Forsøk på å dele smerte

Line Indrevoll Stänicke har i sin doktorgradsavhandling ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo intervjuet 21 ungdommer i alderen 12 til 18 år som får behandling for psykiske problemer. De fleste er jenter. 

– Det er ganske vanlig å tenke på selvskading som en måte å regulere og få kontroll på vanskelige følelser. Men min forskning viser at ungdom også bruker det som et forsøk på å utrykke noe de ikke kan eller får lov til å uttrykke. Det er et tilløp til kommunikasjon, ikke bare med andre, men også med seg selv.

17 prosent av befolkningen har en eller annen gang forsøkt selvskading.

– Studien viser at ungdom beskriver et overveldende press og intens frustrasjon, som de vil vekk fra, og som de ikke kan vise til andre. De er redde for at følelsene de har er til bry eller er vanskelige for andre å takle. I tillegg ønsker de å håndtere det vanskelige på egenhånd. Forventninger fra samfunnet om å ikke ha eller snakke om vanskelige følelser, kan også medvirke til andre måter å uttrykke dem på, som selvskading, sier Stänicke.

Deler bilder 

Flere av ungdommene fikk ideer om selvskading i sosiale medier.

– Deler de ofte bilder av seg selv og arr etter selv­skading på sosiale medier?

– De fortalte ikke om det til meg, men jeg spurte ikke direkte om det. Generelt kan vi jo tenke at det å dele bilder er å kommunisere, og å søke støtte i et fellesskap. Noe av det som er vanskelig, kommer til uttrykk gjennom bildene. Kommunikasjon er et ord som vi forbinder med noe bevisst, et budskap som deles mellom to parter. Ved selvskading er kommunikasjonen uten ord.

Stänicke, som også er tilknyttet Lovisenberg,
Nic. Waals institutt, peker på at ungdom ofte har
et sterkt forhold til visuelle uttrykk som en del av å utvikle identitet.

– Kan det bli en trend blant unge å drive med selvskading?

– Det er en bekymring i fagfeltet for at det er en økende tendens, også internasjonale studier tyder på det. Vi frykter at det kan være smittende og kanskje en økt aksept. Det er viktig å huske på at hvis noen gjør det over tid, er det et uttrykk for at de har store psykiske plager. Det diskuteres i fagfeltet om det er liknende mekanismer som fører til at noen i hemmelighet bruker rusmidler, mens andre har spiseproblemer, eller andre igjen driver med selvskading.

– Er selvskading noe som bare foregår i ungdoms­årene?

– Nei, men vi vet at det som oftest starter i 12–13-års alderen. Noen gjør det et par ganger, noen fortsetter en periode, og for noen blir det et alvorlig sykdomsbilde langt opp i voksen alder. Det er viktig å komme inn med hjelp på et tidlig tidspunkt. Noen forteller at de hadde en følelse av at andre så hva de drev med, men overså det, og det opplevde ungdommene som en avvisning.

Gir belønning

Stänicke sier at enkelte opplever at selvskadingen gir en belønning i etterkant.

– Psykologisk gir det en følelse av lettelse og
nummenhet eller at de vonde følelsene forsvinner et øyeblikk. Noen sier at selvskading kan bli en måte å overleve på. Mange er derfor ikke motivert til å slutte.

Stänicke sier at ungdommer har ulike veier inn i selvskading.

– Noen knytter det opp mot selvkritikk og selvhat, og opplever selvskadingen som en fortjent straff. Andre sliter med å sette ord på hva som gjør at de skader seg. Atter andre ser på selvskading som en måte å mestre traumatiske opplevelser som omsorgssvikt, vold eller overgrep.

– Hva er veien ut av selvskading?

– Det viktigste er å finne andre måter å håndtere sine vonde følelser på. Man må orke seg selv mer, og utvikle evne til selvomsorg. Ungdommene i min studie er veldig opptatt av at de selv finner en vei ut. Det synes jeg er viktig. Vi kan godt komme med råd og forslag, men ungdommen må få lov til å oppdage hvordan de skal gi slipp på selvskadingen. •