Etterlyser mer bevissthet

– Grensen mellom skjerming og isolat er ganske flytende, sier forsker Reidun Norvoll. – Pasienter kan ha følelsen av å være på glattcelle selv om systemet har valgt å kalle det «skjerming.»

Bilde av forsker Reidun Norvoll

UNORMALT

- Det som opplever skjerming som bra i en kort periode, kan oppleve det som et fengsel hvis det drar ut i tid, sier forsker Reidun Norvoll.

(Foto: Ola Sæther)

I 2007 la Reidun Norvoll fram en doktorgradsavhandling som nettopp handlet om skjerming: «Det lukkede rom: Bruk av skjerming som behandling og kontroll i psykiatriske akuttposter.» I årene etter har hun fulgt opp med intervjuer av pasienter og pårørende som har eller har hatt erfaring med skjerming innen psykiatrien.

– En sentral tanke i skjerming er at psykotiske pasienter trenger mindre stimuli og et begrenset område å bevege seg på. Først brukte man pasientenes egne rom til dette, men etter hvert kom det så mange med psykoseproblematikk at man valgte å lage skjermede avsnitt, sier Norvoll.

«I realiteten betyr det at man er ikke på et rom kanskje mesteparten av døgnet.»

Sterke traumer

Hensikten med skjerming var å følge opp pasientene tettere, men også å redusere uroen på avdelinger med mange psykotiske pasienter. Det skulle være noe annet enn isolat, som gradvis forsvant på 1980-tallet til fordel for de nye skjermede postene. Den første evalueringen var at dette fungerte veldig bra for psykotiske pasienter – så bra at man begynte å bruke det på andre pasienter også, uten at det ble fulgt av noen form for behandlingsforskning.

Reidun Norvoll sier både psykotiske pasienter og andre pasientgrupper kan ha sterke traumer etter oppholdet på skjermet avdeling.

– Det er et stort innslag av tvang her, som oftest er du faktisk innesperret bak en låst dør selv om personalet skal være til stede. Det er også mange husregler og øvrige restriksjoner. Mange steder må pasientene levere fra seg alt de har. Noen steder får man lov til å snakke med andre pasienter, andre steder ikke. På noen poster får man ikke motta familie eller venner. Skjermingens inngripende karakter blir bare forsterket av tvangsmedisinering og beltelegging, sier Norvoll.

– Skjerming er et ullent begrep, fortsetter hun. – Men i realiteten betyr det at man er inne på et rom kanskje mesteparten av døgnet. Perioden de sitter der, kan vare i alt fra timer til flere måneder. Altfor mange pasienter opplever det som et overgrep.

– Hvordan kan dette være en god ting for psykisk syke?

– Ja, det er jo det store spørsmålet. Hvis du er psykotisk og sliter tungt med å ta vare på deg selv, kan det være til hjelp. Når vi spør pasientene, svarer de noen ganger at det var til hjelp, andre ganger at det bare forverret allting. De som opplever skjerming som bra i en kort periode, kan oppleve det som et fengsel hvis det drar ut på tid.

– Det er viktig å se at det å leve så ufrivillig sosialt isolert fra andre mennesker er unormalt, og noe som vi mennesker generelt tåler dårlig. Spørsmålet knyttet til skjerming er om dette unormale livet kan være til hjelp for pasienter med en spesiell form for lidelse, eller om det faktisk kan være til skade for pasienten.

Ingen medbestemmelsesrett

Norvoll forteller om en ung jente med førstegangs manisk psykose som hun intervjuet en gang. Jenta opplevde skjermingen som en fin ting – den første uka. Hun var så forvirret at hun syntes det var godt å bli passet på.

– Men så ble hun bedre, og da ble skjerming noe helt grusomt. Hun var klar til å gå ut og møte mennesker igjen, til å delta mer, men personalet hørte ikke på henne. Etter det ble skjermingen et rent fengsel. Hun var der i ca. to uker til før personalet skjønte at nå måtte hun bare ut. Først da hun hyl-gråt hørte de på henne.

– Har ikke også psykisk syke pasienter medbestemmelsesrett?

– Ofte veldig lite, sier Reidun Norvoll. – Og det har ikke pårørende heller hvis de motsetter seg skjerming. De har ingen innflytelse over hva som skjer med pasienten. De kan si til helsepersonalet at pasienten ikke tåler medisinene, de kan rapportere om skader på dem, men de blir ikke hørt. Og det blir ikke pasientene heller. Noen pasienter kan bli så paniske at de prøver å hoppe ut av vinduet eller gjøre selvmord. Slike hendelser knyttes altfor lett til pasientens tilstand. Heller enn å se det som et problem ved skjerming sier man: «Ja, men de var jo bare urolige, det har med den psykiske lidelsen å gjøre.»

Norvoll mener man trenger grundige utredninger av pasientskader som skjer på skjermet post, og en større bevissthet om farene hos helsepersonell.

– Pasientene må ut av skjermingsrommet når de ikke har godt av det lenger og annen behandling kan være til bedre hjelp, sier hun.•