Jomfruhore

«Har du kjæreste?». Spørsmålet kommer nok en gang, og svaret hun gir er fortsatt, nei.

Illustrasjon av jente som ligger alene i sengen
(Illustrasjon: Shutterstock)

Det er et spørsmål hun er lei av å bli stilt. Det kommer alltid med visse implikasjoner, som at det nå vel snart er på tide. Hun er i den alderen der hun burde være, eller i det minste ha vært, i et forhold. Hun har alltid vært et utskudd, den ingen har likt og har prøvd å unngå med mindre de har trengt noe fra henne. Likevel er det forventet at hun skal finne seg noen, burde ha funnet seg noen allerede, som om guttene står i kø for en som henne.

Ved passerte femogtyve begynner det å spekuleres på om hun er lesbisk. Hvorfor kommer den antagelsen automatisk bare fordi man ikke har fast følge ved en viss alder? «Ekkel», «du kommer til å dø alene uten å ha fått deg så mye som et ligg», «misfoster», «du vet at du burde holde kjeft når du er så dum at du ikke har noen hjerne, eller har du et behov for å vise flere hvor hemma du er?», «mongobarn», «hvorfor gjør du ikke verden en tjeneste og bare går og henger deg?». Kommentarene lager fortsatt ekko i hodet hennes. Hun snøfter for seg selv. Man kan jo lure på hvem som egentlig mangler hjerne, eller i beste fall er hjernedød, når den allmenne antakelsen om hvorfor hun ikke har fast følge er at hun ikke tør å komme ut av et skap hun ikke engang vet om hun er i.

«Grisefitte!». Ordet gir gjenklang sammen med lyden av det våte håndkleet som smeller mot den nakne kroppen hennes. Hun har sunket ned på gulvet og prøver å la være å se opp på klyngen med jenter som står over henne. Vannspruten fra dusjen har stoppet, og jentenes fnising lager ekko i den ellers tomme dusjgarderoben. Hun vet ikke hva hun hater mest av lys jentefnising eller røff guttelatter. «Herregud, det er da vel ingen ved sine fulle fem med æren eller manndommen i behold som orker å pule noe sånt?». Latteren sprer seg i guttegjengen. Kanskje er dette en normal samtale for gutter i slutten av tenårene, hva vet vel hun? De snakker så høyt at alle i korridoren kan høre. Noen kaster et raskt blikk på dem og drar på smilebåndet, mens hun sitter med hodet ned i en bok og håper at det gjør henne usynlig. Hun gløtter ikke opp før hun merker at det er blitt påfallende stille. Guttegjengen står og ser på henne, og holder øyekontakten en stund før de én etter én snur seg vekk til det bare er én siste igjen. Han ser på henne med et uutgrunnelig blikk, før det brer seg et skadefro smil om munnen hans. Det går med ett opp for henne at det er henne de prater om. Hun kjenner hvordan hele henne fryser og stivner til.

«Vel, har du kjæreste, eller?». Hun kalles tilbake til nåtiden. Hun strammer grepet om ølflasken før hun svarer, «Nei, for tiden er jeg singel». «Jaja, men da er du jo desto friere til hva enn natten måtte by på da.», svarer den andre. «Jonas har vært på jobbreise i en uke nå». Stemmeleiet senkes, «… og jeg begynner å bli sinnssykt kåt.» Hun smiler og nikker og later som hun forstår den andre fullt ut. Når kjærligheten smelter to sammen til ett og skaper et par av dem, er resultatet sex. Når den andre har gått, sukker hun for seg selv og tar en stor sup av ølflasken.

Hun tenker tilbake på beløpene de kastet ut for hva de skulle ha betalt av hverandre for å besudle æren og manndommen sin seksuelt med henne. «Kanskje hvis du legger på noen hundrelapper og jeg har fått i meg en del drikke på forhånd.» Med et minus foran beløpet har man hennes verdi i kroner. Hun står der som en slags omvendt prostituert, jomfru, men med tilsvarende liten verdi, aktelse og ynde som om hun skulle ha solgt kroppen sin.

Musikken skifter og hun kalles tilbake til festen. Hun heller i seg en munnfull av ølflasken i et forsøk på å dempe den årelange, bitre ettersmaken som har festet seg i munnen hennes. «Ey, all single ladies. Jeg har funnet en type.» Den andre jenta kommer tilbake igjen, rimelig brisen, hengende på skulderen til en ganske så kjekk gutt. «Tulla, men sjekk hvem som rakk et tidligere fly hjem.» Hun lener seg inntil han. «Dette er Jonas. Jeg tenkte bare å si ha det til deg før vi stikker.» Hun flytter ølflasken over i venstrehånden og hilser på Jonas. Den andre jenta gir henne en klem, kysser sin hjemkomne og sier smilende, «kom, prinsen, så går vi.» Hun vet hva de skal gjøre når de kommer hjem, og det er ikke det som gjør henne misunnelig. Savnet i henne blir vekket av måten de to ser på hverandre, i det varme blikket fylt med kjærlighet som stråler fra begges øyne og møtes på midten.

Hun er den eneste jenta som kan gå alene hjem fra festen helt trygt.

Kjærlighet, det å elske, hva er det og hva vet vel hun om det? Hun er som et slags avskrekkende kyskhetsbelte som kan drive folk ut i en klostertilværelse, og å finne en å holde hender med er vanskelig når hånden hennes virker som en omvendt magnet på andres. Hva har egentlig hun å gi noen, og enda mer, hvem ønsker vel å være i et kjærlighetsforhold med henne? Omsorg kan hun så visst gi, men kjærlighet er vel mer enn klemmer, varme ord og renvasket og brettet tøy. Dem hun først blir trygg på blir hun veldig glad i og veldig redd for at skal forlate henne, og kjærlighet er en innsats med høy risiko. Ordet intimitet får nakkehårene til å reise seg hos henne. Hun vet ikke hvem som har det mest anstrengte forholdet til kroppen hennes av henne selv og andre. Seksualitet er tross alt en viktig del av et parforhold, men hun er en skitten stein av granitt i en verden av juveler. Minnet om dagen da hun nesten mistet jomfrudommen sin ufrivillig, dukker opp i hodet hennes som så mange ganger tidligere. Når de hardhendte hendene hans har saumfart henne, er penisen hans like stiv som hun er av skrekk. Hun venter på at han skal trenge inn til kjernen av granittsteinen med makt. Det er ofte her hun våkner av sitt eget skrik når minnet hjemsøker henne i søvne, ved penetreringen som aldri kom, den hun frykter at han gikk videre med og gjennomførte på en mindre frastøtende jente enn henne selv.

Det vrimler av glade jenter med korte kjoler og høye hæler rundt henne. Lukten av aftershave og parfyme har blandet seg i luften. Hun tar den siste sure slurken av ølflasken og setter den fra seg. De andre har begynt å snakke om nach, men hun orker ikke i dag. Egentlig er hun ikke i festhumør i det hele tatt, og hun finner ytterklærne sine for å begynne å gå hjem. Akkurat der har hun noe bare hun kan smykke seg med. Hun er den eneste jenta som kan gå alene hjem fra festen helt trygt. Selv ikke en pervers seksualforbryter vil vanære seg med henne og den ekle kroppen hennes, så hun kan til og med ta snarveien gjennom både parken og skogen midt på natten. Vel, kanskje ikke trygt, men uten at noe skjer. Hun føler seg aldri trygg. Angsten sitter alltid som en klo i henne og får henne til å titte seg over skulderen som om det faktisk skulle være noen etter henne. Hun drar igjen glidelåsen på ytterjakken. Hun er både trøtt og kvalm, men snart kan hun legge seg midt i den store dobbeltsengen sin, alene. •

Vipps 12137