Mange av vennene mine får barn, og blir oppslukt av familielivet. Selv savner jeg de gode tidene da venner hadde tid til hverandre og de gode samtalene. Det virker som om alt handler om barna nå. Vi treffes mye sjeldnere, og det gjør at jeg føler meg utenfor. Jeg har tatt mye initiativ, men får avlysninger og få initiativ tilbake. Når vi først treffes, handler det nesten alltid om det å ha barn. Dette går på selvfølelsen løs, jeg merker at jeg blir nedstemt og litt selvkritisk, som om det er meg det er noe galt med som ikke er i takt med de andre.
Hilsen Anne.
SVAR: Du beskriver en situasjon jeg tror mange kjenner seg igjen i, nemlig at vennene dine plutselig har en annen hverdag enn deg. Det oppleves ikke som om det er plass til deg, og selv når dere treffes, møtes dere ikke helt. De er opptatt av sine nye liv med barn, mens du ønsker deg tilbake til de gode, gamle samtalene dere hadde før. (At de kanskje også savner dette, er ganske sannsynlig, men det er ikke poenget her).
Den ensomheten vi kjenner på når vi plutselig er i utakt med andre, er både vond og forvirrende. I ditt tilfelle er det babyer som har endret dynamikken, og det er et klassisk problem. Sjeldent blir man vel så fokusert på de nære ting som når man får barn. En vanlig utfordring, altså, men når det gjelder selve utenforskapet, har det likhetstrekk med andre typer taktskifte. Jeg tror det kan oppleves utfordrende å være den første som blir pensjonist mens «alle andre» jobber, eller å være den som får barn tidligere enn «alle andre». Poenget er at utakt skaper en form for glipe – altså avstand mellom oss og andre mennesker.
Denne avstanden er vond fordi vi dras mellom to like grunnleggende behov. På den ene siden trenger vi rom til å kunne føle og tenke som oss selv (autentisitet), på den andre siden er vi avhengige av flokken vår (tilknytning til andre). Ideelt sett kan disse behovene kombineres: vi kan være oss selv sammen med andre. Men slik er det ikke alltid.
Hver gang vi opplever oss misforstått, feiltolket eller avvist, er det opprørende for oss. Og de vonde følelsene vender vi ofte ubevisst innover. Vi klandrer oss selv for å ikke være interessante nok, og forsøker med det å finne en form for forklaring på det som har skjedd: Det må være meg det er noe galt med.
Min oppfordring til deg er å ikke gå med på at selvfølelsen din forsyner seg så grovt av den utfordrende situasjonen du står i. Våg å kjenne at du er lei deg og sint fordi ting har forandret seg, og forsøk å ta imot smerten (selve utakten) uten å fordele skyld. Dere er i utakt, og det gjør vondt. Punktum.
Når du orker å kjenne smerten uten å bli selvkritisk, tar du deg selv på alvor. Forhåpentligvis kan det gi deg ny kraft. Du kan ikke få det «som før», men det betyr ikke at du må forsake alt du er opptatt av for å passe inn. Kanskje må du snakke litt mer om bleier og barnehagestart enn du liker, men den inautentiske følelsen det eventuelt gir deg, går det an å balansere ved å tørre å ta mer plass med det du er opptatt av. Og hvis vennene dine har forsvunnet fullstendig inn i babyland, er det antagelig lurt å se deg om etter flere relasjoner, altså utvide flokken din. Det finnes flere som deg der ute, jeg lover.
Poenget mitt er at det er lurt å tenke på utakt som en vond, men naturlig hendelse mellom mennesker. Hver gang glipen oppstår, gjør vi lurt i å ikke ta det personlig. Det er lettere sagt enn gjort, men hvert forsøk vil uansett gjøre det vonde litt lettere å bære.
Cecilie Benneche, psykolog
