Tøysekopp

– Jeg er helt sikker på at jeg ikke flykter fra noe. Jeg tenker på broren min og moren min hver dag, men jeg kan ikke vekke dem til live igjen, sier skuespiller og komiker Else Kåss Furuseth.

Artist og komiker Else Kåss Furuseth.
(Foto: Paal Audestad)

Hun er kjent fra humorprogrammet Torsdagskveld fra Nydalen på TV2, som munnrapp programleder i P3 og som stand-up-komiker og skuespiller. Men
det siste året har Else Kåss Furuseth trukket fulle hus på
Nationaltheatret med det selvskrevne stykket «Kondolerer». Der forteller hun historien om moren, som begikk selvmord da Else var elleve år, og om broren, som avsluttet livet sitt for bare tre år siden. Og Else Kåss Furuseth gjør det på en måte som får publikum til å skrike av latter og felle tårer om hverandre, enten hun tar oss med inn i barndomshjemmet på Jessheim eller til brorens leilighet på Bislett dagen etter selvmordet.I høst skal hun turnere med stykket rundt på Østlandet, i tillegg til å ha ekstraforestillinger på Nationaltheatret.

Sceneversjonen av seg selv

«Så liten hun er,» er den første tanken som slår meg idet Else Kåss Furuseth runder hjørnet ved Bislett i Oslo og går mot kafeen hun har foreslått å treffes på. Hun virker så mye større på scenen eller skjermen. Men så smiler hun et strålende smil og likner mer på sceneversjonen av seg selv. Else Kåss Furuseth fyller opp all plass, enten hun spiller seg selv som barnestjerne med hår som blåser i vinden, broren som fester løkken rundt halsen, Donald Duck på bussen med bar underkropp, eller harselerer over enmannsbedriften Mira Craig, på selfmade norsk-engelsk.

– Er det grenser for hva du ønsker å eksponere eller tulle med?

– Egentlig ikke. Bare det er morsomt. Innslaget i Torsdagskveld fra Nydalen der jeg var truseløs på bussen som Donald Duck, var morsomt. Men jeg ville ikke lagt ut et bilde av meg selv i badedrakt på Facebook for at folk skulle le seg i hjel av det. Profesjonelt har jeg alltid folk rundt meg som jeg stoler på vurderingene til. «Kondolerer» er den største sjansen jeg har tatt på å se hva det er mulig å spøke med.

– Har det ikke vært noen negative reaksjoner?

– De som kommer, vil jo heldigvis se stykket. Og nordmenn er jo så høflige. Det eneste stedet folk tør være kritiske generelt her i livet, er jo på Internett. Men tilbakemeldingene fra salen viser at jeg har truffet noe. Mange har fortalt meg sine historier om liknende erfaringer.

Sjenert i New York

Else Kåss Furuseth er nylig kommet hjem etter en måneds kombinert ferie-, skrive- og inspirasjonstur til New York. Der ble hun overbevist om at hun aldri kan bo noe annet sted enn i Norge.

– Jeg er ikke noe god i engelsk, sånn som mange nordmenn. I New York skjønte ingen hva jeg sa. De trodde jeg var fra Ukraina. Jeg ble mer og mer sjenert og snakket lavere og lavere. På restaurant i utlandet sammen med andre sier jeg alltid «I will take the same», så slipper jeg å si mer.

Dårlig gjort da at kelneren på hennes lokale kafé i Oslo henvender seg til oss på engelsk. Heldigvis viser han seg også å forstå norsk. Else Kåss Furuseth får både salaten sin, lettbrusen sin og kaffen sin.

På nabobordet kaster noen gjester diskrete blikk bort på henne. De har tydeligvis gjenkjent komikeren.

Selv har Else Kåss Furuseth ikke noe imot kjendisstatusen. Kolleger og venner forteller at hun i tillegg til å være ekstremt snill og inkluderende, rett og slett elsker rampelyset.

– Det høres usympatisk ut – å elske rampelyset. Men det er jo sant. Jeg har aldri lyst til å skrive en tekst for så å gi den fra meg. Jeg vil framføre den selv. I dag skal jo alt være så vanskelig: Det skal være vanskelig å bli gjenkjent, vanskelig å føde, vanskelig å gi ut den andre cd-en. Det er søndagsbilagenes feil. Journalistene spør: «Det er kanskje ikke så lett å …?» Og så får de intervjuobjektene utpå. Jeg har valgt meg et yrke der jeg er eksponert. Da må jeg jo tåle å bli gjenkjent, og jeg gruer meg ikke for den neste teaterforestillingen jeg sikkert kommer til å lage! sier Else Kåss Furuseth og bryter ut i latter.

– Det verste ved å være i New York var jo at ingen kjente meg igjen. Jeg synes det er gøy å gå ut på byen i Oslo og bli gjenkjent. Folk er jo så hyggelige.

Høydebilde av artisten Else Kåss Furuseth
(Foto: Paal Audestad)

Man vil ikke være lesbisk

Else Kåss Furuseth elsker en fest og er svært inkluderende. Så inkluderende at hun på nyttårsaften hadde fest for 110 mennesker i leiligheten på 55 kvadratmeter.

– Jeg tror at den ble verdiforringet med 50 000 kroner etter den festen, men det var verdt det. Som vertinne får du alles oppmerksomhet og stjernestatus, og alle takker deg etterpå. Men jeg har hatt pause siden nyttårsaften. Jeg tror heller jeg satser på en søndagsbrunsj på den nye balkongen neste gang.

Else Kåss Furuseth har status som singel nå, men i noen år levde hun sammen med en kjæreste av samme kjønn. Det ble det oppslag om i pressen, og i Torsdagskveld fra Nydalen har hun en ubetalelig opptreden som «Woman-eater».

– Jeg hadde alltid vært forelsket i gutter, og så plutselig ble jeg forelsket i en jente. Man har jo ikke noe lyst til å være lesbisk. Det er jo så dyrt å måtte dra til Danmark for å få barn, sier hun og ler.

– Jeg så for meg hundrevis av hobbypsykologer som sto klare til å snakke med meg, men så ble det ikke så mye oppstandelse. Folk syntes det var fint at jeg hadde det bra, og var ellers mest opptatt av seg selv, sier Else Kåss Furuseth, som ikke vet hva framtiden bringer videre.

– Men skal jeg være helt ærlig, så har jeg nok lyst på mann og barn og et stort bryllup i party-telt også, ler hun.

«Noen kaller det privat, andre kaller det personlig. De kan kalle det hva de vil, bare det betyr noe.»

Husk at du er forlatt

– Har du alltid ønsket å være komiker og skuespiller?

– Jeg tenkte et kvarter på å bli lege, men så ga det seg. Foreløpig har jeg ikke planer om noe annet, sier hun, og forteller at hun til tross for suksessen hver høst lurer på om hun fortsatt har jobb.

– Med «Kondolerer» har jeg virkelig heist det hvite flagget og gitt av meg selv. «Husk at du er forlatt,» har pappa innimellom måttet minne meg om. Utfordringen er hele tiden å være inderlig. Jeg må ha med både bunnen og toppen av meg selv og må åpne for det som er vondt for å kunne dele det morsomme også. Det har kostet meg noe ekstra, sier Else Kåss Furuseth, og forteller at faren er en viktig person i livet hennes, i tillegg til søsteren og stemoren.

– Jeg ringer mye til dem, til å være så voksen som jeg er. Jeg er veldig opptatt av at de jeg er glad i, skal ha det bra. Jeg skjønner jo at jeg egentlig holder på med og «å sjekke ut at de lever». Jeg liker å få tak i folk. Når folk ikke tar telefonen, blir jeg sint. Det er irrasjonelt, men sånn er det. Det handler om at jeg ofte ser for meg et worst-case-scenario.

Engstelig lenge etterpå

Ellers omtaler Else Kåss Furuseth seg selv som konfliktsky. Sinnet er ikke en del av det vanlige repertoaret hennes.

– Jeg synes få ting er verdt en konflikt. Hvis jeg smeller med dørene, blir jeg veldig engstelig lenge etterpå. Så må jeg unnskylde meg mange ganger. Det er rett og slett ikke verdt det.

– Du smiler mye. Er du opptatt av å bli likt?

– Hvem er ikke det? Folk flest er vel aller mest opptatt av det? Kanskje med unntak av filosofen Nina Karin Monsen, som er hundre prosent kompromissløs. Hun mener jo tilsynelatende alltid av prinsipp det motsatte av alle andre.

Fest og mørke

I «Kondolerer» viser Else Kåss Furuseth fram en mamma som er høyt oppe og langt nede, som gjør morgenene til en fest med høy musikk og dansing på «mamma-måten», som elsker farger og som en dag er borte. Det etterlatte barnet surfer på en sympatibølge så det nesten ikke er grenser for hva hun blir tilbudt som trøst, som å feire bursdag i byen Dijon i Frankrike fordi hun er så glad i sennep. Hun beskriver en storebror som «kan alt», og som er opptatt av livets store spørsmål.

– Da jeg så filmen «Oslo 31. august», der hovedpersonen sitter i endeløse samtaler med bestevennen på benker i grøntområder her rundt Bislett, følte jeg det som om de hadde spionert på broren min og meg. Det var akkurat sånn vi holdt på, forteller hun.

Pappas humor

Dagen etter at broren til Else Kåss Furuseth tok sitt eget liv, hadde han tenkt å se en sju timer lang dokumentarfilm om holocaust. «Hadde jeg visst jeg skulle se den filmen, ville jeg også tatt livet av meg,» sa Else Kåss Furuseth til faren. Dermed brøt de begge ut i latter. «Det må du ikke si til noen andre,» sa faren. Og nettopp dette trigget henne til å lage «Kondolerer».

– Jeg har egentlig bare videreført hvordan pappa og jeg alltid har kunnet snakke om ting hjemme. Vi har hele tiden hatt en galgenhumor oppi sorgen. I forestillingen ville jeg ta tak i tanker som poppet opp, som at broren min gjerne kunne ha levert tilbake alle de bøkene på Deichmann før han tok livet sitt, så hadde jeg sluppet å bruke en hel dag på det. Jeg ville vise fram noe av det komiske som skjer i en begravelse, ikke minst med alle som har noe de absolutt føler de må si. Selv om ting blir sagt i beste mening, kan det bli komisk.

– Har forestillingen vært en måte å bearbeide sorgen på?

– Mamma døde for 19 år siden. Både sorgen etter henne og etter broren min har jeg bearbeidet med å snakke med venner og med familien. Forestillingen er et kunstnerisk prosjekt, der jeg bruker de bitene fra dagboken min som jeg mener kan være interessante for andre. Noen kaller det privat. Andre kaller det personlig. De kan kalle det hva det vil, bare det betyr noe.

Avbrøt terapien

Etter brorens død fikk Else Kåss Furuseth psykologtimer av faren i bursdagspresang.

– Psykogen var sikkert kjempeflink, men jeg følte bare på at hun ble lei seg. Jeg hadde ikke behov for å bli sett av henne, sier Else Kåss Furuseth, som avbrøt terapien nesten før den hadde begynt. En del år etter at moren døde, deltok hun i en sorggruppe. Der trivdes hun heller ikke.

– Jeg tenker på sorgen litt som et kamera på mobiltelefonen. Du kan rette den mot deg selv og mot verden utenfor. Det er ikke nødvendigvis berikende å møte andre mennesker som har opplevd det samme. For meg har det vært det viktig å få påfyll av andre ting, som ikke er triste, og ikke dyrke sorgen, men å leve videre.

– Har du tenkt på at du kanskje flykter fra sorgen?

– Det var jo derfor jeg ga psykologen en sjanse. Jeg tenkte jo at jeg kanskje kunne komme til å våkne som 45-åring og oppleve at alt var mørkt. Jeg identifiserer meg sterkt med både moren min og broren min. De hadde samme humor som meg. Jeg ville være føre var, men det funket ikke for meg.

– Er du ikke sint for at både moren din og broren din begikk selvmord?

– Alle etterlyser et sinne, men jeg er ikke sint. Broen min hadde lovet meg å ikke ta livet sitt, men han brøt avtalen. Jeg tror likevel ikke jeg kunne stoppet ham. Jeg har ikke gått rundt med dårlig samvittighet. Ingen kan gå rundt å være en annens levende respirator, sier Else Kåss Furuseth, og forteller at hun savner broren voldsomt.

– Det er et stort hull i livet mitt etter ham. Jeg tar meg stadig i å lure på hva han ville tenkt og sagt. Jeg kunne alltid spørre ham til råds. Han var så kunnskapsrik. Og så var han så hjelpsom. I leiligheten min er det dårlig belysning. Hadde broren min levd, ville han ha hengt opp alle lampene, sier Else Kåss Furuseth.•