Indrestyrt

– Jeg har en sterk fascinasjon for det vanlige livet. Det ser vanlig ut, men er fantastisk og inneholder mye dramatikk.

Bilde av forfatteren Ruth Lillegraven
(Foto: Paal Audestad)

Hun kommer skridende inn på kafeen, kledd i lyst skjørt og blomstrete bluse, med en svart frakk over. Hun er mørk og rak, mye høyere enn jeg ville trodd ut fra bilder.

– Jeg er om lag 1,74, det er ikke så høyt. Det er mange høye kvinner i min familie. Oldemor var over 1,80, sier hun når hun har hengt fra seg frakken og satt seg ned.

 Ruth Lillegraven, som kommer med sin tredje lyrikkbok, som inneholder lange, fortellende dikt, begeistrer anmeldere og rører et stadig større publikum.

– Den siste boka,«Manilahallen», handler om livet til en 67-årig kvinne som du kjenner?

– Vi kom i kontakt etter at min roman,«Mellom oss», kom ut i 2011. Vi er blitt venninner, hun bor også i Bærum. Jeg ønsket å utforske livet hennes gjennom å skrive om det. Hun åpnet seg og fortalte. «Manilahallen» er en biografi over et livsløp. Vi er to om denne boka.

Det er en sterk historie, som Lillegraven har skapt om til en inntrengende diktroman. Språket er tett og nært og gjør historien veldig gripende.

– Kvinnen i boka ble voldtatt ved bussholdeplassen av to menn en ettermiddag da hun var 12 år gammel. Opplevelsen ble styrende for livet hennes, forteller Lillegraven.

– Hun fortalte ikke om det til noen?

– Nei, og jeg tror det er veldig vanlig å fortrenge en voldtekt. Kanskje var det enda vanligere før.

Anoreksi og behandling

Etter å ha født tre barn får Birgit, som hun heter i boka, anoreksi. Hun blir tvangsbehandlet med insulin på Blakstad sykehus, og sydd uten bedøvelse på Bærum sykehus etter selvskading. Først etter at hun kommer til Modum Bad, opplever hun et vendepunkt.

 I starten er hun flink og blid, men behandlingen gjør at hun kommer i kontakt med egne vonde følelser. Etter et sammenbrudd må hun begynne å spise.

– To brødskiver, som hun tvinger i seg, dag etter dag?

 – Hun trodde hun skulle sitte fast i dørkarmen og ikke komme seg gjennom en døråpning hvis hun spiste to brødskiver. Anoreksi er en vanvittig sjukdom, sier Lillegraven.

– Hun har hatt denne «skyggen i ryggen» siden hun var 12 år og ble voldtatt. Hun har levd et liv med uvanlig mye smerte. Samtidig har hun en sterk livsglede og mye humor. Jeg håper jeg har fått fram hennes styrke.

I boka beskrives det å ete to brødskiver slik: 

«så et eg, balar det i meg

eser og eser, blir større og

større for kvart tygg og kvart

svelg, kjenner kantar og

konturar bli borte»

Hvorfor foretrekker du å skrive en fortelling i form av lange dikt?

– De fleste forfattere har en form som kommer naturlig, akkurat som musikere har ett instrument de helst vil spille på. Nå er det ti år siden jeg begynte å skrive. Jeg hadde en dragning mot lange dikt. «Urd» inneholder også kortere dikt, men har det samme preget.

«Jeg tror det er veldig vanlig å fortrenge en voldtekt. Kanskje var det enda vanligere før.»

Den enslige Seselja

«Urd», som Lillegraven mottok Brageprisen for i høst, handler om to kvinner. Seselja, som levde for hundre år siden i et lite hus i Hardanger, og som aldri giftet seg, men som sydde for hele bygda. Og om Cecilie, som er en ung kvinne som kommer til huset Seselja har bodd i.

– Seselja har jeg funnet på. Cecilie derimot, opplever mye av det samme som jeg har gjort. Hun er gravid, og så får hun tvillinger. Selv om Seselja er oppdiktet, er jeg inspirert av fars fortellinger om slekta. Hun kom veldig naturlig til meg. Jeg er oppvokst i et hjem med gamle bilder overalt.

Ruth er eldst av to søstre og vokst opp på en fruktdyrkergård i Granvin i Hardanger. Moren hennes er fra Nederland, og hun og faren traff hverandre på sommerferie i Athen.

– Men det dyrkes ikke lenger epler på heimgarden. Det er flere årsaker til det, først og fremst at det er for dårlig inntjening i landbruket.

Ruth ser plutselig bestemt ut. Hun har mørkt, halvlangt hår. Øynene er forsiktig sminket. Hun har en bred trutmunn og en besluttsom hake. Det er noe uutgrunnelig ved henne. 

«Seselja sydde seg

gjennom to verdskrigar

svartsaumen hennar finst på

kistebotnar over heile bygda

men Seselja planta ingen skog

bygde ingen veg, reiste inga

løe, fødde ingen barn

 

likevel

høyrer vi

føtene hennar

over golvet»

Kroppens smerter

Ruth Lillegraven bøyer seg over det svære fatet med kyllingsalat og spiser. Den nye boka var hun godt i gang med da hun fikk Brageprisen for «Urd».

– Kvinnen i «Manilahallen» får Sjøgrens syndrom når hun er rundt 60 år?

– Ja, det er i alle fall da hun får diagnosen. Sykdommen har nok ligget der en stund. Det går 25 år fra hun er pasient på Modum Bad til hun får revmatisme. Hun har smerter overalt i kroppen. Hun har jo opplevd både psykisk lidelse og fysisk sykdom, og sier at hun ikke vil bytte med den psykiske smerten hun hadde før. Den var mye verre.

Ruth tenker seg om.

– Samtidig er det jo lett å bli deprimert av å ha så sterke fysiske smerter hele tida, sier hun ettertenksomt.

– Har du hatt et ønske om å bli forfatter siden du var liten?

– Nei, jeg kan ikke huske å ha hatt noen drøm om det. Men jeg leste mye. Jeg husker jeg ville bli motedesigner da jeg var om lag 11 år.

– Savner du å bo i bygda du kommer fra?

– Ja. Veldig. Særlig på denne tida når det er så vakkert i Hardanger. Jeg savner naturen ekstremt mye, og familien min. Men vi blir her til bonusbarna er ute av redet, de bor hos oss halve tida. Og Oslo er min by også. Jeg har bodd her siden 1997 og er glad i Oslo. Det er en slags moden kjærlighet, sier hun og løfter hodet.

I debutboka er det et fint kjærlighetsdikt til byen, som uttrykker glede og forelskelse, og får fram frihetsfølelsen mange opplever i Oslo.

Annonse i avisen

Lillegraven kom hit da hun var 18 år, og begynte å studere informasjon.

– Hvorfor ville du ikke studere litteratur?

– Ja, det kan du si. Det er ikke lett å skulle velge yrke når du er 18 år gammel. Jeg jobbet i blomsterbutikk etter skoletid da jeg gikk på videregående, og så en annonse i en avis jeg skulle pakke blomster i. Norges Markedshøyskole, sto det. I dag er den integrert i BI. Den lå nederst på Grünerløkka. Jeg jobbet i NSB ved siden av studiene, men skrev diplomoppgave om informasjon i forlagsbransjen.

Og dermed ble det informasjonsjobb i Det Norske Samlaget.

– Det var fantastiske år for meg. Formende år. Jeg har nære og gode venner som jeg ikke ville hatt hvis jeg ikke hadde vært i Samlaget i de årene.

Hun jobbet der fra hun var 22-23 til hun var 29 år.

– Du debuterte som lyriker, mens jobben din var å promotere bøker, det var kanskje ikke bare lett?

– «Store stygge dikt» fikk så gode anmeldelser, og oppmerksomheten kom rekende på ei fjøl. Etter hvert ble det litt kleint å jobbe med informasjon. Det var også en tidkrevende, oppslukende jobb. Alt sausa seg sammen til slutt.

Ruth fikk jobb i Samferdselsdepartementet, som taleskriver. Nå har hun halv jobb der, siden hun også har arbeidsstipend som forfatter.

– Jeg skriver ikke så mange taler etter at det ble ny statsråd, han skriver talene sine sjøl. Men jeg jobber med bakgrunnsstoff og med språkvask, blant annet.

– Skulle du helst vært forfatter på heltid?

Hun drar litt på det. Snur hodet vekk og mumler om gode kolleger. Men på Bærums Verk står det et kontor som hun leier i et kontorfellesskap, og der har hun nesten aldri tid til å være.

– Jeg flakser rundt og sliter med tidsklemma. Tvillingene er to år nå. Jeg lager lister over alt jeg må huske. Jo mindre kontroll jeg har, jo flere lister lager jeg.

Hun tar i smarttelefonen og kikker på alle listene.

– En liste over hva jeg må oppnå, over alt jeg må gjøre. Mannen min rister på hodet av listene mine. Men jeg har alltid drevet med lister.

– Hva handlet listene om da du bodde hjemme i Hardanger?

– Da lagde jeg liste over hvilke gutter som var kjekkest i klassen, sier hun og smiler. 

Skyldfølelsen som kommer

I debutboka «Store stygge dikt» (2005) kommer det fram en historie om en jente som døde av anoreksi. Hun heter Sara, og forfatteren gremmer seg over å ha bedt henne over på vafler, og at hun på Saras bursdag vil spandere på henne på kafé.

– Vi gikk i samme klasse i barne- og ungdomsskolen. Skyldfølelsen kommer når noen rundt deg dør. Kunne du gjort mer, kunne du gjort noe annerledes?

Hun setter seg langt inn på stolen og ser trist ut.

– Er det noe spesielt du ønsker å få fram gjennom diktningen din?

– Jeg har ingen formålsparagraf, hvis det er det du mener. Men det var noen som sa at alle bøkene mine handler om kvinneliv, om levd liv. Både empati og godt språk er viktig i skrivingen. Mange av diktene i den nye boka skrev jeg først fort ned, men så filer jeg og endrer på språket i evigheter etterpå. Jeg har et klinisk blikk på språket, og er nokså perfeksjonistisk.

– Ville du skrevet annerledes hvis du hadde bodd i Hardanger, og ikke i Bærum?

– Nei, ikke nå. Landskapet og folkene i Hardanger er i meg. Jeg sier som Jon Fosse: Ein treng ikkje sjå fjord og fjell for å skriva om fjord og fjell.

– Du har sagt at du skriver for din egen del, men ville ikke gjort det uten at noen ville lese?

– Ja, jeg er enormt takknemlig for all responsen jeg får. Etter Brageprisen får jeg langt flere henvendelser om oppdrag. Jeg føler mer enn før at jeg har lesere. Men i utgangspunktet skriver jeg for meg sjøl fordi prosessen gir meg så mye. Jeg er mest indrestyrt.

Ruth Lillegraven ser opp.

– Men det er vel de fleste? •