Hun kommer skridende inn på kafeen, kledd i lyst skjørt og blomstrete
bluse, med en svart frakk over. Hun er mørk og rak, mye høyere enn jeg
ville trodd ut fra bilder.
– Jeg er om lag 1,74, det er ikke så høyt. Det er mange høye kvinner i
min familie. Oldemor var over 1,80, sier hun når hun har hengt fra seg
frakken og satt seg ned.
Ruth Lillegraven, som kommer med sin tredje lyrikkbok, som
inneholder lange, fortellende dikt, begeistrer anmeldere og rører et
stadig større publikum.
– Den siste boka,«Manilahallen», handler om livet til en 67-årig kvinne som du kjenner?
– Vi kom i kontakt etter at min roman,«Mellom oss», kom ut i 2011. Vi
er blitt venninner, hun bor også i Bærum. Jeg ønsket å utforske livet
hennes gjennom å skrive om det. Hun åpnet seg og fortalte. «Manilahallen» er en biografi over et livsløp. Vi er to om denne boka.
Det er en sterk historie, som Lillegraven har skapt om
til en inntrengende diktroman. Språket er tett og nært og gjør historien
veldig gripende.
– Kvinnen i boka ble voldtatt ved bussholdeplassen av to menn en
ettermiddag da hun var 12 år gammel. Opplevelsen ble styrende for livet
hennes, forteller Lillegraven.
– Hun fortalte ikke om det til noen?
– Nei, og jeg tror det er veldig vanlig å fortrenge en voldtekt. Kanskje var det enda vanligere før.
Anoreksi og behandling
Etter å ha født tre barn får Birgit, som hun heter i boka, anoreksi.
Hun blir tvangsbehandlet med insulin på Blakstad sykehus, og sydd uten
bedøvelse på Bærum sykehus etter selvskading. Først etter at hun kommer
til Modum Bad, opplever hun et vendepunkt.
I starten er hun flink og blid, men behandlingen gjør at
hun kommer i kontakt med egne vonde følelser. Etter et sammenbrudd må
hun begynne å spise.
– To brødskiver, som hun tvinger i seg, dag etter dag?
– Hun trodde hun skulle sitte fast i dørkarmen og ikke komme seg
gjennom en døråpning hvis hun spiste to brødskiver. Anoreksi er en
vanvittig sjukdom, sier Lillegraven.
– Hun har hatt denne «skyggen i ryggen» siden hun var 12 år og ble
voldtatt. Hun har levd et liv med uvanlig mye smerte. Samtidig har hun
en sterk livsglede og mye humor. Jeg håper jeg har fått fram hennes
styrke.
I boka beskrives det å ete to brødskiver slik:
«så et eg, balar det i meg
eser og eser, blir større og
større for kvart tygg og kvart
svelg, kjenner kantar og
konturar bli borte»
– Hvorfor foretrekker du å skrive en fortelling i form av lange dikt?
– De fleste forfattere har en form som kommer naturlig, akkurat som
musikere har ett instrument de helst vil spille på. Nå er det ti år
siden jeg begynte å skrive. Jeg hadde en dragning mot lange dikt. «Urd»
inneholder også kortere dikt, men har det samme preget.
«Jeg tror det er veldig vanlig å fortrenge en voldtekt. Kanskje var det enda vanligere før.»
Den enslige Seselja
«Urd», som Lillegraven mottok Brageprisen for i høst, handler om to
kvinner. Seselja, som levde for hundre år siden i et lite hus i
Hardanger, og som aldri giftet seg, men som sydde for hele bygda. Og om
Cecilie, som er en ung kvinne som kommer til huset Seselja har bodd i.
– Seselja har jeg funnet på. Cecilie derimot, opplever mye av det
samme som jeg har gjort. Hun er gravid, og så får hun tvillinger. Selv
om Seselja er oppdiktet, er jeg inspirert av fars fortellinger om
slekta. Hun kom veldig naturlig til meg. Jeg er oppvokst i et hjem med
gamle bilder overalt.
Ruth er eldst av to søstre og vokst opp på en fruktdyrkergård i
Granvin i Hardanger. Moren hennes er fra Nederland, og hun og faren
traff hverandre på sommerferie i Athen.
– Men det dyrkes ikke lenger epler på heimgarden. Det er flere
årsaker til det, først og fremst at det er for dårlig inntjening i
landbruket.
Ruth ser plutselig bestemt ut. Hun har mørkt, halvlangt hår. Øynene
er forsiktig sminket. Hun har en bred trutmunn og en besluttsom hake.
Det er noe uutgrunnelig ved henne.
«Seselja sydde seg
gjennom to verdskrigar
svartsaumen hennar finst på
kistebotnar over heile bygda
men Seselja planta ingen skog
bygde ingen veg, reiste inga
løe, fødde ingen barn
likevel
høyrer vi
føtene hennar
over golvet»
Kroppens smerter
Ruth Lillegraven bøyer seg over det svære fatet med kyllingsalat og
spiser. Den nye boka var hun godt i gang med da hun fikk Brageprisen for «Urd».
– Kvinnen i «Manilahallen» får Sjøgrens syndrom når hun er rundt 60 år?
– Ja, det er i alle fall da hun får diagnosen. Sykdommen har nok
ligget der en stund. Det går 25 år fra hun er pasient på Modum Bad til
hun får revmatisme. Hun har smerter overalt i kroppen. Hun har jo
opplevd både psykisk lidelse og fysisk sykdom, og sier at hun ikke vil
bytte med den psykiske smerten hun hadde før. Den var mye verre.
Ruth tenker seg om.
– Samtidig er det jo lett å bli deprimert av å ha så sterke fysiske smerter hele tida, sier hun ettertenksomt.
– Har du hatt et ønske om å bli forfatter siden du var liten?
– Nei, jeg kan ikke huske å ha hatt noen drøm om det. Men jeg leste
mye. Jeg husker jeg ville bli motedesigner da jeg var om lag 11 år.
– Savner du å bo i bygda du kommer fra?
– Ja. Veldig. Særlig på denne tida når det er så vakkert i Hardanger.
Jeg savner naturen ekstremt mye, og familien min. Men vi blir her til
bonusbarna er ute av redet, de bor hos oss halve tida. Og Oslo er min by
også. Jeg har bodd her siden 1997 og er glad i Oslo. Det er en slags
moden kjærlighet, sier hun og løfter hodet.
I debutboka er det et fint kjærlighetsdikt til byen, som uttrykker
glede og forelskelse, og får fram frihetsfølelsen mange opplever i Oslo.
Annonse i avisen
Lillegraven kom hit da hun var 18 år, og begynte å studere informasjon.
– Hvorfor ville du ikke studere litteratur?
– Ja, det kan du si. Det er ikke lett å skulle velge yrke når du er
18 år gammel. Jeg jobbet i blomsterbutikk etter skoletid da jeg gikk på
videregående, og så en annonse i en avis jeg skulle pakke blomster i.
Norges Markedshøyskole, sto det. I dag er den integrert i BI. Den lå
nederst på Grünerløkka. Jeg jobbet i NSB ved siden av studiene, men
skrev diplomoppgave om informasjon i forlagsbransjen.
Og dermed ble det informasjonsjobb i Det Norske Samlaget.
– Det var fantastiske år for meg. Formende år. Jeg har nære og gode
venner som jeg ikke ville hatt hvis jeg ikke hadde vært i Samlaget i de
årene.
Hun jobbet der fra hun var 22-23 til hun var 29 år.
– Du debuterte som lyriker, mens jobben din var å promotere bøker, det var kanskje ikke bare lett?
– «Store stygge dikt» fikk så gode anmeldelser, og oppmerksomheten
kom rekende på ei fjøl. Etter hvert ble det litt kleint å jobbe med
informasjon. Det var også en tidkrevende, oppslukende jobb. Alt sausa
seg sammen til slutt.
Ruth fikk jobb i Samferdselsdepartementet, som taleskriver. Nå har
hun halv jobb der, siden hun også har arbeidsstipend som forfatter.
– Jeg skriver ikke så mange taler etter at det ble ny statsråd, han
skriver talene sine sjøl. Men jeg jobber med bakgrunnsstoff og med
språkvask, blant annet.
– Skulle du helst vært forfatter på heltid?
Hun drar litt på det. Snur hodet vekk og mumler om gode kolleger. Men
på Bærums Verk står det et kontor som hun leier i et kontorfellesskap,
og der har hun nesten aldri tid til å være.
– Jeg flakser rundt og sliter med tidsklemma. Tvillingene er to år
nå. Jeg lager lister over alt jeg må huske. Jo mindre kontroll jeg har,
jo flere lister lager jeg.
Hun tar i smarttelefonen og kikker på alle listene.
– En liste over hva jeg må oppnå, over alt jeg må gjøre. Mannen min
rister på hodet av listene mine. Men jeg har alltid drevet med lister.
– Hva handlet listene om da du bodde hjemme i Hardanger?
– Da lagde jeg liste over hvilke gutter som var kjekkest i klassen, sier hun og smiler.
Skyldfølelsen som kommer
I debutboka «Store stygge dikt» (2005) kommer det fram en historie om
en jente som døde av anoreksi. Hun heter Sara, og forfatteren gremmer
seg over å ha bedt henne over på vafler, og at hun på Saras bursdag vil
spandere på henne på kafé.
– Vi gikk i samme klasse i barne- og ungdomsskolen. Skyldfølelsen
kommer når noen rundt deg dør. Kunne du gjort mer, kunne du gjort noe
annerledes?
Hun setter seg langt inn på stolen og ser trist ut.
– Er det noe spesielt du ønsker å få fram gjennom diktningen din?
– Jeg har ingen formålsparagraf, hvis det er det du mener. Men det
var noen som sa at alle bøkene mine handler om kvinneliv, om levd liv.
Både empati og godt språk er viktig i skrivingen. Mange av diktene i den
nye boka skrev jeg først fort ned, men så filer jeg og endrer på
språket i evigheter etterpå. Jeg har et klinisk blikk på språket, og er
nokså perfeksjonistisk.
– Ville du skrevet annerledes hvis du hadde bodd i Hardanger, og ikke i Bærum?
– Nei, ikke nå. Landskapet og folkene i Hardanger er i meg. Jeg sier
som Jon Fosse: Ein treng ikkje sjå fjord og fjell for å skriva om fjord
og fjell.
– Du har sagt at du skriver for din egen del, men ville ikke gjort det uten at noen ville lese?
– Ja, jeg er enormt takknemlig for all responsen jeg får. Etter
Brageprisen får jeg langt flere henvendelser om oppdrag. Jeg føler mer
enn før at jeg har lesere. Men i utgangspunktet skriver jeg for meg sjøl
fordi prosessen gir meg så mye. Jeg er mest indrestyrt.