Det tyngste tapet

«Korleis kunne den høgt elska dotter hennar ta sitt eige liv?» står det i baksideteksten til Ellen Kristviks bok Notat ved avgrunnen. Hvordan kan moren skrive bok om det? er spørsmålet som brenner i meg. Er det en erfaring som kan finne et språk?

Bilde av boka

Foreldres største skrekk er at barnet dør før dem. Her har datteren også lidd i den grad at døden så ut som eneste utvei. Johanna er nesten 25 år da hun går ut i skogen og blir funnet kort tid etter. Kristvik skriver selv at det eneste som kunne vært verre, var om barnet forsvant sporløst, for alltid.

Den gjennomgripende eksistensielle erfaringen det er å sette barn til verden, gjør også at det er mulig å identifisere seg med smerten ved å miste, selv om den ikke kan forstås fullt ut. De små lysglimtene i boka er gledelige vitnesbyrd om at det er håp i den delte sorgen. Gester som at naboer måker trappen for forfatteren hele den vinteren, uten å gjøre noe nummer av det, blir tatt imot som trøst. Frykter vi ikke alle en slik sorg også hos andre? Her viser Kristvik hvordan vi kan støtte og være tilstede.

Boka veksler mellom minner om Johannas liv og endelikt, sitater og tekster moren tar fram i sorgen og hennes grublerier og selvbebreidelser. Kristvik har selv jobbet med sorgterapi. Slik skriver hun også med et faglig tyngdepunkt. Forfatteren lar språket kle fleksibelt hvor hun er i skriveprosessen, fra poetiske uttrykk for følelser og desperasjon til det mer gjenfortellende og sakpregete. Noe av det vondeste å lese er de detaljerte skildringene av hvordan Johanna har tatt livet sitt. Moren drives av en umettelig trang til å vite alt datteren har gjort i sine siste timer, vil ha all informasjon og oppsøker åstedet for selvmordet. Alt hun får vite gjør avgrunnen dypere.

Midt i den skakende beretningen, er det at Johannas venneflokk kommer inn som forunderlig trøst for en mor som har mistet sitt eneste barn. Johanna var aktivist, miljøforkjemper og brennende engasjert for flyktninger. Hun levde i okkuperte boliger og spiste mat fra containere. Det tegnes et bilde av en ung kvinne som kjempet med et innvendig mørke, men også med et for stort hjerte og for høye krav til seg selv. En venn av Johanna kommer til moren når dødsfallet er skjedd og sier: «No høyrer vi saman. For resten av livet». Derfra er det vennene som støtter henne og blir som en ny familie. De trer fram som en verdifull gave. For Johanna var også deres. «Redninga er mellom oss», skriver Kristvik. Slik oppleves det også at boka er mulig, fra det første spørsmålet jeg stilte meg: Hvordan klarer hun skrive om sitt barns selvmord? Forfatteren deler tapet på en måte som også peker på håpet i å holde hverandre ved avgrunnen. Det er vakkert når hun mot slutten skriver: «Ho kom inn i livet mitt som ei gjennomgripande erfaring om det som blir gitt oss utan forteneste eller vederlag. Eg trur det heiter nåde.»

Nåden, som en guddomsgave, må man også kunne ta imot. Boka kan leses som om det er dét alt handler om, der forsoning finner sted. •

Vipps 12137