Vår vilje til å hjelpe

I over to år har våre myndigheter vært kjent med at norske barn lever i en uholdbar livssituasjon i interneringsleire i Syria.

Illustrasjonsbilde av syriske flyktninger

FEDRENES SYNDER

Norge har de beste forutsetninger for å gi barna et godt liv. Barn skal ikke måtte ta konsekvensene av foreldrenes handlinger, skriver Heidi Wittrup Djup.

(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Mens barna lider i stillhet mot barndommens avgrunn, fastholder regjeringen sitt standpunkt om at barna er foreldrenes ansvar og at ingen har bedt om hjelp. Vår vilje til å hjelpe strekker seg ikke langt nok for barn i nød. To år er gått siden IS’ siste territorium i Syria ble nedkjempet. Siden har diskusjonene pågått om hva som skal skje med de tusenvis av kvinner og menn som knyttet seg til IS, og ikke minst hva som skal skje med deres barn. FN, hjelpeorganisasjoner, fagmiljøer, kurdiske selvstyremyndigheter og en rekke politikere har bedt europeiske stater om å hente hjem kvinner og barn slik at barna kan komme i sikkerhet og mødrene stilles for retten i sine respektive hjemland.

Norge har allerede vist at vi kan klare dette. Vi har hentet hjem fem foreldreløse barn, i tillegg til to barn og deres mor. Denne moren tas hånd om av rettssystemet vårt, og barna er gitt en framtid. Fortsatt gjenstår fire norske barn og deres tre mødre.

Barnas nød er godt kjent. Historiene fra Al-Hol er mange og hjerteskjærende. Vi leser om barn som er syke og skadet fra krigens herjinger, men som ikke har tilgang på adekvat helsehjelp. Barn som er vitne til – og selv ofre for – vold og overgrep. Barn som mangler tilgang på mat og drikke, sanitære fasiliteter og skolegang. Barn som vandrer hvileløst rundt uten sko på føttene og uten håp i øynene.

Barns rett til liv og helse

Det er mange argumenter for at europeiske land bør hente hjem kvinner og barn, både strafferettslige, folkerettslige og sikkerhetspolitiske. De sterkeste argumentene handler likevel om barna. Barn har selvstendige rettigheter etter Barnekonvensjonen og Grunnloven. Nå utsettes de for menneskerettighetsbrudd hver eneste dag. Man kan ikke holde fast ved at barn er foreldrenes ansvar når mødrene ikke er i posisjon til å bedre barnas situasjon. Når foreldre svikter, skal staten gripe inn – slik vi ellers også gjør når barn lever i risiko. Barn skal ikke måtte ta konsekvensene av foreldrenes handlinger. Som anstendig samfunn kan vi ikke la vårt ønske om å fordømme foreldrene gå på bekostning av barns liv og helse. Barna må hentes hjem.

Norge har de beste forutsetninger for å kunne gi disse barna et godt liv. Hver dag gjøres det en enorm innsats fra psykologer, leger, sosionomer, lærere, barnehage­ansatte, sykepleiere, fotballtrenere, naboer og beste­foreldre, som har viet sine karrierer og store deler av sine liv, til å hjelpe barn og familier som trenger det. En hverdag med barnehage, skole og fritidstilbud, et nabolag som tar dem imot, og en ramme preget av forståelse for hva de har gjennomlevd, kan gi barna fotfeste igjen. Vi har massiv kunnskap om krig og traumer, og vet hvilken behandling og psykososial rehabilitering som trengs for å gi barn trygghet, utviklingsstøtte og korrigerende erfaringer på veien mot en bedre fremtid.

Hjelpeapparat og lokalsamfunn står klare. Vi venter bare på politisk handling. •

Heidi Wittrup Djup er psykologspesialist og daglig leder ved Klinikk for krisepsykologi. Hun er medlem av Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg.

Vipps 12137