Barndom og alkohol: Får hjelp til å forstå seg selv

Oppveksten var preget av uforutsigbarhet og omsorgssvikt. Det var ikke lov å være barn. Kompasset gir dem hjelp til å forstå seg selv og takle egne følelser. Kompasset er et terapi- og rådgivningstilbud for unge mellom 14 og 35 år, som er vokst opp med foreldres alkohol- eller rusmisbruk. Tre unge menneskene sitter overfor oss. Felles for dem er at de i tidlig alder ble overlatt mye til seg selv, og at de har levd under sterk følelsesmessig belastning over flere år. De er i jobb og klarer seg bra, men ønsker å fortelle sin historie anonymt. Som liten visste Marius (30) aldri hva som ventet ham når han kom hjem fra skolen. Begge foreldrene drakk, og hjemmet var preget av mye krangling og usikkerhet. Han turte aldri ha med lekekamerater hjem.

– Det var fælt å være der, men det var verre å ikke være hjemme. Jeg følte jeg måtte passe på dem og sprang imellom når de kranglet, sier Marius. Han fryktet å finne moren døddrukken i en grøft utenfor huset. – Oppveksten var preget av usikkerhet. Jeg har ikke hatt foreldrepersonene man kan stole på. Marius har et tilsynelatende godt liv nå med jobb, leilighet og kjæreste. Men barndommens påkjenninger har satt sine spor, og han har et sterkt kontrollbehov. – Jeg får «verstefallstanker» og er hele tida redd for å miste det jeg er glad i, forteller han. Camilla (23) kjenner seg igjen. Hennes barndom var preget av at faren drakk. Da endret han seg helt og ble sløv og irritabel. Hun sliter sosialt. – Jeg forbereder meg gjerne på at det verste skal skje, og har vanskeligheter med å stole på folk, sier Camilla.

Liv (25) vokste opp med en mor og far som drakk. Da hun var åtte, flyttet hun til morens søster, men tilbrakte alle feriene med moren. Det var det motsatte av ferie. Morens alkoholforbruk gjorde at hun gikk på nåler. Moren prøvde å skjule at hun drakk. – Min mor lot som om det røde i glasset var saft og ikke vin. Men hun ble en annen når hun drakk. Hun ble aggressiv og kjeftete, forteller Liv. Liv mener barndommens usikkerhet har satt sine spor: – Jeg har veldig sterkt behov for kjærlighet og føler meg lett sjalu og utenfor. Jeg er ekstremt redd for å bli forlatt. Det setter i gang tanker jeg hadde som liten om at jeg ikke er verdt noe, og at ingen er glad i meg, sier Liv. Som liten måtte hun ta mye ansvar og fikk mest positiv respons når hun lekte for seg selv og ikke var «til bry.» Kompasset har betydd mye, forteller de. Gjennom individual- og gruppeterapi har de lært å forstå seg selv bedre. De aksepterer nå at det er lov å være sint eller lei seg. Alle disse følelsene de ikke fikk ha da de var små.

Folkehelseinstituttet anslår at om lag 90 000 norske barn har én eller to foreldre som misbruker alkohol. – Mange som har vokst opp med foreldre som er alkoholikere, tillater seg først å kjenne på det når de blir eldre. Særlig når de står i livets overgangsfaser, som det å flytte hjemmefra, fullføre skole eller få seg jobb, kjæreste eller egne barn, sier Frøydis Eidheim. Hun er virksomhetsleder for alle Kompassene i landet. Nå er det seks slike avdelinger i Norge. Eidheim sier at alkoholmisbruk er tabubelagt i samfunnet, og at mange opplever ikke å bli sett. – Det bidrar til at den enkeltes erfaringer ikke blir gjort gyldige. Derfor blir et slikt tilbud som Kompasset så viktig, sier hun. – Ofte har den unge opplevd at andre nærstående voksne i familie, på skolen eller i annet nettverk så det som skjedde, men at de bagatelliserte det og ikke grep inn. Det har gjort at mange har følt at det er en selv det er noe galt med, sier Mette Norman, som er avdelingsleder for Kompasset i Oslo. Norman sier at flere må bry seg. Hun appellerer til «nabokjerringa» i oss. Norman og Eidheim  synes det er synd at alkoholbruk er tabu i vårt samfunn, og at misbruket gjøres til et individuelt problem som den enkelte skal takle alene. Samtidig som alkoholkonsumet øker i samfunnet, øker også antallet misbrukere og antallet barn som bærer belastningene av foreldrenes drikking. •