Åtte uker

«Sov du?» Hanne blunker mot meg med smilende øyne, mens den hvite gummihansken stryker meg over armen og gjør at hårene reiser seg. Jeg blunker med tørre øyne tilbake mot henne, før jeg igjen ser mot det store vinduet bak meg. Det må være den blå himmelen og det som virker som evigvarende jorder jeg har stirret på. Sist pappa var her sa han at jeg har fått utsikt verdig en suite. Han har vel rett. Men hvem bryr seg om utsikt på et sykehus?

Hanne er i full gul utrustning, stramme hvite kanter rundt håndledd og hals, håret godt pakket vekk, og munnbindet på plass. Alltid munnbind. Jeg forstår at det er nødvendig, men jeg hater det likevel. 

Jeg hadde aldri tenkt på det før jeg kom hit, men det er umulig å lese andre mennesker når du ikke ser munnen deres. Noen, som Hanne, har uttrykksfulle øyne, men det er ikke nok. 

Jeg følger med på hendene hennes der hun møysommelig og med en hånd plasserer først den løse delen på nattbordet i riktig høyde, deretter brettet og så saftglasset, kniv og serviett i riktig posisjon. Hvordan hadde de hendene vært mot kinnet mitt? Mot hendene mine? Når hun lener seg inntil bordet for å skyve det nærmere meg, kommer hun borti den ene brødskiven og får syltetøy nederst på kanten på det gule. Jeg sier ingenting.

Hun ser på meg igjen med de blide øynene, og jeg forsøker å tegne omrisset av leppene, et smil, i hodet mitt. Jeg legger hånden mot vinduet og ser sollyset gjennom sprikende fingre. Det er sen ettermiddag, men solen står fortsatt på himmelen. Hanne vinker demonstrativt i hjørnet av synsfeltet mitt, og jeg gir henne et kjapt smil tilbake før hun går ut av døren. 

Jeg er ikke sulten, men vet at jeg trenger mat. Brødskiven jeg plukker opp, den med syltetøy ser faktisk ikke tørr ut. Jeg myser mot den før jeg legger den ned igjen. Det er feil brød. Tarmene mine tåler ikke lenger gluten, det har de ikke gjort på en god stund. Hanne glemmer seg aldri, hun må ha veldig mye å tenke på. Jeg sier ingenting. 

For et par dager siden var hun her inne sammen med en av de andre pleierne. De hadde skiftet på sengen, et stort prosjekt når man går i romdrakt. Ute i slusen hadde de akkurat fått av seg alt av smittevernutstyr da den andre pleieren sukket høyt og kastet den brukte frakken hardt ned i søppelbøtta mens hun ristet på hodet. Hun tok opp en sprøyte fra brystlomma og viftet med den foran Hanne, noe de tydeligvis hadde glemt å gi meg.

Hanne møtte blikket mitt i vinduet i døra.

Pappa kunne ikke bli med for å besøke meg i dag. Han er blitt forkjøla, og selv om de ikke tror det er viruset, mener de det er det best å ikke ta noen sjanser. Når jeg spør har mamma triste øyne. Hun forstår ikke hvor mye man kan lese i øynene hennes, når de er det eneste man ser. 

Jeg ser ned på mammas hender og får lyst til å rive av henne hanskene. Tvinge henne til å legge de varme hendene mot mine egne. Mot pannen min, slik hun gjorde da jeg var liten og var syk. 

Åtte uker er det siden viruset tok kontroll over Norge. Fram til da hadde tilstanden vært noenlunde rolig. Det ble snakket om en felles dugnad, hvor alle holdt seg hjemme for å passe på de svakeste i samfunnet. Men så ble det verre. Mange ble syke samtidig, og sykehusene ble overbelastet. Likevel ble det bestemt at kreftsyke, som meg, skulle bli lagt på beskyttende isolat. Det er ikke vanlig lenger, men dette er krisetider. 

Åtte uker er det siden noen tok på meg, hud mot hud. 

De har snudd sengen min, slik at jeg kan ligge ned og se ut samtidig. Løvet på trærne utenfor har fått en mørkerød farge. En av de nye pleierne har akkurat vært her og fortalt at Hanne har fri i dag. Jeg forsto ikke hva han sa, han snakket lavt og munnbindet dempet lyden av stemmen. Jeg måtte spørre to ganger, og da jeg lente meg nærmere for å høre, flyttet han seg bakover med et skremt uttrykk i ansiktet. Som om det er jeg som er smittsom. 

Jeg ser ned på hendene mine, vrir på dem. Noen ganger lurer jeg nesten på om jeg i det hele tatt eksisterer. Da jeg så ansiktet hans var det som om noe raknet. 

«Ta på meg» skrek jeg og trampet hardt i gulvet, som en liten unge. 

Vi skvatt begge to. Han sperret opp øynene og sto helt stille i noen sekunder. Jeg hostet litt, plutselig helt utslitt etter utbruddet, mens jeg forsøkte å gjenvinne kontroll over stemmen. 

Veggene kommer mot meg så fort jeg ser vekk fra vinduet, så jeg holder blikket festet der ute. Jeg får ikke puste, tenker jeg, men tvinger meg til å sitte stille. Puste dypt ut og inn. Med den ene hånden stryker jeg over huden langs den ene underarmen. Jeg innbiller meg at det er noen andre som rører ved meg. Kanskje mamma eller en av venninnene mine. Eller kanskje en gutt. Så klyper jeg meg selv, først forsiktig, så litt hardere. Jeg borer neglene dypt inn i huden. Den blir hvit, og når jeg slipper er det igjen to store grå hakk. Noen må snart ta på meg. Jeg eksisterer! Jeg finnes!

Gjennom vinduet hører jeg sauene på jordet breke og jeg stirrer på dem. Hjemme har vi en dachshund som heter Petter. Verdens rareste navn på en hund, men det var lillebroren min som fikk bestemme. 

Jeg kommer aldri til å se Petter igjen. 

Pappa er blitt dårlig. De neste dagene kommer ikke mamma heller. For noen dager siden ba jeg om å få dra hjem. Men hjemme er de begge i karantene, og det er rett og slett ingen til å ta vare på meg. De kan ikke komme til sykehuset og jeg kan ikke komme hjem. 

Jeg kommer til å dø her. Uten mamma og pappa og lillebror. I et fengsel, med omsorg fra hvite hansker og smil jeg ikke kan se. 

Jeg er sliten nå. Jeg orker ikke reise meg når Hanne kommer inn og setter seg i stolen. Etter hvert blir det vanskeligere å trekke pusten. Så ser jeg Hannes smil. Jeg myser mot henne, forstår ikke med det samme. Hun rører ved armen min, hud mot hud. Jeg lukker øynene, det går et støt gjennom kroppen. Hun stryker over armen.

«Jeg er her», sier hun, og jeg smiler tilbake mot henne. Griper hånden hennes og holder den hardt. •

«Åtte uker» er vinner­teksten i årets skrive­konkurranse for unge opp til 30 år med tema «kontakt». Vinneren får en kindle-lesebrett. Juryen sier om vinnerbidraget blant annet: «Teksten evner å skape ulike følelser hos leseren. Den skildrer godt behovet for nærkontakt med andre mennesker og hvordan mangelen på dette kan føre til sterke fysiske og følelsesmessige reaksjoner.»