Kjære alle medborgere

Jeg er nok ikke den eneste som stod under fyrverkeriet i det klokken tikket 00.00, og ønsket 2020 velkommen med åpne armer. Det magiske året, som skulle bli mitt år. Det symboliserte en ny start for meg, og jeg var klar for å gripe alle muligheter. Dette året ble ikke slik noen av oss hadde forestilt oss. Men for min del – var det brutalt.

Illustrasjonsbilde av stjerneskudd (fyrverkeri)
(Foto: Unsplash)

I januar 2020 ble jeg hentet hjemme i leiligheten min av ambulansen og kjørt til sykehuset etter et selvmordsforsøk. Jeg var dypt deprimert, og hadde vært det lenge, jeg hadde smilt og sagt «det går bra» alt for lenge. Og jeg trodde at ved å bestemme meg for at 2020 skulle bli annerledes – så skulle alt på magisk vis bli bedre. Lite visste jeg om hvor annerledes det kom til å bli.

Jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling i over en måned, og fikk mer hjelp enn jeg noen gang kunne drømt om. Jeg er evig takknemlig for alle de fantastiske menneskene jeg fikk møte, og som hjalp meg når jeg trengte det mest. De ga meg håp, mot til å kjempe, troen på meg selv, og mest av alt; de ga meg livsgnisten min tilbake.

Da jeg ble skrevet ut fra avdelingen var jeg utrolig redd. Jeg var redd for å dra hjem helt alene, redd for å stå på egne bein. Avdelingen hadde hjulpet meg med alt jeg trengte, de snakket med fastlegen og ordnet opp­følgingstime til meg kort tid etter utskrivningen, de hjalp meg å søke psykiatrisk sykepleier gjennom kommunen, vi laget en plan med faresignaler jeg skulle være obs på, og hva jeg skulle gjøre om de oppstod, de hjalp meg med alle søknader til nav, og jeg kunne ringe de når som helst på døgnet dersom det skulle være noe. Jeg hadde et trygt og stabilt støtteapparat rundt meg, og jeg hadde håp.

Og så begynte det å brenne. 12. mars var dagen da hele støtteapparatet mitt tok fyr.

Jeg hadde rukket å ha to samtaler med psykiatrisk sykepleier etter jeg kom hjem fra avdelingen, og nå hadde jeg ingen å snakke med. De samtalene var min trygghet. De samtalene var min grunn til å stå opp om morgenen. De samtalene ga meg håp. Jeg var sykemeldt, jeg bodde alene, og den eneste grunnen jeg hadde til å stå opp om morgenen og gå ut av leiligheten min; var de samtalene. Og nå var de borte.

Jeg lukket meg helt inne. Jeg tok ikke telefonen, og angsten inni meg vokste seg bare større og større, som en stor svulst.

Til slutt fikk vi lov å gå til samtaler igjen, men det ble aldri det samme. Livsgnisten min var borte, håp eksisterte ikke lengre, og jeg valgte å gjøre som jeg alltid har gjort– smile og si «det går bra». De fleste ville nok si at det gikk bedre med meg etter at jeg kom ut fra avdelingen.

Jeg var så sint, og så deprimert hele tiden før, så nå måtte det jo gå bedre? Jeg smilte, lo og var positiv. Jeg gjemte ikke arrene mine lengre; jeg måtte være så stolt av meg selv og min fremgang. Men det er så langt fra sannheten. Hvis noe, så følte jeg meg verre. Jeg bare skjulte det. Til og med for meg selv. Jeg ignorerte det. Og distraherte meg selv. Jeg glemte det litt. Men bare litt. Også kom det tilbake. Det kom alltid tilbake.

Jeg kunne ikke rømme fra det, fordi det var en del av meg.

Jeg trenger å se dem jeg er glad i. Men i dagens situasjon er det veldig vanskelig. De er alt for meg. Jeg trenger dem. De trenger meg.

En av mine nærmeste fikk i 2020 diagnosen lungekreft med spredning. Jeg hadde ikke sett denne personen på lenge på grunn av korona, tiltak og smittevern. Jeg fikk faktisk ikke engang sagt farvel. Jeg ble knust, sint og frustrert.

Men jeg smiler. Jeg later som om jeg er bedre. Jeg lyver. Jeg holder tårene inne og ber til hvem enn det er som hører der oppe, om at alle skal tro på det og la meg være. Og det gjør de. Det er så latterlig enkelt å late som.

Jeg bruker fantasien min, jeg drømmer om steder langt langt borte, hvor som helst; bare ikke her. Et liv hvor jeg er lykkelig. Og jeg føler meg bedre.

Det er ensomt vet du? Det er så j...vlig ensomt. Fordi alle andre, de kjenner en helt annen person. De kjenner ikke engang meg. Ingen kjenner meg lengre. Utenom meg selv. De bor med familien, kjæresten, samboeren, kollektivet. Jeg har ingen.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette lengre, jeg vet ikke hvordan jeg skal ha det litt fint engang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vil bare det skal være over.

Jeg holder tårene inne og ber til hvem enn det er som hører der oppe om at det snart skal være over.

Jeg vil være lykkelig.

Jeg vil klemme.

Jeg vil ha en normal hverdag, hva enn det er.

Jeg vil ha det, jeg husker ikke hvordan det føles; men jeg vil ha det tilbake.

Jeg skal fortsette å følge tiltakene, og jeg håper alle andre også kan gjøre det så vi snart kan få tilbake hverdagen vår. •

Magasinet Psykisk helse kjenner innsenderens identitet. Av spesielle grunner ønsker hun å være anonym her.

Vipps 12137