Bytryne

«Parkteatret, neste onsdag klokka to,» svarte poeten kontant på forespørselen om intervju. Fem minutter over, omtrent, kommer han langsomt gående. Den høye, store mannen med det lange håret kan ligne litt på en indianer. Han er kledd i en pen brun skinnjakke og dongeri. Det lange håret har begynt å få grå striper. – Vil du ha noe å spise? – Jeg er helt blakk, svarer han kjapt, og tar opp en gammel pipe og en nesten tom tobakkspakke. Han bestiller en Cola light og en hamburger med chips. Alt går ned på høykant. Øystein Wingaard Wolf er nok ganske synlig i gatebildet i Oslo. Forfatteren vanker på kafeer som Mono, Fyret, Parkteateret, Habibi, Justisen og mange flere, og han har til og med skrevet dikt om flere av Oslos vannhull. – Kafeene er mine tilholdssteder. Men jeg drikker ikke ofte alkohol. En gang i uka kanskje. Nå er jeg blakk fordi jeg venter på sykepenger. Jeg har halv uføretrygd og så får jeg sykepenger. Det er for at jeg skal slippe å gå på arbeidsmarkedskurs, forklarer han.

Da han var 30 år gammel, ble han innlagt på psykiatrisk sykehus første gang. Wolfs diagnose er paranoid schizofreni. – Nå blir jeg tvangsmedisinert. Det kommer noen hjem til meg fra Ryen distriktspsykiatriske senter og setter sprøyte på meg én gang i måneden. Depotmedisinen skal hjelpe mot psykose. De er hyggelige de som kommer, altså. Han stapper pipa grundig og forsøker å få fyr. Vi sitter under de store trærne på Olaf Ryes plass. – Har du fortsatt spillejobber? – Ja, jeg skal spille her på Parkteateret i forbindelse med lanseringen av min siste diktsamling. Og på litteraturfestivalen i Haugesund. Jeg har gitt ut tre cd-er og håper å få gitt ut en ny til vinteren. Jeg spiller sammen med Frode Barth, Hasse Bjørnstad og Ove Thue. Wolf ser på journalistens blokk at navnene blir skrevet ned. – Er det diktene dine som du synger? – Nei, jeg synger ikke diktene mine. Diktene er posh kultur. Sangene er mer folkelig kultur. Jeg har skuffen full av sangtekster, sier han og tar et dypt drag av pipa. Sangeren Øystein Wingaard Wolf blir sammenliknet med franskmannen Jacques Brel. Stemmen hans er raspete og dyp. Sangene er spesielle, noen av dem er litt kjent. Som «Kjærligheten til en elefant» og «Alene er du ingenting». Sistnevnte blir spilt i begravelser, har jeg hørt. – Har du hørt det? spør han stolt. Så synger han like godt: – Alene er du ingenting/en stjerne med en natt omkring/en flamme ingen varmes ved/på din flyktningvei./Alene dør du litt hver gang/du hører kjærlighetens klang/mot veggen i ditt gjemmested/hvem leter etter deg? Melodien er melankolsk. Og stemmen er rå og litt hes. Et øyeblikk blir det helt stille.

– Hvordan var oppveksten din? – De første fem årene av mitt liv bodde jeg på Majorstua, i et lite rottereir. Jeg var en arrogant liten jævel som lærte å lese da jeg var tre år gammel. Jeg fikk en søster da jeg var fem. Da mor lå på sykehuset, skrev jeg brev til henne. Da jeg var seks år, skrev jeg mitt første dikt. Jeg var familiens kunstner. Men det var ikke godt nok, jeg måtte skjønne at jeg ikke kunne leve av det – men det skjønte ikke jeg. Han tenner en ny fyrstikk for å få fyr på pipa på nytt. – Så flyttet vi til Teisen, og jeg begynte på Teisen skole. Der kjedet jeg meg i sju år, jeg kunne alt før jeg begynte på skolen. Derfor fungerte jeg som hjelpelærer for mindre heldige elever. Jeg fortsatte å skrive dikt. Da jeg var 13 år gammel, sendte jeg inn diktene mine til et forlag. Etter at jeg ble 15, har jeg hatt fast kontakt med forlag. Da jeg var 23 år, debuterte jeg. – Hvorfor skriver du dikt? – Jeg lindrer trykket inne i meg ved å skrive dikt, det er selvterapi. Dessuten har jeg noe å formidle. Når jeg kjenner meg urolig og når trykket øker, skriver jeg. På denne måten oppdaterer jeg meg selv. Etter videregående jobbet Øystein ett år på Biblioteksentralen, og så studerte han religionshistorie ved Universitetet i Oslo. Han har også gått på Oslo offentlige lærerhøgskole og har studert sosialantropologi, og jobbet på fritidsklubb i flere år.

– Første gang du fikk psykose, hadde du nettopp vært i New York? – Ja. Jeg tror psykosen kan ha hatt en sammenheng med at jeg levde i sølibat i 20-årsalderen. Jeg stengte meg inne og var helt på kant med alt og alle. Jeg begynte ikke å bli sosial før jeg kom i kontakt med Volapük-miljøet, det er tjue år siden. Volapük er en kulturstiftelse, det er et ganske stort miljø. Sist vi hadde et arrangement, kom det om lag 100 for å høre diktopplesing og musikk. Noen driver med film, det er litt forskjellig. – Hva betyr Volapük? – Det betyr verdens språk, det er en avart av esperanto. Etter at jeg kom med i dette miljøet, har jeg bygd meg opp sosialt, slik at jeg kan holde foredrag og synge offentlig. Før hadde jeg psykiske problemer og isolerte meg. Jeg kjente ikke en eneste kunstner. Da jeg ble syk, hørte jeg at personene som var på radio og fjernsyn, snakket direkte til meg. Det er kolossalt ubehagelig å ha psykose. Sist gang jeg hørte stemmen, var i fjor sommer på Stratos oppe på taket av Folketeaterbygningen på Youngstorget. «Hopp nå, så får du æresbegravelse på statens bekostning og din mor vil bli så glad», sa stemmen. Jeg ble rasende! Wolf lener seg brått bakover og ser sint ut.

Sist sommer slapp han å bli innlagt. Han har vært pasient på psykiatrisk sykehus 15 ganger. Og er ikke nådig i sine uttalelser om de ansatte. – De er jo idioter. De isolerer meg. Jeg har behov for å snakke om mine problemer, men jeg får aldri noen å snakke med på et psykiatrisk sykehus. Aldri. Det er så mye kulde der. Man blir stengt inne på lukket avdeling, får medisiner og ikke noe mer. Jeg hører stemmer som dirigerer meg og skremmer meg med at jeg holder på å bli homofil. Første gang jeg var innlagt, var jeg på en avdeling som ble fullstendig dirigert av overlegen. Han var en fascist, en Göring-type. Jeg har vært innlagt i London og i Paris også. Der var det enda verre. – Hvorfor er du tvangsmedisinert nå? – Jeg antar det er fordi jeg har kostet samfunnet så mye ved å være psykiatrisk pasient, svarer Øystein Wingaard Wolf kort og ser på meg. – Ville du tatt medisinen frivillig? – Jeg vet ikke. Depotsprøyten gjør meg mindre potent og mindre morsom. Den gjør meg litt flat. Jeg skulle ønske psykiatrien kunne være mer inkluderende, og at det fantes et sted man fikk ro og noen å snakke med. Når jeg har psykose, innbiller jeg meg at jeg har kreft, enda jeg har et helt avslappet forhold til døden. En dramatisk stemme i hodet mitt påstår at jeg har kreft, og at det eneste som kan helbrede meg, er at jeg blir homofil. Jeg har ikke noe imot homofile, men jeg har ikke lyst til å bli homofil selv, jeg er jo glad i damer. Det er det eneste jeg er redd for: å bli homofil. – Du har sagt at psykiatrien ikke tar ditt verdensbilde alvorlig. Hva er ditt verdensbilde? Wolf blir stille et øyeblikk, så lener han seg fram og sier lavt: – At alle jøder kommer til å begå kollektivt selvmord når jeg er død.

Øystein Wingaard Wolf kaller seg en frilansjøde. – Det er fordi jeg feirer sabbat, pesah, yom kippur, men jeg er ikke opplært i hebraisk og jeg er ikke omskåret. Han graver på nytt i pakken med Sweet Dublin Mixture for å finne noe bøss å fylle opp pipa med. – Jeg boikotter Litteraturhuset, siden den gamle maoisten Aslak Sira Myhre vil boikotte israelske intellektuelle. Det er tross alt de intellektuelle i Israel som står på palestinernes side. Noen av mine beste venner er palestinere. Men ”jøde” er blitt det mest vanlige skjellsordet i skolen. Det er folk som Kåre Willoch som er skyld i det. At palestinerne må få tilbake landområder, er helt opplagt. Settlerne må dra tilbake til Israel eller USA, slår Wolf fast. Midtøsten-konflikten handler også om hans egen familiehistorie, som han kort oppsummerer slik: – Bestefar var russisk jøde som kom til Norge i 1911 etter et mislykket revolusjonsforsøk i Russland. Han bodde i Helgesens gate her på Grünerløkka. Far vokste opp som enebarn, moren hans døde da han var halvannet år gammel. Bestefar ble sendt til Auschwitz, mens far – som var utdannet politi – var med på frigjøringen av Finnmark fra tyskerne. Han døde for åtte år siden. Wolf fikk i 2001 Hans Christian Ostrøs minnepris, som går til personer som bygger bro mellom ulike kulturer.

– Hei, har du vært på Polet, eller? roper han til en forbipasserende. Det er en han kjenner. Han kjenner halve byen og omtales som bohem og byoriginal, men bryr seg ikke mye om slike karakteristikker. – Det er vel fordi jeg er et bytryne, svarer han når jeg spør hvorfor han ble intervjuet i =Oslo i fjor. Så konsentrerer han seg om å få fyr på pipa igjen. 32 bøker har kommet fra hans hånd siden debuten tidlig på 80-tallet. De fleste diktsamlinger, men han har også skrevet fire romaner, en novellesamling og to barnebøker. Kritikerne har ofte en blandet reaksjon på bøkene hans. Det blir skrevet at noen dikt er veldig gode, men siden Øystein Wingaard Wolf ikke sparer på noe, blir en del dikt «slappe, uferdige og pompøse«. «Moskito», som er den nye diktsamlingen, inneholder i hovedsak dikt fra en reise til Brasil i fjor. Nå holder han på å avslutte en barnebok. – Hva synes du om kritikken? – Det kan godt hende kritikerne har rett, de får bestemme selv hva de skal mene om diktene mine. Jeg tar meg ikke nær av det. I dag har jeg en kjempeflink konsulent i Cappelen Damm som heter Dan Andersen. Han sier jeg er Norges beste poet. Det er jeg vel ikke, men det er hyggelig at han mener det. 70 000 kroner kan Wolf tjene på en diktsamling, det kommer blant annet av at han blir innkjøpt til bibliotekene. For øvrig har han i flere omganger mottatt arbeidsstipend fra staten. Men økonomien er stram. – Kunstnere burde sluppet å betale skatt, siden vi bidrar til samfunnet på andre måter. Hadde økonomien vært bedre, ville jeg kunnet puste lettere. Men jeg klager ikke, jeg lever et fritt liv og har fått mange stipender. Det viktigste i livet mitt er at jeg er Liverpool-tilhenger, det er mye viktigere enn poesi, sier han med et stort smil.

Nede ved biblioteket på Schous plass poserer han for fotografen. Øystein Wingaard Wolf har store øyne og et mørkt brunt blikk. Når han smiler, får blikket et sjeldent ertelystent glimt. Han følger med kameraet, det er tydelig at han er fotogen. – Jeg liker oppmerksomhet, sier han. – Har du kjæreste? – Jeg har en halvkjæreste. Vi har ikke sex. For hun må drepe alle menn hun ligger med. Hun hater dem, sier han. Han konsentrerer seg om kameraet igjen. – Stort sett er jeg veldig alvorlig. Bare tre-fire ganger i året har jeg litt humor. •