Grønn genser

Favorittgenseren min er forsvunnet.

Illustrasjon av kvinne som leter i klesskapet
(Illustrasjon: Finn Graff)

Jeg trodde den lå sammen med resten av vintertøyet, som jeg dro fram fra innerst i klesskapet i høst. Den er stripete i grønt og blått, kjøpt i Krakow for et par år siden, med et design som minnet om syttitallet. Den er ikke noe sted, jeg har lett med jevne mellomrom. Det har plaget meg som blaff av angst gjennom mørketida. Hadde dette skjedd for fem år siden, hadde jeg ristet på hodet og tenkt på noe annet. Nå tror jeg det er tegn på at jeg kanskje er i ferd med å miste grepet.

Jeg har vel ikke fått et innfall midt i sommervarmen og stappet den ned i en pose som skulle til Fretex-konteineren oppe i bakken? Hodet kokte i heten, men ikke så mye at jeg kvittet meg med alt som ikke var laget av tynn silke eller indisk bomull? Jeg er forvirret, og står på en gardintrapp og holder i en lommelykt, samtidig som jeg prøver å holde meg fast i den øverste hylla i garderobeskapet. Inne på hylla ligger tøy filtret i hverandre i hauger. Gamle skidresser, en brudekjole, skjørt som er blitt for trange, og utslitte olabukser. Jeg klarte aldri å bli et ordensmenneske, trass i trusler i oppveksten om at jeg aldri kom til å bli gift. Trøsten nå er at det hadde ikke hjulpet med walk-in-closet. Det ville vært så rotete at ingen hadde kunnet gå inn.

Savnet av genseren gir seg ikke. Jeg står foran speilet på badet etter dusjen mens håret mitt renner nedover ansiktet som vann. Jeg kan se huden i hodebunnen. Det hjelper ikke å tenke på at jeg har kort vei til parykkbutikken. Den ligger på hjørnet av gata jeg bor i, men der vokter en diger schäfer inngangen. Hvis den ikke er død.

Inne på hylla ligger tøy filtret i hverandre i hauger.

Øverst på lenestolene i stua er det et lyst lag av tynne hårstrå. Det er jeg som har lent meg tilbake etter Dagsrevyen. Jeg finner lyse hårstrå på alt tøyet jeg har. Jeg er blitt så besatt av å plukke vekk hår, at da jeg var i en begravelse nylig og det satt en mann med lyst hår og mørk vinterfrakk foran meg, måtte jeg beherske meg voldsomt for ikke å plukke vekk alle hårstråene som lyste opp bak på frakken hans. I stedet plukket jeg vekk et hårstrå som hadde klistret seg til det ene øyelokket mitt.

Noen ganger må jeg tenke meg om for å huske hva jeg spiste til middag i forgårs, men jeg kan forklare veien nøyaktig fra hotellet i Krakow til klesbutikken med de kule, billige klærne. Kanskje jeg må ta meg en tur? Jeg trenger egentlig en tur til en gamleby på kontinentet, helst til et hotell med god frokost, med salt pølse og sure agurker, sterk kaffe og varme rundstykker.

Før det kan skje, må jeg nok bli bedre til å rydde og holde oversikt. Derfor starter jeg med å rydde bort sko som ikke kan brukes på vinteren. Jeg åpner skoskapet i entreen. Der, på nederste hylle, står det et par vinterstøvler som jeg helt hadde glemt. I et kort sekund blir jeg glad. Det var da noe! •