Prestasjonsjag: Tål frykten for å mislykkes

Når livet styres av at du må prestere, er du i en tilstand av utrygghet. Prestasjonspresset gjelder alt du driver med, ikke bare jobb. Du kan bli syk av det.

Illustrasjon av Elisabeth Moseng til prestasjonsjag
(Illustrasjon: Elisabeth Moseng)

Fredrik er hele tiden redd for å mislykkes. Derfor virker det som om han bestandig er så godt forberedt. Hvis han tenker på at han kanskje gjør noe feil, kjenner han en iling i magen. Det føles med en gang som om det skal skje en katastrofe.

Stina har alltid fått høre hvor flink hun er. På skolen fikk hun gode karakterer, og hun fikk ros for å være hjelpsom. Hun var til å stole på. Hennes foreldre var opptatt av å være gode samfunnsborgere. Stina tar på seg mye ansvar, både på jobben og privat. Hvis hun en sjelden gang sier nei, får hun dårlig samvittighet.
Mindre samhørighet
Den svenske boken «Utan press. Om medkänsla, prestation och stress» av psykologen Sofia Viotti inneholder disse og mange andre eksempler på det forfatteren kaller prestasjonsavhengighet. Prestasjonsjaget preger vår tid. Kanskje har det sammenheng med at arbeidslivet er blitt mer preget av usikkerhet? Hjernen har et flukt- og kampsystem, som aktiveres når det råder usikkerhet. Flukt- og kampsystemet aktiverer stress og fører til konkurranse. Og konkurransen fører igjen til mindre opplevelse av samhørighet, større opplevelse av ensomhet, og den gir fysiske plager. Et overbelastet flukt- og kampsystem fører til utmattelse.
– Problemet er ikke prestasjonene, heller ikke at de noen ganger fører til stress. Problemet er mangelen på balanse og innhenting etterpå, og at vi ikke lar kroppen og hjernen få en pause, skriver Viotti.

Sosialt samvær også

Johanna er avhengig av å hele tida være likt av andre. Hun føler seg bra når hun får ros og når noen sier at hun er et herlig menneske. Mange beskriver henne som en stjerne i sosiale sammenhenger. Hun kan prate med alle og får alltid andre til å føle seg bekvemme. Hun er omtenksom og morsom. Samtidig er hun redd for at andre ikke skal like henne.
Viotti belyser hvordan sosialt samvær har blitt et prestasjonsprosjekt. Det går fortsatt fint an å slappe av sammen med andre, men det går også an å føle at man må oppføre seg på en spesiell måte og si riktige ting. Etterpå kan man plage seg selv med kvernende tanker: Var det riktig av meg å si dette, eller sa jeg noe dumt? Mange må planlegge nøye sin tilværelse for å føle at de har en slags kontroll.
– Til og med det som ser ut som avslapping, nemlig en person som ligger på sofaen med pledd over seg, kan handle om stress hvis vedkommende går gjennom lister i hodet om hva som skal skje neste dag, og i neste uke og neste måned, skriver Viotti.

Slipper å kjenne etter

Noen trenger å holde på med noe hele tida for å slippe å kjenne etter. Det er når det er helt stille, når man er alene, for eksempel, at man føler ensomhet og sorg. Det kan bli ubehagelig. Du kan føle en sterk angst. Da er det bedre å ha noe å drive med hele tida.

– Det som skjer når vi kobler av, er ofte at vi begynner å føle mer. Hvis man har problemer med å være i kontakt med noen vonde minner, og ikke vet hvordan man skal takle ubehaget, er det forståelig at man ikke vil ha noen avkobling. Noen forteller at de grubler, kjenner på eksistensiell angst, ensomhet og skam. Andre sier at gamle minner vekkes opp og man blir mint på det man ikke er fornøyd med i livet, skriver Viotti.

Utilstrekkelighet

Hvis man har måttet kjempe for å få foreldrenes oppmerksomhet da man var liten, er det lett å bli innstilt på å konkurrere med andre. Den dype følelsen av skam over å være den man er, har sammenheng med barndommen. Det trenger ikke være noe traume. Det kan være at man har foreldre som selv ikke har taklet vonde følelser og tydelig har vist at det å være lei seg ikke er ok. Andre har fått høre at de er altfor følsomme. – I familier der foreldrene selv har hatt problemer, eller det har vært søsken som har tatt for stor plass, kan det ha skapt et ansvar hos barnet om å ikke gjøre ting vanskeligere for foreldrene, påpeker Viotti. Barn som ikke har fått nødvendig omsorg, oppmerksomhet og tilstedeværende foreldre, kan bære på redselen for ikke å være bra nok. Prestasjonsavhengighet kan bli en måte å avlede denne angsten på.

Gire ned

Mange får ikke gjort noe med sin situasjon, selv om de kjenner symptomer på utmattelse og sliter med å gire ned. Kanskje er de låst på grunn av økonomien. Det er lett å ty til ulike rusmidler når stresset har satt seg i kroppen.

– Hvis du føler at du er i ferd med å bli rammet av utmattelse, så skal du vite at det ikke er din feil, skriver Sofia Viotti. For å motvirke utmattelse er det mange øvelser hun tilrår for å ha medfølelse med seg selv, kjenne etter hvordan man har det, og få en følelse av trygghet. For å få det til trengs rolige pusteøvelser. Viotti foreslår også at man kan tenke på gode minner for å kjenne trygghet. Å lære medfølelse med seg selv betyr å bli mot seg selv slik man er mot andre. Da kan man visualisere hvordan man er når man hjelper en som har det vanskelig. Si noe hyggelig til deg selv, som for eksempel «det er fullt forståelig at du har det slik», eller «ta det med ro, jeg skal ta meg av det».

Verden tåler det ikke

Sofia Viotti mener at hele samfunnet blir uholdbart på grunn av prestasjonsinnrettingen, og at dette på lang sikt er ødeleggende for verdens ressurser. – Vi har skapt strukturer som presser mennesker ekstremt hardt. Hvordan skal en tenåring unngå å bli stresset og oppslukt av prestasjonskulturen når det kreves 6 i de fleste fag for å komme inn på attraktive fag på universitetet?

Alternativet er ikke å slutte å prestere, men å komme ut av jaget og konkurransen. Nøkkelen er å trene på medfølelse med seg selv. Det er lettere sagt enn gjort. Å skape balanse i livet handler ikke bare om hvile. Det kan være å omgås venner på en avslappet måte, lese en bok, spille et instrument, høre på musikk eller gå en tur. •

Kilde: Utan press. Om medkänsla, prestation och stress. Sofia Viotti. Förlaget Natur & Kultur, 2018

Artikkelen sto på trykk i Psykisk helse nr 2/2018.

Vipps 12137