Tove Nilsen har lagt avtalebok, mobiltelefon og papirlapper på bordet foran seg. Hun kommer rett fra opplesning for ansatte i en bokhandlerkjede, og om noen dager skal hun lese opp fra sin siste bok i Kragerø. – Jeg liker veldig godt å møte lesere, sier hun entusiastisk. – Alltid kommer det noen bort til meg etter opplesingen og forteller fra sitt eget liv. Forfatteren er en man tør å fortelle hemmeligheter til. Det henger vel sammen med at forfattere utleverer seg selv i bøkene. Visse ting jeg skriver, har jeg aldri sagt til noen før. Nå skriver jeg det, tenker jeg. Men jeg kan jo dikte det inn i en annen person, en mann for eksempel. Når jeg møter lesere, opplever jeg at vi utveksler historier. Bøkene utløser lesernes egne historier. Tove Nilsen har knall blå øyne. Omslaget på «Øyer i hjertet» er et ungdomsbilde av henne med ryggsekk, på vei ut i verden. Hun var nok kjempesøt som tenåring. Nå er hun en vakker dame. Et tynt slør av rynker ligger over ansiktet, men når hun smiler, ser hun fortsatt ut som en helt ung jente.

«En begeistringsbok» er undertittelen på «Øyer i hjertet», som er fortellinger fra reiser, først og fremst fra Skåtøy utenfor Kragerø, der Tove Nilsen var på sommerferie i oppveksten, og fra byen Paleochora på Kreta, dit hun har reist i snart 40 år. – Menneskene i fortellingene er virkelige, men ellers er mye oppdiktet, forteller hun. – Er reiser bra for den psykiske helsen? – Jeg tror det. Man nullstiller seg og får vekk mye av det slagget vi går rundt med i hverdagen. Men jeg gruer meg voldsomt de siste dagene før jeg skal dra. Det er som om det er en motstand i kroppen mot å forflytte seg. Men når jeg først er kommet fram, blir jeg et vandrende blikk. Jeg blir mye mer oppmerksom og tilstedeværende. – Trenger man et sted å tenke på, som en trøst? – Ja. Alle trenger et slikt sted, og alle har nok det også. Uten et slikt tilfluktsrom hadde vi ikke klart oss. Jeg har det for eksempel kjempetøft om vinteren, jeg blir nedstemt av mangel på lys. Derfor har jeg mange forskjellige lyslamper, og innbiller meg at det hjelper. Men jeg reiser til Kreta på vinteren også. Drømmen om å reise forsterkes nok av at landet vi lever i, er mørkt, kaldt og glatt store deler av året. – Eier du et sted på Kreta? – Nei, jeg er sånn som leier, jeg vil ikke eie. Vi leide da jeg var liten også. Moren min hatet å bo i drabantby, og hver sommer skulle vi ned på bakken, som mor kalte det. Det førte til at vi var på Skåtøy ved Kragerø hver sommer fra jeg var fem-seks år. Tove Nilsen reiser tilbake til steder i Kragerø og på Kreta, men også til nye byer og land. – Ja takk, begge deler, sier jeg. Men det er når jeg blir trist over å skulle forlate et sted, at jeg skjønner at jeg føler tilhørighet og må tilbake. Det er sikkert sånn det er å ha hytte også. – Å lese romaner er også en måte å søke tilflukt på? – Litteraturen er et tilfluktssted, man kan glemme sitt eget liv. En god bok kan være like effektiv hjelp som en god venn. Forfatteren kan bli leserens venn. Da blir det desto tristere når forfatteren dør. Jeg elsker Göran Tunströms forfatterskap. Da han døde, syntes jeg det var veldig trist å tenke på at det aldri mer skal komme en ny bok av Göran Tunström.

Mobiltelefonen hennes ringer. Det er faren, som skal følges til legen etter dette intervjuet. Han er 89 år. Romanen «Nede i himmelen» fra i fjor kalte Tove Nilsen den viktigste boken hun har skrevet. Den gir et mørkere bilde av oppveksten enn hennes andre bøker fra drabantbyen. – «Nede i himmelen» er en mørkere bok fordi jeg torde ta opp ubehagelige spørsmål. Jeg var enebarn og havnet mellom to voksne som levde i et turbulent ekteskap. Mor var død da jeg skrev boken, men det kan godt hende hun hadde likt den, hun var en veldig kul leser. Hun tålte mye. Moren i «Nede i himmelen» kommer stadig med hint til ektemannen om at han ikke er bra nok. Det er krangling og ufred mellom ektefellene. – Å signalisere at den andre ikke er bra nok, er noe av det verste man kan gjøre i et parforhold? – Ofte gjør man det uten å være det bevisst. Kvinnen har plassert seg i en offerrolle hun ikke kommer ut av. Løsningen blir å hakke på mannen. Selv om min mors generasjon hadde større vansker med å skille seg, tror jeg mange kvinner i dag også lever slik. Å bryte opp fra et ekteskap er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Da Tove Nilsen i august ble tildelt Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap, ble særlig hennes fire romaner om livet i drabantbyen trukket fram. «Skryskraperengler», «Skyskrapersommer», «G for Georg» og – den siste – «Nede i himmelen». – Er det vanskelig å fornye seg? – Jeg har fått en merkelapp på grunn av fire romaner, totalt har jeg skrevet 31 bøker, sier hun tørt. – Men jeg skal innrømme at fordypelse er blitt viktigere for meg enn fornyelse, selv om jeg selvfølgelig ikke vil gjenta meg selv.

Den nye boken består av fortellinger om en herreløs hund på Kreta og en siameser-katt på Skåtøy, ukuelige grekere og gamle, norske ungkarer. Det er en bok til å bli glad av. Tove Nilsen nevner også i boken at hun har gått i terapi hos en psykiater. – Det var et år hvor alt skjedde på én gang. Mor døde, jeg skilte meg, jeg gikk skikkelig på trynet. Jeg husker jeg var nede i sentrum, bakken svaiet, jeg måtte kaste meg inn i en taxi. Jeg følte at jeg falt hele tiden. Heldigvis fikk jeg komme til en strålende psykiater da jeg trengte det som mest, sier hun. – Dette har ikke vært et fremmed tema for meg. Jeg har kjent mange som har jobbet i psykisk helsevern, og lest masse psykologi-litteratur. Likevel har jeg bestandig tenkt at jeg kom til å bli den siste som gikk i terapi. Første gang jeg var hos psykiateren, sa jeg til og med at jeg bare var innom for å få råd, enda det var helt krise. Når man er så langt nede som jeg var, er det å gå til psykiater som å gå på legevakten. Tove Nilsen ser ut av vinduet. Hun gikk i terapi i fem og et halvt år. – Holdningen jeg hadde til terapi, var en fordom, sier hun. – Jeg forteller ikke om dette for å «oute» meg selv, men for å alminneliggjøre. – Lærte du mye av terapien? – Jeg føler meg mye mer ydmyk. Og jeg føler et større fellesskap med andre. De fleste voksne opplever en eller annen gang at alt rakner. For noen skjer det i 50-årsalderen, for andre tidligere. Trollet sprekker, man klarer ikke holde fasaden lenger. Man trenger hjelp, både til å komme over krisen og til å bryte med fastlåste måter å leve på. Det som før var så viktig å holde unna overflaten, blir ikke så skummelt lenger. Da jeg skrev «Nede i himmelen», tenkte jeg: Hva var det som var så skummelt med dette da? Etter at jeg skrev den, har jeg følt meg helt fri. Men jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal glemme hvordan det var da bakken svaiet under meg, sier hun. – Går man gjennom en eksistensiell krise når mor dør? – Betydningen av mors død er nok undervurdert. Selv om man kan være drittlei mor, er det tungt å innse at man aldri mer skal snakke med henne, aldri mer skal få korreks av henne. Jeg tok opp telefonen flere ganger og skulle til å ringe for å fortelle noe. Nå er det seks år siden hun døde. Vi lærer oss å leve med sorgen over alle som er borte. Hun kikker ut på folkelivet. – Hemingway skrev at en forfatter skal takke for egne ulykker. Jeg tenker med skrekk og gru på et friksjonsfritt liv, sier hun og ler.

«Tove Nilsens engasjement for de svakeste i samfunnet, hennes forståelse og medfølelse for dem som faller utenfor, og hennes overbærenhet med alt det menneskelige er forbilledlig», heter det i juryens begrunnelse for Amalie Skram-prisen. – Fine ord, sier Tove Nilsen skarpt. – Jeg identifiserer meg med det jeg kaller «ruglete» personer. Jeg vet godt at jeg kommer fra åttende etasje i en blokk. Men la det være sagt med én gang: Det verste jeg hører, er kjente personer som sutrer over at de er kjente. Jeg er fullt klar over at det er et kjempestort privilegium å være kjent. Jeg sitter på den grønne gren, det vet jeg. Men hvis du spør hvem jeg identifiserer meg med, så er svaret underdogs. Som «Goggen», som går igjen i bøkene fra oppveksten på Bøler, han som havner i trøbbel og har det vondt hjemme. Da Tove vokste opp, forholdt hun seg ikke til morens frustrasjon over at de aldri fikk flyttet vekk fra blokkene. Hun stortrivdes. – Hadde du et prosjekt om å øke drabantbyens status da du skrev skyskraper-bøkene? – Nei, ikke noe prosjekt, sier hun og smiler. – Det var et personlig behov som lå bak. Etter hvert har jeg skjønt at bøkene handler om en hel generasjon, den første drabantby-generasjonen. Første side i «Skyskraperengler» beskriver hvordan vi kom fra alle kroker av landet. For en stund siden var jeg hos femteklassingene på Bøler skole. Hvis noen av dem skulle beskrive blokkene i dag, ville de skrive at vi kom fra alle kanter av verden, fra India og Somalia, fra Hallingdal og Salten. Det er en sterk kraft i de historiene også. – Du har sagt at du egentlig ikke tør å være forfatter, enda du debuterte da du var 22 år? – Det er som om jeg står på et stupebrett og ikke kan stupe. Men helt siden jeg var tenåring har jeg visst at det er dette jeg vil, selv om frykten for terningkast 2 absolutt er til stede. Alle har heftige historier. Vi rører borti hverandre gjennom bøkene.•