Alt har en pris

– Valgene vi tar, har en pris, og vi blir resultatet av dem. Det er de samme kreftene som slåss i oss alle, sier Kjetil Bang-Hansen, som er regissør for «Prisen» på Riksteatret.

Bilde av Kjetil Bang Hansen som instruerer Kim Haugen og Helge Jordal.

PENGER OG MØBLER

– Hvordan skal jeg kaste dollarsedlene? spør skuespiller Kim Haugen. Regissør Kjetil Bang-Hansen instruerer «Prisen» med Kim Haugen og Helge Jordal (bak) på scenen.

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

– Hvordan skal jeg kaste sedlene, slik? spør skuespiller Kim Haugen og hiver noen dollarsedler opp i luften, med en litt oppgitt mine.

– Det blir forskjellig hver gang, det er helt ok, sier regissør Kjetil Bang-Hansen.

Kim Haugen plukker opp sedlene igjen og ser mot Per Frisch, som går litt innover mellom gamle møbler og støvete ting.

«Det er det samme gamle skrapet», sier Frisch.

«Å, jeg vil ikke si det akkurat. Jeg har prøvd å ringe deg flere ganger», sier Haugen.

Frisch går videre inn blant overdekte kommoder og skap. På den andre kanten av scenen står Helge Jordal og lener seg på en stokk. Det er prøve på Riksteatrets oppsetning av «Prisen» av Arthur Miller. Denne vinteren skal forestillingen vises over hele landet. Kim Haugen og Per Frisch spiller to brødre som møtes for å gjøre opp boet etter sin far, tømme loftet og selge møblene. Helge Jordal er brukthandleren Solomon som skal sette en pris på innboet. Brødrene har ikke sett hverandre på 16 år, de har levd hver sine liv. Nå møtes de på loftet i en gård som skal rives, i et motvillig gjensyn med fortiden.

Politisk arvestrid

«Prisen» er skrevet i 1968 av den amerikanske forfatteren Arthur Miller, kanskje mer kjent for «En handelsreisendes død».

– Dette er det siste av Millers store stykker, det er skrevet i en tid hvor Amerika mistet fotfestet, sier regissør Kjetil Bang-Hansen.

– Det var en tid med store konflikter, en tid Amerika ikke visste hvem de var, og hvem de skulle stole på. Man kan sammenligne forholdet mellom USA og Europa med en familie i arvestrid. Og mellom brødrene står den russiske jøden Solomon, han med livserfaring, som en slags dommer. Norge blir også mer og mer amerikansk. Vi kan se forestillingen som et kritisk blikk på samfunnsutviklingen. Her er vi i et av de rikeste landene i verden, og vi slåss om mer av arven.

Politi og kirurg

Brødrene i stykket har levd helt ulike liv. Den ene tok ansvar for foreldrene og ble politimann, til tross for en akademisk begavelse. Den andre reiste av gårde og ble kirurg. Politimannen Victor levde i nøkterne forhold, kirurgen Walter tjente mye penger.

«Hvordan går det med Esther? Skriver hun fortsatt dikt?» spør kirurgen Walter i Per Frischs skikkelse. «Nei, det er lenge siden», svarer Kim Haugens Victor og ser i gulvet.

– Skal man bryte ut og realisere seg selv, eller bli og ta ansvar for familien? Det er de samme kreftene som slåss i oss alle, sier Bang-Hansen. – Rammen her er både konflikten i ett sinn og konflikten mellom to brødre.

– Konflikt? Den rike broren Walter sier han ikke vil ha noe fra salget, han gir alt til Victor?

– De hater hverandre. Det er litt som Kain og Abel, eller et gresk drama. Faren var en slem, autoritær mann, som tjente en masse penger i tråd med den amerikanske drømmen. Så gikk han under i det store krakket og ble sittende stille resten av livet, forteller Bang-Hansen.

Penger og makt

«Han har en fortryllende kone, jeg har møtt henne», sier Helge Jordals Solomon og vifter med stokken i prøvesalen. Han kommer til å få et illebefinnende og måtte legge seg ned mens brødrene krangler om verdien på møblene. Victors kone ivrer for at Victor skal tjene mest mulig på salget av møblene.

– Kvinnen bærer byrden av mannens valg. Hun blir pirret av pengene; hun vet hvor viktig det er å være rik. Pengene følger makten, og makten følger pengene, sier Bang-Hansen.

Men det er ikke store verdier igjen av farens gamle rikdom. Møbler er ikke mye verdt, som brukthandler Solomon peker på, når brødrene antyder at han vil gi dem altfor lite for boet.

– Den jødiske handelsmannen sier også at det er ikke noe galt med penger, det er måten vi bruker dem på, som er avgjørende. Han ser også verdien av ting, som igjen peker på hvilken pris vi betaler for våre valg. Hva er det jeg har prioritert? Vi blir resultatet av våre valg.

– Tror du publikum vil oppleve en slags renselse av å se stykket, slik meningen med greske dramaer var?

– Man kan få en erkjennelsesprosess, kanskje forstå hverandre. Tragedien her er at de ikke klarer å møtes. Å se dette stykket kan sette i gang tanker om oss. To brødre og Solomon møtes i dette tomme huset på Manhattan, som skal rives. Loftet kan ses som et menneskesinn, eller som en arena. I hvilken retning skal vi gå, hvordan får vi styrke til å overleve? Kanskje man kan tenke «nei, nå må jeg ta meg sammen og gjøre noe med situasjonen min». Dette stykket sier mye om verdier, om ansvar og frihet. Og om å kjenne prisen på alt, men ikke verdien av noe. •