser at de løfter oss, får oss til å føle oss bra og skaper fellesskap. Pendling har tradisjonelt blitt sett på som en livskvalitetstyv, nå ser vi at folk savner det. Det handler nok ikke om venting og forsinkelser, men heller kontakten, bare det å være del av et løst nettverk, et kollektiv, et samfunn, sier Nes.

– Kan et smil fra en fremmed få oss til å føle oss mindre ensomme?

– Ja, det tror jeg absolutt. Motsatsen til ensomhet er jo tilhørighet, følelsen av innenforskap. Og selv et smil eller et nikk har effekt. Å skape gode møteplasser gjennom byplanlegging og arkitektur er et veldig viktig folkehelse­tiltak i seg selv. Samfunnsbesparelsene kan være enorme og livskvalitetsgevinsten høy.

Kunsten å si hei

For de fleste av oss er det ikke så lett å bare si hei til noen vi ikke kjenner. Ifølge Sverre Bjerkeset, sosialantropolog og urbanisme-forsker tilknyttet Arkitekthøgskolen i Oslo, gjelder ikke dette bare sjenerte nordmenn, men folk flest. Han har brukt utallige timer på å observere spontan interaksjon mellom fremmede på offentlige plasser både i Oslo og i Buenos Aires i Argentina, og han ser det samme. De fleste trenger en grunn, noe som åpner opp.

– Det handler nok om byens vesen i seg selv. Mange søker til byen nettopp for å bli en del av mengden. Vi klarer heller ikke å forholde oss til alle, vi blir overstimulert og lager oss sosiale skjold vi møter omverdenen med, sier han.

Den sosiale kontakten må liksom bryte igjennom. Barn og hunder er klassiske kontaktstartere, ellers hjelper det med et felles fokus.

– Som at personer ser på en gateartist, og slik kommer i snakk, eller at man ser noen forfjamset kikke opp fra et kart, i åpenbart behov for assistanse. Eller at noe uventet skjer, som et plutselig væromslag. Men jeg har også tatt for meg kontakt som involverer personer med en rolle i byrommet – aktivister, frivillige, selgere, politikere, fordi de henvender seg til tilgjengelige fremmede, men blir også som et trekkplaster på folk som ønsker en prat. Da kan de som tar kontakt innlede om temaet, men raskt skifte over på andre ting. En vekter jeg snakket med ved Majorstua-krysset mente han kunne skrive en hel bok med alle livshistoriene han hadde hørt.

– Hvordan tror du han opplevde det?

– Jeg tror han så det som en berikelse.

Ut i det blå-grønne

I begynnelsen av pandemien så vi bilder fra kjente  plasser verden over uten mennesker. Det var noe uhyggelig, nesten truende ved dem. Vi kalte dem spøkelsesbyer. I stedet for sentrumskjernen, holdt folk seg i nærmiljøene sine. Også i nabolaget til Ragnhild Helene Løvli. Hun var akkurat i gang med masteroppgave i landskaps­arkitektur ved NMBU, Norges miljø- og bioviten­skapelige universitet i Ås, og arbeidet hjemme i Oslo. I lunsjen gikk hun ut av leiligheten som så mange andre, og så grunnprinsippene i faget sitt utspille seg. Folk søkte lange siktlinjer gjennom gatene, parker og høyder, som gir oversikt og trygget. Og de søkte natur­elementene. Blå-grønne strukturer som det heter i arkitekturfagene og statlige og kommunale planer. 

Ingenting i omgivelsene våre kan måle seg med den effekten natur har på psyken. Ifølge en FN-rapport som understreker betydningen av grøntområder i nær­miljøet, kan påvirkningen måles helt konkret, gjennom lavere nivå av stresshormonet kortisol og roligere puls. En britisk studie viser hvordan beboere i nabolag uten utsikt til trær og fugler, hadde dårligere psykisk helse, enn beboere med. Og Ragnhild Løvli selv husker en studie som gjorde inntrykk, hvor pasienter med utsikt til grøntområder ble fortere friske. Som friluftsinteressert hadde hun begynt å studere landskapsarkitektur for å skape gode steder for mennesker i byen. Parker, elver og grøntområder fungerer som en attraksjoner i seg selv, får folk til å bevege seg, og kan stimulere oss til å gå lenger. 

Nå begynte hun å tenke over hvilken samtaleåpner naturelementene også kan være, på samme måte som et kunstverk. Oppgaven hun arbeidet med handlet konkret om ensomhet. Hvordan skape sosialiseringsvennlige plasser som er inkluderende for alle, hvor sosial deltagelse ikke trenger å koste noe, i hvert fall ikke penger. Hvor det er greit å komme sammen eller alene, og likevel føle seg som del av fellesskapet. 

– Vi skaper ofte steder som er tiltenkt ulike brukergrupper som barn og eldre. Vi tenker ikke ensomme. Personer som kommer alene. Det blir hakket vanske­ligere, men vi burde prøve. Det burde være litt som universell utforming, sier Løvli.

Hun er spesielt opptatt av flerbruk, som alternative plasser for å sitte ned.

– Benker kan fort oppleves formelle. Her setter jeg meg, liksom. Men sekundære sitteplasser, sånn som kanten av en fontene, eller støttemurer, kan virke mindre formelt og inkluderende, fortsetter hun. 

Flerbruk gjelder også større uteområder, som anlegget ved nye Jordal Amfi, et område nær Kampen og Våler­enga i Oslo med store idrettsarenaer, park og rekreasjonsområde. Lang sikt og oversikt. 

– Selv om du ikke driver med idrett, er det et sted å være, med lekeområde, turområde, og sitteplasser. Det er mye som skjer, og helt naturlig bare å sitte å se på mennesker. 

Vinterattraksjoner

Selv hjalp Løvli med beplantningen ved bekken som renner gjennom området. Hovinbekken har ligget i rør i over hundre år – lukket igjen som et folkehelsetiltak på grunn av sjenerende lukt – men er nå, i likhet med  flere bekker og elver i norske byer, gjenåpnet, både for rekreasjon og flomsikring. På samme måte plantes trær ikke bare for økt trivsel og renere luft, men for å holde jorden samlet i et stadig våtere klima.

Og akkurat dette med vær og vind, og faktisk norsk klima, tenkte Løvli mye på der hun gikk rundt i nabolaget i starten av pandemien. Hvor var egentlig de gode uteområdene vinterstid. Ingerid H. Almaas, seniorrådgiver ved Design og arkitektur Norge, DOGA, tenkte på det samme. Hvor lite som egentlig er tilrettelagt for å være ute i det klimaet som stort sett preger landet vårt, med kulde, snø og vind og regn.

– Nå trengte vi uteplassene, men vi hadde dem ikke, sier Almaas. – I prospekter og tegninger er det alltid tørt godt vær. Hvor går vi for å bare henge når det er vått og kaldt? Om pandemien har gjort noe bra, er det å avdekke et underutviklet område, forsetter hun, og trekker fram rommene mellom inne og ute.

– Å dekke til en større del av en skolegård med tak som beskyttelse for vind, regn, snø og glatte, vil oppmuntre til mye mer aktivitet. Å varme opp fortau og benker, gjør det attraktivt for en eldre person bare å sette seg ned uten å fryse og se på annen aktivitet. Se på andre som holder på med noe, sier Almaas. – Det er en slags sosial inkludering det også. Tilrettelegge for gode steder gjennom andres aktivitet.

Et av prosjektene DOGA nå arbeider med, som skal inspirere og engasjere kommuner landet over, er Hverdagsreisen. Gåturen i forlengelse av nabolaget som får folk til å trekke ut av leilighetene, bruke kroppen, kanskje oppmuntres til å gå lenger, for omgivelsene stimulerer, og det finnes en plass å sitte ned, ikke altfor langt borte.

Bruker hodet

Og vi går mer nå enn før pandemien. I følge Helge Hillnhütter har gåingen økt i de fleste europeiske byer. Den menneskelige kroppen i møte med omverdenen, hvor synet er vår fremste sans. 80 prosent av informasjonen hjernen tar opp fra omgivelsene går gjennom øynene våre. Derfor observerer, teller og registrerer Hillnhütter hodebevegelsene til personer i byen, som et tegn på stimulans. Og stimulans er enten behagelig eller ikke, noe informantene svarer på. Samlet setter han funnene sine inn i den emosjons-modellen flest psykologer enes om, for å avdekke hva vi faktisk føler om ulike omgivelser i byen.

– Funnene er ikke så veldig overraskende. Det spesielle er at vi har målt og tallfestet funnene. De er ikke lenger bare en «myk faktor» som lett kan avfeies når byggebudsjettene blir trangere.

Så hva finner han? Overordnet blir vi stresset av biler. Vi må følge med for vår egen sikkerhet, det bråker, det er slitsomt. En gågate er også stimulerende, men behagelig om det er passe mengder mennesker med mye å se på, personer, butikker og uteserveringer. Høye glatte fasader kjeder oss, vi ser i bakken, i parker og grøntområder slapper vi av.

– Vi reagerer mest på ting som skjer i fem-seks meters radius rundt oss, sier NTNU-forskeren. – Her fungerer de menneskelige sanseorganene best. Skal vi utvikle stimulerende byrom, må vi ta hensyn til den menneskelige skala. At et 50 meter langt og monotont bygg varierer fra det neste bygget som er 70 meter langt, er ikke stimulerende for dem som går forbi. Alle som former byene våre, fra planleggere, til arkitekter og ingeniører bør sette seg inn i det menneskelige perspektivet for å skape gode byrom, sier Hillnhütter, og fremmer verdien av detaljer.

– Bygningshøyden er for eksempel ikke direkte relevant, så lenge utformingen i første etasje tar hensyn til detaljer og variasjon.

Det samme gjelder for bakken. Et annet underlag enn den billige og enkle løsningen asfalt, kan øke stimulansen og dermed forkorte distanseopplevelsen, ifølge Hillnhütter.

Ikke for pent og pyntelig

Men stimulerende fasader er likevel ikke nok for et «organsisk byliv» hvor mennesker finner sammen i mylderet, ser hverandre og anerkjenner hverandre. Det vet sosialantropolog Bjerkeset etter alle timene ute i felt. Utganspunktet for å studere spontan interaksjon mellom fremmede, var den ekstreme kontrasten han opplevde mellom to av Oslos sentrumstorg. Mens det i øst på Grønland torg var masse kontakt og liv, skjedde det nærmest ingenting litt lenger vest, i de indre løpene av Tjuvholmen, prestisjeområdet i forlengelsen av Aker brygge.

– Det kan lett bli mange floskler rundt byliv og sosial kontakt, sier Bjerkeset. – Det finnes mange gode intensjoner fra både kommuner og utbyggere, men fjerner du for mye aktivitet, og har en boligmasse bare forbeholdt noen få, uten velferdstatens og sivilsamfunnets institusjoner og uformelle treffsteder, spørs det hvor vitalt og dynamisk bylivet framstår.

– Da er det et paradoks at planen til Tjuvholmen er tegnet av en arkitekt som er kjent for å bejuble menneske­mylderet og bruker det som inspirasjon?

– Ja, arkitekten har noen forestillinger om byliv som i svært liten grad manifesterer seg i praksis på et sted som Tjuvholmen fordi det er så kontrollert og styrt. Det er mye som kunne ha tilrettelagt for uformell kontakt. Plassen er tilgjengelig med godt fotgjengerfelt, det er intimt, har lite støy, det føles trygt der. Men påskuddene vi trenger for å inngå kontakt med fremmede mangler. Det er ikke noe politisk eller frivillig arbeid her, ingen gate­musikk eller gate. Det er få butikker med inviterende vinduer og bugnende vareutstillinger. Det er privat grunn, hvor alt må søkes om. For å sette det på spissen, snakker noen sammen her, er det gjerne fulle folk.

– Kommer du lett i kontakt med folk selv?

– Kona mi sier jeg er blitt mye flinkere etter denne studien, i hvertfall, sier han og ler.

Bjerkeset tror også nordmenn generelt er blitt friere i byens sosiale rom som ledd av økte internasjonale impulser. Likevel er det en forskjell mellom interaksjonene han har observert i Norge og Argentina.

– Selv om både nordmenn og argentinere trenger påskuddene for kontakt, er argentinerne mye flinkere til å gripe muligheten når den oppstår, og virker lettere og ledigere når praten er i gang.

En annen ting Bjerkeset også har lagt merke til, er hvor lett det kan være å åpne seg for en ukjent, kanskje mer enn til venner, fordi sjansen for å møtes igjen er så liten. Kanskje litt som å skrive til en ukjent leser, en som har kommet seg helt til slutten av denne artikkelen. Akkurat som jeg har.

Fremtiden

Jeg måtte ikke bare ha én luftetur for å bli ferdig. Jeg måtte ha mange. Og til slutt måtte jeg ha en lang. Jeg beveget­ meg oppover langs elva, den som bukter seg blå og grå gjennom bydelene nedover fra marka, hørte fuglekvitteret og så på menneskene, mens skogen tetnet seg til og skuldrene senket seg og roen begynte å komme. Ved elvebredden sto et skilt fra bymiljøetaten om fossekallen, Norges nasjonalfugl. Jeg lette med blikket og der var den. Dykket og søkte i elve­vannet.

Og jeg kjente på det aller største fellesskapet, det som er større enn oss alle. Klima- og økokrisen er bylivets kanskje største utfordring. Hvordan kan vi både ta hensyn til de menneskelige dimensjonene så vi vil trives og ha det godt, og samtidig bygge tett og høyt for en bærekraftig livsførsel som ikke truer naturen rundt oss, selv om vi blir flere og flere og flere? •