Kyss, snap og klem

Fra de første innleggene på Snapchat har Tale Maria Krohn Engvik alias Helsesista blitt en influencer som også statsministeren vil lytte til. Men hvor er helsesøster Engvik? Ikke på kafé Løve på Det Norske Teatret i hvert fall, slik intervjuavtalen var. Men når det gjelder Helsesista, er det enkleste å sjekke Snapchat for å finne ut hvor hun er akkurat nå. Og sannelig: Storyen hennes forteller at hun nettopp befant seg ved «Dåsetreet» et godt stykke unna – et tre som har noen former i barken som gjør at det ser ut som et kvinnelig kjønnsorgan. Hun klemmer treet på snap’en og forteller rett på sak, i kjent stil, om indre og ytre kjønnslepper, klitoris, sex, mensen og sædceller, og lover å komme mer inn på klitoris senere. Det viktigste prioriteres først, selvfølgelig – i dag er 1-årsjubileet for dagen da hun fant Dåsetreet. Så ringer telefonen. Søster Engvik er på Grünerløkka, der hun har parkert. – Kor er Det Norske Teatret? spør hun med klingende dialekt fra Ålesund.

Kokt ned er Tale Maria Krohn Engviks budskap såre enkelt, og gjentatt mange ganger av så mange: All you need is love pluss en dose Mykji lys og mykji varme. Likevel er det som om suget etter hennes synspunkter og erfaring er umettelig; alle vil ha jafs av henne. Snap-storyen ses av opp mot 130 000. – Jeg bryr meg egentlig ikke om tall. Hvis det bare er én ungdom jeg kan hjelpe den dagen gjennom helsesista-snap’en, så er jeg glad for det, sier Tale Maria Krohn Engvik. Nå sitter hun endelig på kafeen, hun har intense, brune øyne, blond manke, pudderrosa skjortebluse og matchende øyenskygge. – Jeg brukte alle sparepengene til barna og meg for å starte for meg selv som Helsesista, ler hun, – men nå går det økonomiske bra. Hun tar seg godt betalt for foredrag, for eksempel. Men Snapchat og ungdommene er viktigst. – Jeg leste at du går til psykolog fordi du har det så bra for tiden? – Det er for å styrke meg selv. Nå er jeg aleneforsørger og har barna 70 prosent av tiden. Det er en kabal å organisere reiser og foredrag. Men jeg har skikkelige superkrefter. Da jeg var gift og barna var små, var jeg som et frø nede i jorda som ikke fikk lov til å komme opp. Jeg var sykmeldt et halvt år etter at ekteskapet tok slutt. Da jeg var så langt nede, fikk jeg mulighet til å tenke, hva ønsker jeg egentlig? Det var en kraft i at Helsesista oppsto. Historien om hennes vei til å bli hele landets helsesøster startet da hun en dag fant en lapp på kontordøren på en av de fire skolene der hun jobbet: «Helsesøster er her når det er fullmåne og rektor halter.» Brått bestemte hun seg for å opprette en Snapchat-profil og begynne å kommunisere med ungdommene der. Hun svarte på meldinger og begynte å legge ut historier på tjenesten, om temaer ungdommen er opptatt av. Pågangen ble så stor at hun tok permisjon fra jobben ett år for være Helsesista på heltid. – Jeg blir svimmel iblant. Da er det en fordel at jeg har vært langt nede før. Jeg kjenner igjen signalene kroppen gir. Sammen med psykologen reflekterer jeg over hvordan den enorme suksessen påvirker livet mitt, og det å plutselig bli en kjent person – og ansvaret som ligger i rollen min. Det styrker meg, til jeg får motgang i livet. – Tenker du på de vanskelighetene som noe bra? – Jeg er så takknemlig for alle de kjipe tingene jeg har vært gjennom i livet også. Uten det kunne jeg ikke vært så bra Helsesista. Det sier jeg til ungdommene også. Jeg kaller ikke ting jeg har gjort, feil, men erfaringer jeg har lært noe av. Nesten alt vondt i livet, selv vold og seksuelle overgrep, kan brukes til noe godt ved å hjelpe andre. Det vokser man enormt på.

Denne våren sier hun opp den faste stillingen som helsesøster i Oslo kommune, for å fortsette gründer-eventyret med Helsesista. – Jeg savner samtalene på kontoret. Nå møter jeg ungdommer på reiser rundt i landet. Da jeg var i Volda, fikk jeg en snap fra ei jente i Ørsta. Hun ville så gjerne treffe meg. Jeg sa at da måtte hun komme på flyplassen før flyet mitt gikk. Hun klemte meg så lenge. Hun fortalte meg hvor mye det betyr for henne å følge meg på snap hver dag, og om utfordringene hun hadde, sier Engvik. En gang i tiden var helsesøster en streng figur i uniform, som iblant dukket opp på skolene med store sprøyter. Helsesista hopper rundt på Snapchat og snakker om ensomhet og press, og «pikk» og «fitte». Målet er at ordene ikke skal være stygge, skamfulle og kunne brukes som skjellsord eller shaming. – Du er nesten blitt som en popstjerne? – Ja, jeg blir forundret når jeg kommer et sted og det er lang kø for å ta selfie med meg. Jøss, de står der for en helsesøster! Men det er bra for helsesøstertjenesten at det er blitt kult å være helsesøster, og litt mindre tabu å gå til henne. At vi kan knuse tabuer rundt seksualitet, kropp og psykisk helse, sier hun. Nå er flere helsesøstre, og en helsebror, på snap. Derfor har Helsedirektoratet kommet med generelle råd om hvordan man kan bruke sosiale medier og Snapchat i jobben. – Men Helsedirektoratet kan ikke gi råd om å gønne på med masse kjærlighet. Jeg dundrer på med digitale klemmer og får masse kjærlighet tilbake. Selv om det ikke kan erstatte en ekte klem, så tenker jeg at kanskje de som ser det, gir lange klemmer til noen på ordentlig.

All klemmingen, digital og fysisk, gjør godt for Tale Engvik også. – Siden jeg ikke har kjæreste, bare åpner jeg hjertet og tar imot all kjærlighet jeg får. Jeg håper det inspirerer andre voksne til å gi kjærlighet. Voksne er så opptatt av å være profesjonelle eller korrekte. Jeg fikk et spørsmål fra en ung gutt: «Bryr du deg på ekte? Eller er du bare veldig god i jobben din?» Å våge å være personlig påvirker relasjonen. Hvis for eksempel en ungdom sitter overfor en psykolog og spør ham: «Hvordan har sommeren din vært?» Så legger kanskje psykologen ansiktet i alvorlige folder og sier «nå skal vi snakke om deg». Det er en profesjonell avvisning. Hvis man vil at noen skal åpne opp om de vanskeligste tingene, må man gi noe av seg selv. Vise litt varme. Det magiske ligger i hvordan du møter andre. En som jobber i kantina på skolen, kan være like viktig som psykologen. Det dreier seg om et aktivt valg: Hvordan møter du folk? Det har ikke noe å gjøre med papirer eller profesjonen du har. – Har psykologbesøkene også med å gjøre at det gjelder å holde seg på jorda når du har så mye suksess? – Det er det mamma sier: «Tale, nå må du holde deg på jorda! Nå har du nådd toppen, nå roer det seg snart.» Vi er jo fem søsken, og foreldrene våre har alltid vært opptatt av å ikke forskjellsbehandle. Det er først nå hun har begynt å si at hun er stolt av meg. Og jeg vil ikke bare holde meg på jorda. Jeg er også opptatt av å fly. Få til enda mer! Derfor ble det også vanskelig å fortsette som helsesøster i Oslo kommune, forklarer hun. Engvik fikk beskjed om at hun ikke kunne snakke så politisk. – Jeg kunne ikke si: «Vi trenger flere helsesøstre på skolene.» Jeg måtte si: «Vi ønsker mer tid på skolen.» Jeg følte det ble lagt lokk på meg.

Lytte, ikke dømme. Unngå å være bastant og moraliserende. I Helsesistas tilnærming til sårbare unge handler alt om hvordan man kommuniserer. Publikum er ikke lenger bare tenåringer som stiller kleine spørsmål, eller betror seg om vonde hemmeligheter. Foreldre er også begynt å følge henne på Snapchat. – Den største gruppa med følgere er 13–17-åringer. Så kommer voksne over 35. Jeg fikk en snap fra en forelder: «Etter at jeg begynte å følge deg, snakker jeg med tenåringen min på en annen måte.» Måten vi snakker om ting på, er med på å bestemme skammen. Det kaller jeg livreddende førstehjelp. Mange vil heller dø enn å fortelle foreldrene om et nakenbilde. Engvik vokste opp med TV innelåst i et skap, med steinerskolepedagogikk, og at barna hadde best av å være ute. – Barn hadde en annen frihet før? – Jeg hatet når mamma sang den sangen: «November er så mørk og trist, men nyttig likevel. For nå må barna passe på og lage moro selv.» Men det var noe i det. Jeg ser hvor slitne barn er. 7.-klassinger har symptomer på utbrenthet. Da kan jeg si: «Kanskje du bare skal droppe trening, legge deg på sofaen og spise noe godt?» I gjennomsnitt sover ungdommer to timer for lite hver natt. De har så mye de skal rekke, for de skal gjøre det så bra. Og de skal oppdatere sosiale medier. – Kan man motvirke en sånn utvikling? – Kunnskap er viktig. Tenke på hva som ligger bak tallene. Hvor mange får diagnoser, og hvor startet det? Se på prestasjonsjaget. Om en ungdom har fått karakteren 3 og føler at det er å mislykkes, si heller: «Jeg har sett hvordan du har jobbet!» Det som gjelder for alle, det vi trenger mest av alt, er å bli sett. Helsesøsteren tenker tilbake. Ofte tar hun utgangspunkt i egne opplevelser for budskapet hun vil ut med. – Jeg hadde en mattelærer på videregående som sa: «Jeg har aldri hatt elever som er så dumme. Dere er noen brødhaud.» Jeg mistet all motivasjon, sluttet å gjøre matteleksen. Så jeg fikk 1 i matte og sto uten vitnemål.

Tale Maria Krohn Engvik bruker stemmen sin for det den er verdt, for barn og unge. Det siste året har hun vunnet flere priser. Blant dem Redd Barnas rettighetspris, Årets forbilde og Sterke mening under Vixen Influencer Awards og Kommunikasjonsforeningens Åpenhetspris. – Noen sa til meg at jeg burde søke jobben som nytt barneombud. Men nei, nå føler jeg at jobben som Helsesista er det aller viktigste. Om ti år kanskje, kunne jeg søkt en sånn jobb, hvis vi har fått bedret systemet for hvordan ungdom blir lyttet til. Hvis noen hadde spurt om jeg ville blitt statsminister, hadde jeg sagt det samme! •