Containerpsykiatri

Hvis det hadde vært mulig, kunne containere hatt noe for seg. Da kunne alle som strever med noe, bare oppsøke nærmeste container, kaste avfallet sitt og la lokket smelle igjen etterpå. Alt man ønsket å bli kvitt, ville bli håndtert av noen andre slik at man slapp å forholde seg mer til det. Alle som har kjent på psykisk smerte og vonde erfaringer, vet godt at det ikke er så enkelt å bli kvitt det vi bærer på. Ingen kan overta bagasjen for oss.

Til tross for dette lærte jeg tidlig at terapeuter må containe. Containe er i denne sammenhengen et verb som beskriver at terapeuter skal romme og ta imot alt pasientene kommer med. Det er fort gjort å oppfatte det som en passiv handling. Som om terapeuter skal ta imot og tåle alt uten å respondere eller reagere. På de grusomste historier skal responsen være hm, ja. Sier du det. Si mer om det, eller noe liknende. Vi ser det i sketsjer og på vitsetegninger. Forhåpentligvis har ingen tenkt at å være en container er å være en god terapeut. Tanken må ha vært at en god terapeut skal ha rom og evne til å ta imot alt pasienten har behov for å fortelle, uten å vise avsky eller bli overveldet. Det er en god tanke. Men jeg vet også at jeg lærte at man som terapeut skal være forsiktig med å vise egne følelser eller la seg engasjere. Da kan man i verste fall bli uprofesjonell, og i hvert fall utbrent. Det kan være godt å snakke med noen som tåler å høre om vonde erfaringer og følelser. Men mennesker som har det vondt, ønsker sannsynligvis ikke bare en container. Hvis vi skal holde oss til renovasjonsmetaforer, måtte en miljøstasjon i så fall være å foretrekke – et sted hvor det går an å få hjelp til å sortere glass og metall, sykdom og skam og resirkulere erfaringene til livsmestring.

«Tenk at legen ikke gråt,» utbrøt en bekjent som mistet et barn. Midt oppi alt det forferdelige som skjedde og barnet som døde, reagerte hun på at legen framsto følelsesmessig uberørt. Selvsagt kan man ikke forlange av en lege eller av helsepersonell at de skal gråte hver gang det skjer noe vondt i en pasients liv. Men kvinnens reaksjon illustrerer ønsket om å bli møtt med medmenneskelighet. Ikke av en container. Det er fint at andre ikke går istykker av erfaringer fulle av skarpe glasskår. Det er derfor terapeuter trenger utdanning, veiledning og erfaring. Hjelpere må finne sine måter å håndtere det å skulle leve med å lytte til så mye lidelse på. Men ingen må veiledes og utdannes bort fra sin menneskelighet. Psykoterapiforskning viser at såkalte uspesifikke faktorer utgjør over seksti prosent av effekten ved psykoterapi. Spesifikke metoder og terapiretninger har mindre betydning. Opplevelsen av å bli sett og møtt tilhører de uspesifikke faktorene. En ung mann med flere års erfaring fra barnevern og ungdomspsykiatri sier han ønsker seg «snakkemennesker med evne til kjærlighet». En ung jente fortalte at når terapeuten nikket klokt og forståelsesfullt til hennes beretninger om overgrep og mishandling hjemme, tenkte hun at det hun fortalte, ikke var så fælt. Kanskje skulle det være sånn. Hun har i ettertid tenkt at hun hadde trengt en voksen som ropte «Hva! Har du vært utsatt for DET? Det burde ingen barn oppleve». Følelser i terapi er ikke farlig. Det viktige er at man vet hvem som eier dem, og hva som utløser følelsene. Grenseløshet er farlig, uetisk og uforsvarlig. Men grenser og følelsesmessig engasjement er to helt forskjellige ting. Kan det terapeutiske rommet bli for trangt iblant? En klok kvinne jeg kjenner, med mange år som pasient i psykisk helsevern, fortalte at hennes terapeutiske gjennombrudd skjedde den dagen psykiateren hennes tok en røyk med henne utenfor kontoret. Jeg traff nylig en klok og erfaren kollega. Hun delte med meg av sin lange erfaring i alderspsykiatrien, og fortalte at hun på et tidspunkt begynte å ta med seg sjampo på hjemmebesøk. «Jeg måtte behandle litt på utsiden også,» forklarte hun meg, og beskrev hvordan hun vasket håret til en eldre kvinnelig pasient på badet hjemmet hos kvinnen. Alle som trenger en terapeut, trenger en terapeut som tør å bry seg om.•