Bestandig sint

– For ti år siden var jeg analfabet. Nå har jeg skrevet fire bøker. Jeg tror jeg kan klare det meste. Jeg tviler aldri på meg selv.

Portrettbilde av Amal Aden, forfatter.
(Foto: Janne Lindgren)

Det er fredag formiddag. Solstrålene bryter gjennom tåken som ligger over jordene utenfor Hønefoss. Inne på et gårdstun står en høy, somalisk kvinne i en døråpning. Kontrasten mellom det norske vinterlandskapet, den røde låven, den hvite gårdsbygningen og den afrikanske kvinnen er åpenbar. Her er Amal Adens hjem. I stua er det fyr på peisen.

– Jeg skal levere manus om tre dager, så nå sitter jeg bare og leser for å finne feil, sier hun og ser bort på den bærbare pc-en som står på salongbordet. Boken «Det skal merkes at de gråter» er en bok med intervjuer og historier om minoritetskvinnenes situasjon og skal lanseres på kvinnedagen 8. mars.

– Mange norske kvinner kaller seg feminister, men hva gjør de? Hvem hjelper de? Jeg har respekt for alenemødre som kjemper for å klare seg. Og for dem som kjemper for likelønn. Men det er på tide at norske kvinner viser solidaritet med minoritetskvinner som sliter, sier hun.

Dramatisk bakgrunn

Da Amal Aden var to år, ble foreldrene drept, og hun ble tatt hånd om av tre andre kvinner. Men de døde også etter hvert. Da hun var seks år gammel, var hun helt alene, og måtte klare seg som gatebarn i Mogadishu mens det var full krig. Hun ble en del av en gjeng som måtte stjele mat og penger, blant annet fra døde mennesker, for å overleve.

– Ingenting er verre enn det jeg har opplevd. Her i Norge er det ingen som forstår meg, ingen klarer å se meg som den jeg virkelig er. Men det kan de som jeg har vokst opp med på gata i Somalia. De er en del av meg, sier hun.

Derfor har hun nesten daglig kontakt med kjente i Somalia.

– Jeg sender penger til et barnehjem som jeg har betalt med noe av inntektene fra bøkene mine. Jeg vet hvor viktig et barnehjem er, sier hun tørt.

I 2008 kom Amal Adens første bok, «Se oss», som har solgt i flere tusen eksemplarer, og som gjorde navnet hennes kjent, selv om det egentlig er et pseudonym. «Se oss» er i hovedsak en fortelling om en ung somalisk jente som lever som slave i sin egen familie i Oslo.

– Fortellingen bygger på historien til en god venninne av meg. Unge jenter har ingen rettigheter fordi familiene lever i frykt for at jentene kan bli selvstendige. Jentene blir mishandlet og utsatt for seksuelle overgrep. Lærerne og skolen er klar over at jentene har det vanskelig, men synes ofte at de ikke kan gripe inn. Men vi må ikke gi opp å kjempe for de unges rettigheter! Vi kan ikke gi opp!

Hardt møte med Norge

– Da jeg kom til Norge, kunne jeg ikke engang lage te, sier hun og smiler fort.

Det var i 1996, hun var 13 år gammel og ble hentet til Norge av noen i hennes klan som trengte hjelp i huset.

– De gjorde det ikke for å hjelpe meg, men fordi de hadde bruk for meg. I Oslo kom jeg til en familie som hadde mange barn. Jeg skulle lage mat og te og varte dem opp, og gjøre annet husarbeid. Men jeg kunne jo ingenting, og jeg var veldig voldelig og bråkete. Om natta skrek jeg på grunn av mareritt. Jeg var der i bare noen uker, så kom barnevernet og hentet meg og plasserte meg på en hybel ved Ullevål sykehus. Det er det aller verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg hadde aldri vært alene før. Plutselig kom alle minnene. Jeg tenkte aldri over torturen og volden mens jeg sto midt oppe i det.

13-åringen på hybelen kunne ikke engelsk, og selvsagt ikke norsk.

– De ansatte i barnevernet kom innom hybelen flere ganger daglig og snakket til meg på engelsk. Jeg skjønte ikke bæret. De skaffet fine møbler og gardiner. Mens jeg trengte noen som spurte hvordan jeg egentlig hadde det.

Amal Aden, forfatter - høydebilde
(Foto: Janne Lindgren)

Rusmiljøet ved elva

Amal Aden sitter stivt i stolen og holder armene i kors. Ansiktet er nesten uten mimikk når hun forteller.

– Etter en stund fant jeg veien til Grønland, sier hun.

I området rundt Vaterlandsparken ble hun en del av rusmiljøet.

– Men mens gjengen min i Somalia aldri forlot hverandre, gikk folk her fra meg hvis jeg ikke hadde penger.

Da hun var 14 år, brukte hun all slags narkotika.

– Mest brukte jeg amfetamin og ecstasy, men jeg ble ikke avhengig. Og jeg, som hadde angst fra før, fikk paranoia og begynte å høre stemmer.

De andre i rusmiljøet syntes hun var heldig som hadde hybel. Selv følte hun seg ensom og forlatt.

– Jeg har aldri følt at barnevernet har gitt meg noen hjelp. Nå reiser jeg rundt og holder foredrag for barnevernet, og føler endelig at jeg blir hørt på.

– Var du sint på barnevernet?

– Jeg er sint bestandig, sier Amal Aden.

Nå har hun bodd i Hønefoss i mange år.

– Jeg har aldri fullført noen utdannelse. Men jeg lærte endelig norsk ved å se på barne-tv. Det synes jeg andre skal gjøre også. Mange somaliere ser bare på Al Jazeera og andre utenlandske kanaler. Men de må se norsk tv, og så kan de lære seg norsk, slår hun fast.

« Jeg lærte endelig norsk ved å se på barne-tv.»

Ofre for menns vold

Selv om sola skinner inn gjennom stuevindene, kaster Amal Aden flere kubber på peisen.

– Jeg har lovt unga mine at det skal være varmt når de kommer fra skolen, sier hun høyt. Hun har en sønn og en datter som er tvillinger og åtte år gamle. For noen år siden skilte hun seg fra barnefaren. Han bor i Oslo, men har kontakt med barna.

– Du skriver i «Se oss» at somaliske kvinner blir voldtatt av sine eksmenn, mennene mener de har rett på sex med sine ekskoner?

– Kvinnene føler de ikke har noe valg. Dette er par som er skilt i norske offentlige registre, men gift på «muslimsk vis». Den somaliske kulturen er veldig kvinnefiendtlig.

«Se oss» er en rystende beretning om somaliske kvinners og barns vilkår i Norge, og avdekker at somaliske menn bruker kvinnene til å presse mest mulig penger ut av den norske staten, ved at kvinnene blir skilt på papiret, men likevel føder barn og mottar stadig mer i overgangsstønad. Mange menn driver i praksis med flerkoneri.

– Er du ikke redd for at det du skriver, fører til ytterligere stigmatisering av somaliere?

– Hvis jeg skulle ta slike hensyn, måtte jeg holde kjeft. Somalierne må ta ansvar selv for sin situasjon, vi kan ikke vente hele livet på at andre skal ordne opp. Hvis etnisk norske barn hadde hatt det slik som somaliske barn, ville samfunnet ryddet opp med en gang. På samme måte svikter politiet ved å la det skje åpenlys handel med khat, som er forbudt. Den norske staten viser at de gir blaffen. Og mennene som opprettholder en primitiv kultur, går fri. Men det går bedre med mange somaliere nå. Flere tar utdannelse og får seg jobb. Jeg har kontakt med mange somaliske ungdommer som skriver til meg. Neste generasjon er mitt håp.

Skriver hver kveld

Hun ser et øyeblikk ut av vinduet.

– Jeg har bestandig hatt psykiske problemer, sier hun.

– Og det kommer jeg fortsatt til å ha. Jeg har gått til mange forskjellige psykologer. Alt har ikke vært positivt, men jeg har lært meg til å bruke fortiden min fornuftig. Den beste terapien for meg er å skrive. Det gjør jeg hver eneste kveld, det er det siste jeg gjør før jeg legger meg. Før hadde jeg masse mareritt og var veldig sliten. Fortsatt kan jeg bli sliten innimellom, men nå har jeg et veldig godt nettverk. Jeg reiser rundt i Norge og holder foredrag for helsesektoren, for politikere og andre. Jeg er blitt 27 år, og har endelig orden på livet mitt.

– Stoler du på andre mennesker?

– Ja, nå gjør jeg det. Tidligere stolte jeg kun på barn og på dyr.

«Jeg har aldri vært barn eller ungdom.»

Mot feighet

Snart skal tvillingene komme fra skolen. Amal Aden begynner å se fram til at intervjuet er over.

– Hva tror du likegyldigheten overfor somalierne kommer av?

– Norge er et rikt land, men det er lite kjærlighet og omsorg her, og mye ensomhet. Man er opptatt av hvem som har det finest, ikke hvordan folk egentlig har det. Det er trist. Jeg synes nordmenn er feige. Alle skal være så greie, men det som skjer mot barn og kvinner fra Somalia, er ikke noe greit. Likestillingslandet Norge svikter sitt eget lands minoritetskvinner.

Amal Aden mener NAV bør fungere som redskap for å hjelpe minoritetskvinner.

– Men da må de bruke tolk, og ikke bare snakke engelsk til kvinnene. Mange somaliske kvinner har det like ille i Norge som i Somalia. Her opplever de for første gang ensomhet. Å være alene er veldig uvanlig for somaliere. Vi er vant til en åpen kultur hvor alle er med. Før trodde jeg nordmenn var sure på grunn av alt det dårlige været. Men så kom jeg til Nord-Norge! Verdens morsomste mennesker kommer fra Nord-Norge. Men i Oslo er det mange som er sure. Jeg oppholder meg minst mulig der.

Var aldri et barn

Fotografen spør om hun kan fortelle barna hva hun har opplevd.

– Jeg forteller en del, slik at de skjønner at de må ta hensyn. De får ikke lov til å skremme meg. Og jeg forklarer hvorfor vi må sende penger til Somalia.

– Er hensynet til barns beste selve essensen i ditt arbeid?

– Ja, jeg har aldri vært barn eller ungdom, derfor er dette så viktig for meg. Jeg hjelper meg selv gjennom å hjelpe andre.

Amal Aden følger oss ut på tunet for å ta farvel.

– Er du redd for ikke å være en god mor?

– Jeg har aldri tenkt over det. Jeg klarer å ta ansvar for barna mine. Jeg tror jeg klarer det meste. Jeg har fått mye selvtillit, rett og slett fordi jeg har overlevd.•

Vipps 12137