Ned til meg

Mamma er dårlig, sier hun og blunker sakte. Så hun måtte på sykehus. Du husker det? Men jeg er her nå, og nå skal vi hjem og lage rømmegrøt.

Jeg vet det, svarer Emma, myser mot gjerdet og skole­gården før hun slipper hånden til tante, klemmer i reima på ryggsekken. Jeg er tørst, sier hun – glipper festet om glidelåsen som har tjoret seg fast.

Se her, sier tante. Hun drar i glidelåsen, slik at den løsner, og Emma finner frem vannflasken. Den er tung, hun kjenner det, hvor tung den egentlig er, hvor tungt alt er. Emma fører den til munnen, lar vannet gli i det tørre i halsen. 

Hvordan var det på skolen i dag? spør tante.

Er mamma syk i tankene sine igjen?

Emma dytter vannflasken inn i sekken.

Hun er nok hjemme igjen om noen dager, sier tante.

Emma sparker i grusen.

Bilen står parkert over veien.  En skadet humle kryper langsomt på bakken, Emma peker og sier:

Er den død?

Jeg tror kanskje den lever, men den ser forslått ut, stakkars, svarer tante.

Mamma sier at humler er fine og snille og veldig viktige.

Det stemmer. Nå må vi kjøre, Emma. Kommer du?

Emma finner et løvblad, presser den mot bakken, plukker opp en liten pinne og dytter forsiktig den forslåtte humlen inn på løvbladet. Hun bærer den i hendene bort til gresset. Tante står og venter. Sånn, hvisker Emma. Nå kan du hvile deg litt i gresset.

Emma åpner bildøra og setter seg i baksetet, med sekken mellom føttene. Det begynner å regne. Lydene av regndråpene som treffer frontruta – det er de lydene som pakker inn Emma så tett – som om lydene beskytter
Emma fra alt som truer. Tante Anne også, selv om hun er voksen.

Det mørke, tykke håret til tante Anne er bundet opp i en knute, men en lokk ligger fritt over skulderen. Emma strekker fingrene mot henne, fordi hun ikke klarer å la være, tar tak i den mørke hårlokken, tvinner hårstråene rundt langfingeren før hun slipper dem. Jeg tror den dør, sier Emma, når de kjører fra humlen som ligger i gresset.

Tante Anne forklarte en gang hvorfor mamma av og til kunne være syk i tankene. Det er som om tankene koker litt, hadde tante sagt. De vonde følelsene til mamma, kunne bli så vonde, at de tok så mye plass i kroppen at det ikke var rom for mye annet. Da trengte mamma litt legehjelp, akkurat som man trenger krykker og gips hvis man har brukket beinet.

Jeg liker mammas forklaring bedre, hadde Emma sagt da. Tante smilte.

Mamma hadde sagt til Emma at hun hadde det vondt og vanskelig noen ganger fordi hun egentlig hadde superkrefter.

Superkrefter? spurte tante.

Ja, sånn som bare mamma har, sa Emma.

Emmas mor kan fly uten vinger. Hun trenger bare klatre opp rekkverket på balkongen, eller opp takvinduet fra soverommet,  ta sats og sveve helt opp til himmelen. Himmelen er et sted der pappa bor, fra den dagen han døde, den dagen da Emma holdt seg for ørene.

Emmas mor ble aldri helt den samme igjen.

Noen ganger må jeg fly opp til himmelen for å si hei til pappa som jeg savner så veldig, sa mamma. For mamma elsket pappa, og pappa elsket mamma, og mamma og pappa elsker Emma, men mamma kan ikke bli altfor lenge, for sola på himmelen brenner deg opp om du flyr for nær, og da Emma hørte det, ble hun redd. Det er litt annerledes med oss regnskapsførere, hadde tante Anne svart, men Emma skjønte ikke hva hun mente.

Tante har i hvert fall fint hår som lukter  godt, nesten som kokos, og er alltid glad, hun passer alltid Emma når hun har feber, når mamma ikke er der.

Kan jeg være med, sa Emma, og var veldig modig fordi hun var redd. Nei, svarte mamma og strøk Emma på kinnet. Det er litt for farlig.

Men hvordan lander du da?

Det har jo du lært meg, sa mamma. Jeg må puste med magen.

Kommer du tilbake da, ned til meg igjen, spurte Emma. Mamma ble helt stille og så bort. Jeg er alltid hos deg, sa hun.

Men nå er ikke mamma her, og Emma er redd for at mamma kanskje ikke klarer å komme ned på bakken igjen, at hun bare flyr høyere og høyere, og har glemt hvordan hun skal lande eller puste med magen. Emma lukker øynene. Hun ser for seg en verden uten den brennende sola på himmelen, mamma uten superkrefter, uten savnet etter pappa, bare være her nede på jorda, med løvetann og kantstein, redde humler fra å dø, og spise rømmegrøt med tante.  Kan jeg gi deg de snille tankene mine, mamma, hvisker Emma i baksetet.

Emma ser for seg virkelige krefter. Krefter som drar ut de vonde tankene fra hodet til mamma sånn at det er plass til snille tanker også. Tanker om Emma som er flink på skolen for å gjøre mamma stolt. Mamma skal ikke være redd, ikke være trist og ikke være syk i tankene sine.

Kan man bli så syk i tankene at man dør? sier Emma.

Mamma skal ikke dø, sier tante Anne og flakker med blikket.  Emma ser henne i speilet.

Men går det an, da?

Tanker kan være vonde og skumle, men de er ikke farlige, sier tante Anne, men Emma vet ikke om det er sant.

Bare puste med magen, mamma, hvisker Emma og ser regnet falle fra himmelen. •

Dette er en innsendt tekst. Eventuelle holdninger og meninger står for forfatterens regning. Vil du skrive leserinnlegg i Magasinet Psykisk helse, finner du retningslinjene her.