Kunsten å streve

– Vi må begynne å snakke om spørsmål som: Hva vil det si å være et moralsk ansvarlig menneske?

Stua vi sitter i er preget av småbarnslivet. Her er leker og tøy i stabler. Surt høstregn småpisker eneboligen i Moss der psykologiprofessoren har sitt hjemmekontor. Men Ole Jacob Madsen har garasje med vedstabler og en fortsatt oppblåst badering klar til bruk neste sommer. I fjor ga han ut Generasjon prestasjon, boka som kritisk gransker bekymringene for dagens ungdom, temaer som flink pike-syndrom, stress, press, sosiale medier, å lykkes på alle fronter. Kunne det tenkes at det «psyke» prestasjonsjaget var et til dels medieskapt øvre middelklasse-fenomen?

Moral snakker Madsen gjerne om, og selv virker han som en moralsk ansvarlig mann. En tilstedeværende trebarnsfar med bevisst forhold til mobiltelefonen, som ga seg selv timer med personlig trener i 40-årsgave. 

– Noen ganger kan man tenke, ja, litt gammeldags, at fysisk fostring kan hjelpe. I tidligere tider var vi mer fysisk slitne. I dag er det et større psykisk overskudd, og da mer psykiske bekymringer, følger det av hverandre? Hvis jeg har en dårlig dag, føler meg uinspirert, frustrert og urettferdig behandlet, så kan det være underverker å bare ta en joggetur. Fordi kroppen tar over. Nå mener jeg ikke å si «ta dere sammen, bare tren!». Det er ikke så lett å si det til folk som er tungt deprimert. Men som allment folkehelsetiltak, kanskje? 

Madsen har et vennlig vesen og et hode fullt av refleksjoner om samfunnet, tidsånden og hva som feiler oss. I tillegg til generell akademisk briljans. Han ble ferdig med profesjonsstudiet i psykologi og hovedfag i filosofi omtrent samtidig. Ved fylte 40 var han professor. Ofte humrer han til egne betraktninger, og framstår mer spørrende enn skråsikker. 

Forferdet av prinsen

I blant spisser han likevel synspunktene sine, som da han nylig kommenterte kronprins Haakons råd om «positivt selvsnakk». Prinsen skulle lansere prosjektet Flyt, om livsmestringsfaget i skolen. Selv kunne Haakon si til seg selv at han var flink til å ta med barna på aktiviteter. 

– Jeg ble overrasket og forferdet over at han stilte seg bak «positivt selvsnakk», sier Madsen. Han skrev et innlegg i Aftenposten og viste til studier som sa at det kan gjøre vondt verre å snakke pent til seg selv i speilet. 

– Jeg synes det er litt ubehagelig, men jeg tenker på det som en akademisk plikt å si fra, sier Madsen. Nå er han selv invitert til et møte med Kronprinsparets fond.

–  Jeg så det var noen som skrev på Facebook at det var mobbing. Jeg skrev faglig begrunnet, men litt polemisk. At kronprinsen burde se seg selv i speilet og si at «jeg er en person som gir unge dårlige råd». Jeg tenker at det må han tåle. 

Bedragersyndromet

Et lite stikk til de privilegerte unner han seg altså, og selv kommer han fra det han kaller «typisk arbeiderklasse»

– Jeg tror jeg er den første i familien som tok høyere utdannelse. Pappa var verktøymaker. Mamma jobbet i butikk og på tøylager på sykehuset. Begge begynte å jobbe da de var 14–15. 

– Hva synes foreldrene dine om at du er blitt professor?

– Jeg tror de er stolte av meg, og synes det er gøy hvis jeg blir intervjuet på radio. Samtidig er det en fremmed verden for dem. Noen ganger kan jeg føle at de lever i et mer mekanisk univers, mens det jeg driver med er
svevende og lite håndfast.

– Kan du fortsatt kjenne gutten du var, etter din klasse­reise?

– Ja, særlig i starten av den akademiske løpebanen, i uformelle sosialiseringer med eldre professorer, som ofte hadde en annen bakgrunn. Jeg kunne føle meg ukomfortabel. Det er blitt lettere med alderen.

– Du ble professor relativt ung?

– Med min bakgrunn blir man kanskje mer strebersk og ærgjerrig? På introduksjonskurset i psykologi fikk vi vite at bare en liten andel av oss ville komme videre på profesjonsstudiet. Da ble jeg besatt av være blant dem. Det var en ganske barnslig motivasjon, jeg hadde ingen klar idé om hva psykologi var, sier Madsen og legger til:

– Ellers hadde jeg litt følelsen av bedrager-syndromet. At man en dag vil bli avslørt. At alt man har gjort er å bygge opp en falsk fasade, at man egentlig ikke hører hjemme. Det føles mindre og mindre slik nå, sier han og tenker seg om:

– Men jeg har reflektert over at det kan være en styrke noen ganger. Ikke noe er selvfølgelig for meg. Den eneste sikre veien var å være godt forberedt og jobbe hardt, sier professoren og nevner egen evne til selvdisiplin:

– Vi hadde veddemål da jeg var barn om at jeg ikke skulle spise godteri på et halvt år. 

Bavianforskning

Etter 15 år i eksil i med studier i Bergen og Oslo, flyttet han med samboer og barn tilbake til hjembyen. Der han i pubertetsårene stirret ut klassevinduet, lite skole­motivert, og der han spilte Amiga 500 med kameratene. Noen antydet at han vendte tilbake fordi han led av klasse­selvforakt og dårlig samvittighet. Men det hadde mer praktiske årsaker. Det var tungvint å bo i femte etasje uten heis midt i et veikryss, når de kunne få hus, hage og nærhet til familie i Moss.

– Var det fint å komme tilbake?

– Litt både og. Ting er ikke som de var. Det hender jeg er usikker og tenker «hadde det vært bedre å bo på liten plass i Oslo?»

– Rundt Blindern?

– Inntrykket mitt, apropos klasse, er at hvis folk bor der, er det fordi de har arvet, he he.

Madsen har ofte et klasseperspektiv på befolkningens psykiske helse.

– Vil det hjelpe å sørge for bedre økonomiske kår for noen grupper?

– Forskning på bavianer viser at det er veldig negativt å være på bunnen i hierarkiet, med høyt stressnivå, vi sammenlikner oss med andre. Å utjevne sosiale forskjeller kan være et virkemiddel. I et fag som psykologi er det en fare for at vi presenterer individuelle svar på spørsmål som egentlig har med klasseulikhet og sosial reproduksjon å gjøre. «Generasjon prestasjon» virker som en klasseløs diagnose, mens i realiteten dreier det seg om barna til den øvre middelklassen i store byer. Jeg merker det på studentene mine også, at hvis de referer til «klasse», så mener de kullet sitt. Du må si sosial klasse. Det blir nesten et fremmedord i psykologien.

–  Kan vi ikke la hver generasjon finne seg selv, uten å bekymre oss?

– Jeg kom over en årbok for lærere fra 60-tallet. Det var en som var bekymret for fri oppdragelse. Men så skrev han at «livet selv ville stagge de unge», gjøre folk av dem. Og håpet det ikke ville ende i psykologisering. Man kan spørre om vi ikke lenger har tiltro til at livet selv hjelper til? At vi har fått en slags utålmodighet med de unge.  Det kan man også tenke på samfunnsnivå, ved Ungdataundersøkelsene. En forsker har sett på frafall av gutter i videregående. Det ser ut til at det går ganske bra med mange når de kommer i 20-årene. De finner seg til rette i arbeidslivet og klarer seg.

Valgets kval

– Må vi akseptere at det alltid er noen det ikke går bra med?

–  Ja, men et viktig prosjekt er at det ikke er tilfeldig hvem det ikke går bra for. Det er en stor gruppe som ikke passer inn i generasjon prestasjon. Som er mindre
ressurssterke. Som ikke setter sin virkelighet på agendaen, og ikke er så interessante å skrive om. Det er større fare for psykiske helseplager hvis du subjektivt opplever at familien din har dårlig råd. Mens de flinke, men stressede, har bedre utsikter. Selv om kanskje kravene til å prestere er blitt for store.

– Du skriver at generasjonskløften er blitt mindre. Har foreldre mistet en autoritet de burde hatt?

–  Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen og pedagogen Per Bjørn Foros skriver om angst for oppdragelse, med en bekymring for at moral går tapt. At vi har forlatt en vertikal orden der noen står over og bestemmer, og får et horisontalt samfunn. Kanskje dagens foreldre ikke kan få i pose og sekk? At vi må velge mellom distanse og autoritet, og unnfallenhet og nærhet?

– Ingen vil være moralistiske, men trenger vi mer moral?

– Jeg tenker det. Kanskje problemet i dag er at skillet mellom moral og moralisme har kollapset. Så fort noen forsøker å appellere til moral, blir man oppfattet som moralist, ingen skal komme og fortelle oss hva vi skal gjøre. Det ligger i hele den liberale individualismen. Selvbestemmelse og frihet har vært verdier som har vært viktige og nødvendige. Men kan ha en bakside, mot klima og miljø. Da trenger vi kanskje moralen. Vi prøver å gjeninnføre begreper som flyskam og kjøttskam, men det blir ikke det samme, ikke innsatt i en høyere himmel, sier professoren, og det er her han kommer inn på at vi må snakke om det å være et moralsk ansvarlig menneske:

– Det skjer ting som kan gi håp. For eksempel blir metoo-bevegelsen regnet som en «gamechanger». Hva er tillatt og ikke tillatt? Politimester Bastian sier: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil». Men det kan jo til syvende og sist være å plage andre, med vårt levesett som ikke er bærekraftig. Vi plager framtidige generasjoner og folk som bor i mer utsatte områder.

Frelsen

Ole Jacob Madsen finner håp for «generasjon prestasjon», enten den finnes eller ikke. Der Greta Thunberg refser «generasjon konsumpsjon».

– Noen har påpekt at Greta Thunberg har noe helgenaktig over seg. Hun er viktig som symbol. Med klima­krisen kommer det kanskje et nytt alvor inn for de unge. De blir konfrontert med oppgaver jeg skulle ønske de slapp. Men det kan likevel komme noe godt ut av det, et samhold, et større prosjekt å enes om.

– En generasjon som ser mer utover enn innover?

– Vi har fortalt ungdom at de kan bli det de vil. Som en grenseløs selvrealisering og en idé om individuell frihet. Men det kan være en skjult ensomhet og tap av mening der. Det er en umulig oppgave å realisere et selv. Så viser det seg at «nei, vi kan ikke reise hvor vi vil, eller kjøpe det vi vil». Valgene etterlater avtrykk. Kanskje det er sunt, kanskje det kan være en sekulær form for frelse, både for menneskeheten og jorden.  •