Moderne satellitt-liv

Kristine Næss nådde ut til et stort publikum med sin forrige roman, «Bare et menneske», som kom for fire år siden og som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Den inneholdt et krimplott, og beskrev tre kvinneliv. Den nye romanen er veldig annerledes. - Den er i flere lag. Romanen handler om en middelaldrende kvinne som heter Ingeborg, som har lav selvfølelse, men store tanker og visjoner. Jeg har ønsket å lage en roman som spenner en bue over det store og det lille, at man kan se store eksistensielle temaer i de små tingene. «Mens jeg husker det» er ikke selvbiografisk, sier Næss, og finner fram en skrivebok, der hun har skrevet opp et sitat av psykiateren Carl Gustav Jung. - Jeg leste mye Jung da jeg skrev romanen, og han har sagt at «Kanskje det ubevisste former en personlighet som ikke er meg, men som insisterer på å komme til uttrykk». Det føler jeg er dekkende for hvordan romanens hovedperson snakker gjennom meg. Ingeborg kommer et steds fra inne i meg, som har med mine erfaringer å gjøre. Jeg kunne for eksempel ikke skrevet slik om ensomhet hvis jeg ikke hadde visst hva det var. Men Ingeborgs historie er ikke min historie.

Næss håper «Mens jeg husker det» er en samtidsroman. - Ingeborg søker andre, men har mange tanker om dem og seg selv, som forvansker mulighet for kontakt. Selvfølelse har mye med følelsen av ensomhet å gjøre. Når ensomhet blir en tilstand som preger livet ditt, er det et psykisk problem.  Jeg tror ikke sosiale medier og en skjermbasert hverdag er ensomhetsskapende i seg selv, men det forsterker den sterke individualismen som preger samfunnet. Individet skal liksom skape seg selv, man blir en enkeltstående satellitt. Det kan øke følelsen av utilstrekkelighet og opplevelsen av ensomhet. Hvem tjener på dette? Hva og hvordan blir mennesker utbyttet i dag? Slik spørsmål opptar Ingeborg. -  Ingeborg er kritisk og dømmende mot andre, likevel ønsker hun kontakt? - Hun holder en distanse til omverdenen. Å tenke kritisk om andre er en måte å forsvare seg på, selvfølgelig. Men gjennom romanen går hovedpersonen gjennom en prosess, sier Næss. - Hun er veldig dobbel. Hun har overmot på den ene siden, og høye tanker om seg selv, men også lav selvfølelse. Hun vil skrive en avhandling om kvinners selvfølelse i et idehistorisk perspektiv, selv om hun nesten ikke har studiekompetanse.

Ingeborg ønsker seg et forhold til en mann, noe som fører til flere pussige episoder. - Hvis man oppsøker menn som er gift, eller homofile, eller er intellektuelt svakere, så er det en kanskje en strategi for å forhindre at det blir noe forhold, sier Næss. - Hun savner datteren sin, som har flyttet hjemmefra og er på reise i verden? - På et plan kunne man si at dette er en roman om en middelaldrende kvinne som forsøker å bearbeide at datteren har flyttet hjemmefra. Men det er også en roman om en kvinne som virkelig har tenkt å skape noe stort. Hun jobber deltid som kontormedarbeider, men hun er like smart som en venninne som er en vellykket akademiker. Hun vil sprenge begrepet om hva det geniale er.

 Et sted i romanen står det om fravær av nær og kjærlig kroppskontakt. - Hva skjer med mennesker som lever uten kroppskontakt? - Jeg tror det påvirker kognitive funksjoner. Hjernen fungerer ikke optimalt. Kreative evner blir påvirket. Man får ikke utfoldet seg ordentlig. Det er kjempealvorlig. Hovedpersonen har en nabo med schizofreni, som hun forholder seg aktivt til. - Selv om det er et hav av forskjell mellom å være syk og frisk, så føler nok Ingeborg at veien mellom henne og Sigrid likevel kan være kort. De bor på hver sin side av en trappeavsats, og begge er ensomme. Ingeborg har en del foraktelige tanker om Sigrid, men hun reflekterer over at hun som frisk har noen valgmuligheter. Følelser er like, enten man er syk eller frisk, men handlingsrommet er ikke det samme.

Mot slutten av romanen vil Ingeborg skrive kronikk om ensomhet som hun skal sende til Morgenbladet eller Klassekampen. Næss forteller at hun selv leser spalter i aviser og blader der psykologer svarer på ulike spørsmål. - Jeg synes ofte det er så forenklede svar, og tenker: Hvordan kan du snakke slik til en person du ikke kjenner? Du kan ikke bare si til en som er ensom at vedkommende skal gå å ringe på døra til en fremmed og spørre om de skal gå på kino. Jeg synes det er arrogant og nedlatende og si dette til personer som har ensomhet som en lidelse som styrer hele livet. Kanskje mister man språk. Jeg snakker av egen erfaring. Da jeg var ung hadde jeg noen år da jeg nesten var syk av ensomhet, særlig i studietiden. Det var veldig skremmende og omfatter mye mer enn at man føler seg alene. - Hvordan kom du ut av den tilstanden? - Jeg har gått i terapi i mange år. Jeg synes det var helt magisk, det forandret hele opplevelsen av meg selv og av verden. Det var akkurat som om jeg endret identitet. Jeg var 18 år da jeg startet i terapi og 26 da jeg sluttet. Jeg skrev i mange år og debuterte som forfatter da jeg var 31. Det har vært mange og lange prosesser. Kanskje var det derfor jeg fikk barn ganske sent, jeg har to barn, den eldste ble født da jeg var 34 og den yngste da jeg var 43. - Din forrige roman ble et gjennombrudd for et stort publikum. Har det endret måten du jobber på? - Det virket positivt, det ga meg mer selvtillit. Det førte til at jeg bestemte meg for å slutte å tenke så smått om meg selv. Nå tenker jeg mer at jeg kan skrive så bra og så stort jeg vil. •