21 gram

Telling ble det, kunne moren fortelle meg noen måneder etterpå. Problemet ble bare at tellingen ikke tok slutt. Den inkluderte etter hvert resten av familiens matinntak også, og førte til at middagene ble forelesninger i ernæringsfysiologi. Jenta hadde lært på skolen at minst to middager i uken må være vegetarisk, at rødt kjøtt ikke er sunt, og at matvarer som salami, fet ost, lyst brød, pizza, pølser, sauser, stuinger, brus, saft, desserter, is, sjokolade, potetgull, kjeks og kake ikke bør spises. Som mange unge mennesker i dagens samfunn er denne jenta opptatt av å gjøre det riktige. Resultatet for henne er at hun fremdeles bruker mye tid og krefter på å tenke på mat og trening. Ingenting blir avslappet og naturlig lenger, for alt skal måles, veies og telles. Skolens autoritet trumfer foreldrenes, og hun har ikke lenger tillit til mammas middager eller pappas forslag til lørdagskos. Hun var slank fra før. Nå er hun tynn. Kaloritelling er kanskje greit for voksne på slankekur, ikke for tenåringer. En annen tenåringsmamma fikk brev fra skolens helsesøster. Din datter er overvektig, stod det, sammen med gode råd om kosthold, aktivitet og vektreduksjon. Brevet havnet i postkassen til en aktiv og ressurssterk familie, som hadde vett til å gjøre selvstendige vurderinger. Datteren er i god form med høyt aktivitetsnivå. Hun er fremdeles i vekst. Likevel, datteren oppfattet det tydelige budskapet om at hun er for tjukk, og troen på at hun er bra nok som hun er, ble borte. Forhåpentligvis bare forbigående, men likevel. Det er viktig å spise sunt, og overvekt er blitt et folkehelseproblem. Men kan man lære barn om god helse og sunt kosthold på en annen måte enn å telle kalorier og veie kropper?

Det er grunner til rutinemessig veiing av barn som ikke handler om det enkelte barns helsetilstand. Vi trenger data for å følge utviklingen i befolkningen. Jeg forstår det. Men gevinsten av tall til statistikken kan ikke telle mer enn belastningen på barn og unge som utsettes for målingen. De signalene som sendes når voksne setter et barn på vekten og konkluderer med overvektig, normalvektig eller undervektig, er sterke. Overvektige barn vet at de er overvektige. De trenger ikke veies av den grunn. Skulle de mot formodning ikke tenke om seg selv at de veier for mye – hvem er vi som skal komme og fortelle dem at det er noe feil med dem? Mat har stor betydning i alle kulturer. Det er ofte forbundet med kos. Eller det er forbundet med kontroll. Det går an å snakke med barn i stedet for å veie dem. Høre med dem hvilke tanker de har omkring sin egen kropp og sin egen vekt. La dem fortelle hvilke tanker de selv har omkring mat og trening. Det er det som gir oss viktig informasjon. Jeg hadde en overvektig kvinne i terapi. Etter hvert som vi ble kjent, viste det seg at hennes vektøkning var ledd i en prosess hvor hun forsøkte å skaffe seg et beskyttende lag, i bokstavelig forstand, mot verden omkring. Bakgrunnen var at hun hadde vært utsatt for overgrep fra flere menn gjennom størstedelen av oppveksten. Ved en kjent slankeklinikk hadde de en kur som var veldig effektiv, og de fikk mange klienter. Det viste seg imidlertid at mange avbrøt behandlingen, og mange utviklet depresjoner etter hvert som kiloene forsvant. Flere hadde historier som lignet på min pasients. Hver kropp har sin historie. Hver kropp henger sammen med sinnet og sjelen den bærer inni seg. Det heter seg at en kropp før og etter dødstidspunktet har en vektforskjell på 21 gram. Med mindre vekten hos helsesøster kan måle tyngden av en fortvilet sjel, foreslår jeg at vi slutter med rutinemessig veiing og kaloritelling. •