ØYEBLIKKET
Vi venter vårt andre barn i løpet av 2025. Det er med glede, spenning og tidvis uro vi ser frem til at et nytt barn skal entre scenen i vårt familieliv. På tross av at vi har gjort dette en gang før, er det mange spørsmål som spinner i hodet. Vil barnet være et friskt barn, hvordan blir familielivet nå, hvordan blir søskenrelasjonen og får vi til å være gode nok foreldre for to? Man undrer jo om hvorvidt man klarer å gi passe nok nærhet, omsorg og beskyttelse til sine barn. I dette ligger også om hvorvidt man lykkes med å gi en følelse av at barnet er elsket.
I stillhet
Det er i dag ingen tvil om at når grunnleggende behov for kontakt, nærhet, omsorg og kjærlighet hos barnet ikke blir møtt, har det en enorm kostnad for barnet, omgivelsene og samfunnet. Dermed ikke sagt det er synlig for alle og enhver, eller oss selv, hva denne kostnaden innebærer, og hva det fører til. Det jo ingen automatikk i at en oppvekst preget av mangel på dekning av grunnleggende psykologiske behov fører til livsforløp som ender i sykdom, lidelse, kriminalitet eller atferdsproblemer. Svært mange av oss lider i stillhet eller klarer oss godt sett utenfra.
Mange av oss er ensomme med vår egen lidelse og har blikket rettet mot det ytre, i oss selv og hos andre. Samtidig er denne menneskelige tendensen til å sette søkelys på ytre ting heller enn vår egen lidelse og ensomhet, noe som forsterkes av dagens teknologi, samfunn og kultur. Rommet og tiden for gode menneskemøter for å bøte på ens lidelse blir trangere og kortere. På lang sikt gir dette grobunn til en grunnleggende opplevelse av tomhet og fremmedgjøring fra seg selv og andre.
Det er et kjempeparadoks at vi på tross av vitenskapelig og klinisk kunnskap, samt erfaring fra ulike hold om gode menneskemøter og tilgjengelige foreldre, lærere, fagpersoner og medmennesker, stadig organiserer samfunnet i en annen retning. (Anti)sosiale-medier, skolen, helsevesenet, Nav, øvrige offentlige kontorer og private aktører, for å nevne noen, gjør seg enten stadig mindre tilgjengelige gjennom digitale og automatiserte løsninger uten noe menneskelig kontakt, eller snevrer inn menneskemøtene til skjermer, skjemaer eller prosedyrer. Samtidig med dette blir lavterskeltilbud og forbyggende tiltak gjennom menneskemøter den tapende part i de fleste budsjettprosesser.
Menneskets glede
Tomrommet etter menneskelig kontakt og nærhet viser seg å være skadelig både i barndommen og senere. I barndommen gir det seg utslag blant annet i form av skjevutvikling, uro, ensomhet og skolefravær. I ungdommen og voksen alder er det til hinder for å gjøre seg nye erfaringer og få til gode menneskemøter som overskriver manglene i barndommen. Slik det også står i Håvamål, «menneske er menneskets glede», er altså andre mennesker helt essensielle. Både for vår psykologiske utvikling og for å reparere det som er skadet av at grunnleggende behov ikke er dekket, må vi ha et annet menneske som er tilgjengelig og responsivt.
Jeg synes Dr. Glas i Hjalmar Söderbergs dagbokroman med samme navn, sier det best: Man vil bli elsket, i mangel av det – å bli beundret, i mangel av det – å bli fryktet, i mangel av det -– å bli avskydd og foraktet. Man vil inngi menneskene en eller annen slags følelse. Sjelen skjelver av skrekk for tomrommet og ønsker kontakt for enhver pris. I denne presise formuleringen gir karakteren også en overordnet oppskrift til oss foreldre og medmennesker, gi hverandre en opplevelse av å være sett, elsket og forstått, for i fraværet av det oppstår det tomrom som fører til jakt etter andre og grunnere opplevelser som skal fylle tomrommet. •
