– Noen kaller oss for «heltinneindustri». Det betyr visstnok at vi lever av å fortelle historier om oss selv som ofre, og som heltinner, sier hun.
Vi møtes ettermiddagen etter at Sofia Nesrine Srour har tatt eksamen i jus. Og går langs mørke gater. Fotografen vil ta bilder på et gatehjørne. Sofias tykke, krøllete hår danser i vinden. For vel ett år siden tok hun av hijaben som hun hadde båret siden hun var 11 år gammel. Nå blåser krøllene fritt.
– Det betyr mer for meg at ungdom betror seg til meg og spør hva de skal gjøre, enn at noen sprer hat i et kommentarfelt. Det betyr så mye at unge stoler på meg og forteller meg om egne erfaringer. Jeg er jo ingen psykolog, men jeg kan anbefale steder unge kan henvende seg. Som Røde Kors-telefonen, helsesøster på skolen eller et krisesenter.
De skamløse jentene
Sammen med Amina Bile og Nancy Herz skrev Sofia boka «Skamløs», som kom ut i høst. De kalles «de skamløse jentene», et begrep som sprang ut av kronikker i Aftenposten våren 2016. Boka handler om hva negativ kultur kan gjøre med et menneske.
– Hva er sosial kontroll?
– Sosial kontroll er psykisk vold. Det handler om at du skal skamme deg for at du er som du er. Det handler om hvordan du kler deg, og hvordan du oppfører deg. Den spiller på dårlig samvittighet og gir deg ansvar for din families anseelse og ære, sier hun.
Ordet skamløs er et skjellsord i enkelte lukkede miljøer.
– Hvordan utøves sosial kontroll?
– Det er et veldig stort spørsmål. Påføring av skam er jo egentlig psykisk vold. Kontrollmekanismene spiller på dårlig samvittighet. I noen miljøer er ryktesamfunnet sterkt. Noen føler seg overvåket og sliter med å finne steder der de føler seg frie. Det trenger ikke bare være i Oslo, det kan være over hele landet og i alle slags miljøer. Sosial kontroll skaper ufrihet for hele familien og utøves av både kvinner og menn.
– De som utøver sosial kontroll, kalles moralpoliti?
– Jeg bruker ikke det begrepet. Vi snakker ofte om sosial kontroll i æresperspektiv, men det kan være så mye. Kampen mot sosial kontroll har klare paralleller til #metoo-kampanjen. For oss har det vært viktig å ha et antirasistisk perspektiv. Men vi snakker aldri på vegne av noen, men om et generelt samfunnsproblem.
– Er sosial kontroll veldig utbredt i alle innvandrermiljøer?
– Jeg kan ikke si noe om omfanget, men dette trengs det forskning på. Noe som irriterer meg, er utsagn om at sosial kontroll er et ikke-problem. Det er det samme som å si at alle historiene unge mennesker forteller, er usanne. Noen mener det er en overdramatisering. Det typiske er «dette har ikke jeg opplevd, da har ingen andre opplevd det». Men vi ønsker heller ikke at folk bruker vår sak mot oss. Sosial kontroll er ikke et innvandrer-problem. Vi ønsker å feire mangfoldet og vil ikke bli misbrukt av folk som stigmatiserer etniske minoriteter.
(Foto: Paal Audestad)
«Påføring av skam er jo egentlig psykisk vold.»
Sofia drikker litt brus. Kafeen vi sitter i, gikk fra å være tom til å bli smekk full på under en halv time. Men Sofia er like rolig og fattet.
– Barn og unge skal ha samme bevegelsesfrihet, valgfrihet og selvbestemmelsesrett. De må kunne velge hva de skal studere. De skal ikke nektes å velge sine venner, forelske seg i hvem de vil, eller frykte å forelske seg i det hele tatt, sier hun.
– Er du aktiv muslim?
– Jeg har muslimsk bakgrunn, men jeg er først og fremst et medmenneske. For meg er utøvelsen av min tro et privat anliggende. Jeg vil selv definere hva det vil si å være muslim. Derfor trenger jeg ikke si offentlig om jeg ber, eller om jeg går i moskeen. Altfor ofte vil journalister snakke med meg fordi jeg er muslim. De spør om islam og hvordan det er å være muslim. Greit nok, men jeg kan også snakke om skatt eller kollektivtransport. Tenk at jeg ofte må si høyt at jeg også er en helt vanlig og engasjert samfunnsborger.
Barn med hijab
Hun har store, alvorlige og mørke øyne under brede øyenbryn. Blikket understreker hennes engasjement. I boka forteller hun at hun valgte å begynne med hijab da hun var 11 år gammel.
– Jeg tok av meg hijaben høsten 2016. Men jeg føler meg ferdig med å snakke om det personlige rundt det. Jeg vil heller snakke om valgfriheten til å gå med eller uten. Jeg er imot barnehijab, bare for å ha sagt det.
– I boka er det et bilde av deg i vannet med hijab. Er det fra Libanon?
– Ja. Libanon er mine foreldres hjemland, og for meg et land nummer to der jeg kan føle meg hjemme. Da jeg begynte med hijab som 11-åring, støttet ikke foreldrene meg i det valget. Jeg ville gjøre det som en protest.
– Ble du mobbet på skolen?
– Ja, det var litt på barneskolen, men mest på ungdomsskolen. På videregående følte jeg meg utenfor fordi jeg ikke hadde så stort nettverk som de andre.
– Sa du fra om mobbingen?
– Ja, jeg sa fra til lærerne. Foreldrene mine ble med på skolen og lærerne tok det opp med elevene. Men det hjalp ikke, så jeg mistet motet til slutt. Jeg tenkte at jeg bare måtte holde ut til utdanningen var gjennomført.
Sofia vil ikke svare på om noen av de som mobbet henne, har tatt kontakt i ettertid.
– Jeg har alltid vært slik at jeg vil forstå hvorfor folk gjør det de gjør. Jeg hater ingen. Folk kan gjøre dumme ting og si dumme ting, og så glemme det. Men vi som blir utsatt, glemmer ikke.
– Er du egentlig litt sjenert?
Hun ler litt kort og ser i bordet.
– Noen som har fulgt meg på Internett, sier når de har møtt meg, at de trodde at jeg skulle være mer sint. Jeg er en veldig privat person, jeg er introvert. Jeg er enda ikke komfortabel med å være med i offentlige debatter eller være på tv. Men jeg gjør det likevel, fordi engasjementet mitt er viktig for meg.
Snudde redsel til sinne
I boka «Skamløs» forteller Sofia om da hun holdt appell 8. mars sist år og var veldig nervøs på forhånd, men klarte å snu situasjonen til en seier da hun ropte ut over Youngstorget og ble møtt med øredøvende jubel. Det ble en seier over angsten.
– Du snudde engstelsen til sinne?
– Konferansieren introduserte meg som «feministjævel», mitt alias på Twitter, og jeg tenkte: Nå skal jeg virkelig være akkurat det! I løpet av sekunder forsvant nervøsiteten, og så hørte jeg min egen stemme. Jeg var skikkelig sint. Det var en deilig opplevelse.
Hun skriver også om sosial angst.
– Da jeg gikk på skolen hjemme på Nøtterøy, følte jeg at alle hatet meg. Det var meg mot verden, liksom. Jeg begynte plutselig å skjelve. De påpekte det hjemme, men jeg skjønte ikke hvorfor jeg skalv. Jeg visste ikke at det kom av angst. Derfor er jeg så opptatt av at folk må oppsøke hjelp. Det går an å snakke med fastlegen. Venner kan ikke fikse deg, selv om det letter litt å snakke med en venn. Det er ikke alltid man vet hva det er som feiler en, heller. Man kan ha en depresjon uten å vite det og gå rundt og tro at man bare er sliten og trøtt.
«Jeg er ikke helt kvitt den usunne skammen, men jobber med det hver dag.»
Depresjon et tegn fra Gud
– Dere skriver om religiøse miljøer hvor man får beskjed om å be mer hvis man sliter psykisk?
– Det finnes miljøer hvor taushetskulturen står sterkt. Du kan risikere å få høre at du ikke er takknemlig nok hvis du har det vondt. Det finnes dem som mener at depresjon er et tegn fra Gud om at du ikke er troende nok.
Sofia begynner å lage en flette av håret sitt mens hun snakker.
– Og så er det dem som sier: Det finnes større problemer. Krig og sult, for eksempel. Hvorfor er du deprimert? Hva er det for noe tull, hvilke problemer har du egentlig?
– Derfor er det så viktig at det ikke skal være skamfullt å oppsøke hjelp. Det er feil å fordømme folk som har psykiske plager.
– Du studerer juss, hva drømmer du om å oppnå selv?
– Jeg vil påvirke og bidra til endring. Jeg kunne godt tenke meg en internasjonal jobb. Kampen mot sosial kontroll er global, og jeg er generelt opptatt av internasjonale menneskerettigheter.
Sofia forteller om kjente feminister i Midtøsten, som fører an i en modig kvinnekamp mot patriarkalske lover og strukturer. Hun er tydelig imponert over motet til kvinnebevegelsen i for eksempel Libanon.
– Hvilke tiltak bør settes i verk her hjemme for å forhindre at unge blir utsatt for sosial kontroll?
– Det viktigste er å få en større interkulturell kompetanse i hjelpeapparatet. Psykologer, leger og helsesøstre bør øke kunnskapen om den doble sårbarheten vi har. I noen lukkede miljøer kan du miste alt hvis du forteller om seksuelle overgrep, for eksempel. Vi må jobbe forebyggende. Hjelp må komme tidlig, og signaler må fanges opp så tidlig som mulig. Vi kommer langt med for eksempel å bedre seksualundervisningen i skolen.
(Foto: Paal Audestad)
Håret hennes er nå samlet i en tykk flette, men øynene ser litt slitne ut. Hun vil vel hjem snart.
– Har det blitt lettere å være deg i løpet av de siste årene?
– Jeg er ikke helt kvitt den usunne skammen, men jobber med det hver dag. Selv om jeg ikke snakker mye om mitt privatliv, så er min drivkraft i alt jeg gjør, helt personlig. Nå forholder jeg meg ikke passivt til ting som plager meg, slik jeg gjorde før. Jeg tør å være en offentlig person. Jeg trodde aldri jeg skulle tørre å skrive en kronikk, men så gjorde jeg det, og så ble det en nasjonal debatt. Alle skal ikke ut i media, hverdagskampene er også viktige. Men det må være greit å gjøre begge deler.
Boka «Skamløs» slutter med at forfatterne takker sine foreldre og sine familier for støtten.
– Har du en lillesøster som ser opp til deg?
– Ja, jeg ber henne om å ikke se meg som forbilde. Nå er hun 17 år og utfordrer meg i mye. Vi er fire søsken, to gutter og to jenter, og jeg er eldst. Jeg prøver å være til stede for søsknene mine, og spesielt for lillesøster. Men jeg skulle gjerne hatt en storesøster jeg også, sier hun og smiler.•
Publisert: 05.02.2018 Oppdatert: 23.08.2019
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!
