Når bør man slutte å gå til psykolog?

Jeg har gått i terapi i sju år og har jo løst opp en del knuter. Men kanskje ikke alt kan kureres, noe er kanskje bare min personlighet? Av og til har jeg dårlig samvittighet for at jeg tar opp plassen for noen som trenger det mer. Hilsen Frode

Illustrasjonsbilde av mann som sitter i en sofa
(Illustrasjonsfoto: Unsplash)

SVAR: Det finnes ingen mal på hva som er «lang nok» terapi. Noen pasienter trenger hjelp i mange år for å få et godt nok funksjonsnivå. Andre har det bra, men ønsker å gå lenge for å forstå mer av seg selv. Det er like vanlig som å komme til en psykolog med en konkret problem­stilling og jobbe kort og effektivt med dette. Terapilengden bestemmes også av andre faktorer. Mens mange avtale­spesialister har anledning til å ha langvarige løp, er det ikke like vanlig i poliklinisk behandling ved et DPS. Privatpraktiserende kan velge fritt, men her setter jo økonomi en naturlig grense.

Folk og terapiløp vil altså variere, men du er inne på et mer generelt spørsmål: Kan alt kureres? Jeg tror ikke det, eller rettere sagt, jeg håper ikke det. For med en gang vi tenker kur, må vi jo tenke sykdom eller feil. Og mye av det som gjør vondt for oss mennesker er verken sykdom eller feil, det er livet som «skjer». Jeg tenker altså som deg, at terapi handler om å løse opp i noen knuter. Og noen ganger løser vi ikke en gang opp, vi går i terapi for å få en så god fungering som mulig på tross av. Når sykdom, tap og traumer rammer oss, trenger vi emosjonell støtte.

Men når behovene våre er så ulike som jeg skisserer her, hvilke pasienter skal da prioriteres? Jeg mener at det er psykologen eller helseforetakets jobb, og at ingen trenger å ha dårlig samvittighet for å ta noens plass. Det som er viktig, er at du legger merke til at du plages litt av denne tanken, og at du lurer på å avslutte. Det er nemlig mat for terapien!

Jeg oppfordrer deg til å være åpen med terapeuten slik at dere kan undersøke både ønsker og tvil. Hvis du opplever terapien nyttig, men er redd for å ta plass ved å fortsette, vil jeg tro det kan være et viktig tema for deg. Kjenner du det igjen i andre deler av livet ditt? Og hvis du egentlig ønsker å slutte, er det lurt å undersøke hva vegringen handler om. Noen pasienter sier at det kjennes hovmodig, som om de «friskmelder» seg uten terapeutens velsignelse. Andre er redde for å avvise terapeuten eller at de skal føle seg fortapt uten det faste holde­punktet som slike samtaler er. Alt dette er vanlige tanker og for­behold. Å slutte i terapi kan kjennes som et tap og en lettelse på samme tid (og sikkert mye annet).

Jeg vet altså ikke når det er nok terapi, det håper jeg dere kan finne ut sammen. Og vær så ærlig du kan, både med deg selv og terapeuten. Man kan faktisk bli avhengig av terapi i den forstand at man mister troen på egne ressurser. Det er også mulig å bruke terapi som en måte å aldri bli helt fornøyd med seg selv på. Det blir liksom aldri bra nok. Når du tematiserer avslutning, sender du en effektiv beskjed til deg selv: det er du som sitter i førersetet.

Kanskje du kan tenke at du og terapeuten din har vært på en syv år lang reise. Nå er det på tide med en prat om den videre ferden sånn at dere vet om dere snart er fremme. Og husk at siste etappe er minst like viktig som de andre.

Cecilie Benneche, psykolog

Vipps: 12137