– Menn forventer gevinst

Sangria i parken heter Nils-Øivind Haagensens nye roman. Den spiller på rockemusikeren Lou Reeds sang «A Perfect Day!» – en perfekt dag. 

– Jeg valgte den tittelen for å vise kollisjonen mellom det sangen representerer og det artisten representerer, altså kan man stole på populærkulturen? sier Nils-Øivind Haagensen.

Rockeartisten Lou Reed var enormt populær. Men etter hans død ble han beskrevet som voldelig mot flere av sine partnere. 

– Populærkulturen har en god intensjon, men er seksuelt undertrykkende, full av mannlig overlegenhet og maktmisbruk, sier Haagensen. 

Noe av dette skimter romanens hovedperson, en sommerdag i Torshovparken i Oslo. Hovedpersonen Aksel er med en venn og en venninne, og han ser vennen berører jenta i skrittet nesten – men bare nesten – tilfeldig, sånn i forbifarten. Aksel blir mer opprørt enn jenta. 

– Det er lett å ta avstand til overgrep vi hører om, men spørsmålet er om kimen til overgrepene ligger i pop­sangene. Boken mener at det gjør det.

– Hva mener du?

– Jeg deler den tanken. Vi står så dypt i det at vi ikke ser. Eller vi later som vi ser noe annet enn det vi ser. 

Hensyn til overgriperen

Vi møtes på en kafé i Oslo, ikke så langt fra parken i boken. Nils-Øivind Haagensen har utgitt 22 bøker før denne, både romaner og diktsamlinger. I denne siste boken er hovedpersonen også forfatter, og han heter Aksel Jensen. Aksel Jensen var en norsk forfatter,
men hovedpersonen er ikke ham. I motsetning til den virkelige forfatteren lever romanens Aksel alene og har vanskelig for å få seg kjæreste. Han omgås mange kvinner som venner og han bestemmer seg til slutt for å snakke om det han så som seksuell trakassering. Det går ikke bra. Vennene hans benekter at det var noe, og de fryser ham ut. Jentevennene utnytter hans vennlighet, og ingen slipper ham helt inn på seg. 

– I metoo-bevegelsen var det kvinner som fortalte om overgrep. Men man tok hensyn til overgriperne, ofte ble de anonymisert. Det er enklere og greiere, men det gjør at det bestående består. Vi nyanserer oss bort fra muligheten til endring, sier Haagensen.  

Ulike vilkår

Handlingsrommet er forskjellig for kvinner og menn i det offentlige rommet, mener Nils-Øivind Haagensen. 

– Mange mener at likestilling ikke er mulig, at vi risikerer å miste gode ting, hvis vi endrer vilkårene for samspillet mellom kjønnene, som flørt. Det er ikke sant, det gjør bare at kvinner ikke kan ta del på samme måte som menn. Hvis man er på en bar for eksempel, står menn mye friere til å trekke seg enn kvinner. Menn føler at de fortjener at kvinner blir, selv om de ikke er interessert. 

Også romanens Aksel forventer en belønning fra kvinnene for at han «står opp» for dem, etter at han har snakket offentlig om trakassering, og mistet flere venner i dragsuget av åpenheten. 

– Han forventer en gevinst, han er jo en mann, sier Haagensen med et smil.  

– Han vaker mellom følelser, behov og krav i forholdet til kvinner. 

– Aksel taper alt på grunn av denne saken?

– Han taper mye. Men jeg ville heller vært ham enn en av de andre på slutten av boken. 

– Fordi han er sann mot seg selv?

– Ja, og han er på vei. Han har ristet i sitt eget verdensbilde. 

Dobbelthet og utydelighet

Mye i romanen gir seg ut for å være noe annet, blant annet vennskap som ikke er vennskap, kjæresteforhold som ikke er det likevel og samtaler som egentlig er enetaler. Aksel lurer lenge på om han virkelig så det han så, om det var et overgrep og om det var noe å gå videre med.

– Aksel er både troverdig og ikke troverdig, forteller Haagensen.

– Vi kan ikke vite. Den skulle handle om det som kan forsvares, vennen er jo ikke kriminell.

Hovedpersonen og Haagensen har flere sammen­fallende trekk, som bosted, yrke og sivil status.

– Hvor mye er selvopplevd i boken?

– Veldig lite. Boken oppstod en dag i parken, da jeg så en mann hilse på det som kanskje var kjæresten hans på et lignende vis, med en seksuell berøring. Det er bare en mann som kan gjøre sånn. Jeg tenkte at det var lite nok til å bli en roman. Resten er statistikk, romanen skjer ikke i en oppdiktet verden, det er bare handlingen som er oppdiktet.

– Er det litt gammeldags å dele verden så tydelig inn i to, kvinner og menn?

– Jeg vet ikke hva som er gammeldags med å ønske likestilling.

Haagensen forteller at han ikke har turt å snakke med sine mannlige venner om trakassering.

– Men det er viktig at metoo blir en samtale mellom menn og gutter, den hører hjemme i guttegjengen. Ellers blir vi sjokkert og lei oss når vi hører om overgrep, og så kommer bare den store stillheten etterpå. Så vidt jeg vet er det verre enn noen gang på videregående skoler. Gutter sender dickpics og så sier de det betyr ingenting, det var bare på fleip. Jeg er ikke moralist, men ikke send bilde av penisen din til dem som ikke ønsker det!

– Du vil egentlig forbedre verden?

– Selvfølgelig! Er det ikke derfor man skriver bøker? •