Krigsseilerbarna: Vokste opp i de tause tiårene

Barn av krigsseilere var flaue over fedre som oppførte seg annerledes på grunn av «nerver» eller alkohol, forteller Berit Rickhard.

Historisk illustrasjonsbilde av krigsseilere

SNAKKET IKKE

– Tausheten dekket over traumene som fedrene våre hadde med seg hjem, sier Berit Rickhard.

(Illustrasjonsfoto: Riksarkivet)

Faren hennes kunne få flashbacks som med ett gjorde ham til en ukjennelig fremmed. Men det var innhyllet i taushet. Traumer og taushet er en erfaring som går igjen hos mange av de 15 krigsseilerbarna Berit Rickhard har intervjuet i «Det var hjem vi sjøfolk skulle».

– Du snakker om skam?

– Ja, men det er viktig å understreke at skammen ikke gjaldt alle. De 15 historiene er veldig ulike, og mange var stolte av faren sin. I den grad det fantes skam var det knyttet til at fedrene våre hadde en adferd som adskilte seg fra normalen. Vi var flaue over en far som oppførte seg avvikende på grunn av nerver eller alkohol. Det er her skammen kommer inn.

I dag vet barn av krigsseilere at det var krigen som skadet fedrene deres.

Mange sjømenn vendte hjem så traumatiserte og med så store problemer at de brukte alkohol som selvmedisinering. Andre ble tause og innesluttet. Noen sluttet å være far. Ingen av dem fikk hjelp.

– Vi var barn på 1950- og 60-tallet. Psykiske lidelser kan være stigmatiserende i dag, og den gang var det enda verre. Fedrene våre måtte klare seg selv og familiene måtte ta støyten. Kvinnene fikk tunge oppgaver og mange krigsseilerbarn vokste opp i den vonde tausheten som psykiske lidelser var omgitt av.

Snakket ikke om det

Skammen er ikke den røde tråden i boka til Berit Rickhard. Hennes budskap er tausheten.

– En av samtalepartnerne i boka snakker om unn­gåelsesadferd, som jeg syns er et fint begrep. Man vil ikke snakke om ting fordi man vil unngå traumet. Å sette ord på det vanskelige fungerer som en trigger. Det å snakke om det bringer det inn i bevisstheten.

Men barn fanger opp at det er noe vondt som de voksne unngår, påpeker Rickhard. Og slik de voksne legger lokk på det, legger også barna lokk på det. Man læres opp til at dette ikke skal snakkes om.

– Tausheten dekket over traumene som fedrene våre hadde med seg hjem. Noen taklet det bedre enn andre, de hadde et bedre psykisk forsvar. Men fortielsen, den går igjen.

Berit Rickhards far var blant dem som vendte hjem sterkt skadet av krigens påkjenninger. Mangelen på anerkjennelse fra den nasjonen de hadde tjent la stein til byrden.

– De fikk jo ingen offisiell takk, ingen offisiell mottakelse. De kom i skyggen av hjemmestyrkene og deres innsats. Krigsseilerne ble i tillegg neglisjert og marginalisert av myndighetene i etterkrigsårene. Jeg tror det svekket min fars helse ytterligere. Jeg tror det ville ha ligget en helsegevinst i å få den anerkjennelsen.

Den private tausheten ble forsterket av den offentlige, mener Rickhard. Det var først på 1970-tallet at krigsseilernes helseplager så vidt begynte å bli forstått og erkjent.

– Men det var 25 år etter krigen og kom for seint for de fleste. Og det var jo nettopp i disse mellomliggende årene at vi vokste opp, vi som var barn av krigsseilerne. Vi vokste opp i de tause tiårene og ble sterkt preget av det.

Det var først da Rickhard skrev boka Fra sjømann til soldat. Krigen som aldri tok slutt, at hun begynte å forstå sin far. Boka, som kom i 2017, førte til en rekke tilbakemeldinger fra andre som også hadde hatt en far som var merket av krigen. 15 av dem er intervjuet i Det var hjem vi sjøfolk skulle.

– Samtalene var en bearbeidelse for meg. Mange av oss føler at det er tungt å snakke om, at det er smertefullt. Det ble flere tårefylte møter med krigsseilerbarn som bærer med seg denne erfaringen også i voksen alder. Vi har det med oss som en mørk skygge.

Portrett av Berit Richard

ETTER TRAUMET

– Plutselig forsto jeg drivkraften i min fars sykdom, sier Berit Rickhard, som har skrevet bok om å vokse opp med krigs­seiler-fedre.

(Foto: Alf-Georg Dannevig)

Fra raseri til sorg

En av de intervjuede i boka snakker om at raseri har blitt til sorg.

– Bjarne Fløystad, som er lege og selv gikk inn i psykia­trien, snakker om barnets raseri som senere forvandlet seg til sorg da erkjennelsen om farens lidelser vokste fram i voksen alder. Som barn skjønner man ikke hva som foregår. Det er barnets reaksjon å bli sint på en oppfarende far. Så ble vi voksne og skjønte hva det dreide seg om.

Berit Rickhard bruker ordene forståelses- og for­soningsprosess. Å forstå er å bevege seg fra raseri til sorg – fra barnet til den voksne.

– Noen psykiske lidelser handler om barnets opp­levelser. Det er barnet i deg du møter, det du opplevde som liten og som ingen snakket om. Barnets smerte kan være så voldsom at den er vanskelig å berøre, det er noe man bestreber seg på å unngå.

Men et sår må blø før det kan leges, sier hun. Og skammen var ikke barnas.

– Vi hadde i realiteten ingenting å skamme oss over. Skammen må plasseres der den hører hjemme – hos ansvarlige norske politikere og myndigheter som aldri anerkjente krigsseilernes innsats. •

Vipps 12137