Øyner håp med lysbehandling

– Bare si fra om du trenger pause, sier psykolog og seksjonsleder Hanne Kristine Haarset ved DPS (distriktspsykiatrisk senter) i Moss. Hun og Jon Vidar Halvorsen sitter på et behandlingsrom på sykehuset og demonstrerer metoden EMDR (Eye Movement Desentization and Reprocessing). Behandlingen innebærer å følge et lyspunkt med øynene, fra side til side. Det

skal forstyrre arbeidsminnet og berolige, så man klarer å arbeide med et traumatisk minne. Men i dag er det ikke en reell psykologtime, og Halvorsen blir heller urolig fordi situasjonen minner ham om det han prøver å bearbeide. Soldatveteranen lider av PTSD (posttraumatisk stresslidelse) etter sine opplevelser i utenlandstjeneste for Norge. Han har fått god hjelp ved Moss DPS, men har fortsatt en lang vei å gå og ønsker videre behandling. Halvorsen er 100 prosent ufør på grunn av tilstanden. Han lever med indre stress, overreagerer på lyder og ser alltid etter fluktveier. For ikke å havne i total isolasjon, må han utfordre seg selv.

– Jeg er blitt litt bedre, for eksempel klarer jeg å være på et kjøpesenter en halv time sammen datteren min når hun trenger nye sko. Etterpå må jeg hjem og hvile, sier han.

Nær krigen

Første gang Halvorsen vervet seg var til Libanon på 90-tallet, der FN-soldatene ble utsatt for mye aggresjon.

–  Det var krig på nært hold, og jeg ble truet på livet. Vi ble beskutt og opplevde en granat som eksploderte ikke langt fra oss.

Senere reiste han ut på nytt, til Balkan. Her begynte det å skje ting i kroppen hans.

– Jeg var blitt vár på lyder og bevegelser, og måtte følge med på alt som skjedde. Det gikk spesielt utover søvnen. Men jeg visste ingenting om tilbud til veteraner om dette, og tenkte ikke over det.   

Han har fortsatt håp om å bli frisk nok til å jobbe igjen.

– De blir ikke kvitt meg her så lett, sier han med et smil.

Senskader

Av rundt 100 000 soldater som har vært på oppdrag i 40 land, regner man med at ti til tolv prosent får senskader etter tøffe opplevelser. Posttraumatisk stress, depresjon, angst og misbruk av alkohol er de vanligste problemene. Psykologspesialist Hanne Kristine Haarset leder arbeidet med behandlingen av veteraner ved DPS i Moss. Hun er selv pårørende til en veteran med senskader, og brenner for å hjelpe menn og kvinner som er blitt skadet i utenlandstjeneste for Norge.

– Dette er som regel i utgangspunktet «tøffe menn» med mye ressurser, som er vant til å klare seg selv. De vil holde på en fasade og skal være langt nede før de søker hjelp. Likepersonstøtte fra andre med krigserfaring er viktig. Noe av det har vi ført inn i behandlingen som gruppeterapi, sier hun. Haarset ønsker at Moss DPS kan bli ett av fem regionale sentre med spesialkompetanse, i stedet for systemet slik det er nå, der alle 75 DPS rundt i landet forventes å ha god nok kompetanse på dette.

– Det er bedre å samle spisskompetanse regionalt, og det vil lette samarbeidet med Forsvarets stress­mestringsteam som har ansvaret første året etter tjeneste, samt RVTS (Regionale ressurssentre om vold og traumatisk stress) som allerede er i fem regioner, mener Haarset.

Et vanlig hinder veteraner oppgir når de blir overført til distriktspsykiatriske sentre, er at forståelsen for krigserfaringer mangler hos terapeuten. En del veteraner har vansker knyttet til det man kaller moralsk skade. Mange har stått i svært vanskelige situasjoner, og blitt tvunget til å ta valg som senere gir skyldfølelse og skam.

– Problemet med kunnskapsmangel er svekket tillit fra veteranen, sir Hanne Kristine Haarset. Siden hun har nær familie med forsvarserfaring, forstår pasientene fort at hun vet hva det dreier seg om.

Ett eksempel på manglende innsikt er at mange veteraner med PTSD sover med et våpen ved sengen, av frykt for et angrep. En terapeut uten erfaring med utenlandstjeneste, vil kanskje kunne synes at det er «skummelt» med en slik pasient. Men våpenet er et vanlig symptom på larmberedskapen som mange konstant er i. Haarset mener det er ikke er realistisk at alle DPS skal kunne opparbeide den nødvendige kunnskapen, og at det er bedre med få spesialiserte sentere.

Skambelagt

Moss har merket større innsøking fra veteraner, etter at deres spesialkompetanse er blitt mer kjent. Psykologspesialist Mari de Flon Hetland jobber mye med veteraner:

– Det største problemet er henvisningene vi ikke får, sier hun, og sikter til alle som sitter alene med problemene uten å søke hjelp. Fortsatt er psykiske problemer etter tjeneste i Forsvaret skambelagt hos mange. Det er en sterk kultur for ikke å vise svakhet.

– Med behandling tidligere, så er det større sjanse for at veteranene kan bli bedre. Da er det mindre fare for at jobben ryker, økonomien og kanskje ekteskapet. Det gjelder å ikke gå for lenge på sporet som kan bli så trøblete, sier Hetland. Å bruke alkohol til selvregulering kan bidra til en enda mer nedadgående spiral.

– Mange ble harde på flasken etter Libanon. Etter en pistol mot hodet var det rett i baren, sier Jon Vidar Halvorsen.

Ser etter farer

Da Jon Vidar Halvorsen kom inn i møterommet vi sitter
i, sjekket han det ut som en soldat i et krigsområde:

– Jeg skannet alle vinduene. Jeg må hele tiden ligge ett steg foran, skanner alle bygg og mennesker. Jeg kan glatt kaste meg ut av ett av vinduene her hvis det er nødvendig, sier han.

Han kaller lyslisten han skal følge med øynene for «blålysa».

– Den har hjulpet meg med én spesiell hendelse; da jeg ble truet på livet i en veikontrollpost, sier han. Behandlingen går ut på at han skal tenke på den skremmende situasjonen, mens øynene følger det blå lyset. Det kan være svært ubehagelig, med svetting og skjelving som konsekvens. Det handler om å holde ut en ubehagelig situasjon i trygge rammer, i en tidsbegrenset periode, mens terapeuten er rolig tilstede.

– Etter behandlingen måtte jeg ta en dupp på 10-15 minutter i bilen, forteller Halvorsen.

Noen fullgod forklaring på hvorfor EMDR hjelper, finnes ikke, men det er teorier.

– Når en hendelse blir det vi kaller et traume, har noe vært for smertefullt og overveldende for hodet til å ta inn og lagre på vanlig måte, der og da. Minnet lagres isteden bitvis, og trigges stadig i form av gjenopp­levelser.  Når den traumatiserte går tilbake til hendelsen, men samtidig «forstyrres» med at de må følge med på lysene, klarer hodet å lagre minnet på en ny og bedre måte, sier Mari de Flon Hetland.  •