Close Menu

«Kjære Pappa! Klokken er 18.15 og jeg sitter hjemme i stuen. Fra nærmeste moskéer kalles det til bønn. Vi er midt i Ramadan og denne bønnen betyr at de som faster kan spise etter en lang arbeidsdag i stekende varme uten å ha lov til å ta til seg mat og drikke. Nå hører jeg naboene klirre med bestikket, mens de lytter til en religiøs preken på radio eller fjernsyn.

Jeg har nettopp stått opp etter å ha forsøkt å sove middag. Selv om jeg er svært trøtt, får jeg ikke sove. Hele tiden ser jeg for meg en ung mann, liggende hjernedød i en sykehusseng. For noen dager siden ble han og ca. 180 andre skutt i en liten landsby nær Betlehem. Klokken fire om morgenen sto innbyggerne opp for å gå til moskéen for å be. Før denne bønnen kan de spise siste måltid før dagen begynner. Da de kom ut av moskeen, ble de skutt på av soldater og sivile som var kommet til landsbyen uten å gi lyd fra seg. Noen døde momentant, mange ble skadet. Soldatene og sivile dro deretter rundt i landsbyen og skjøt på alt levende de kunne se: mennesker, esler, katter, hunder, sauer. I løpet av morgentimene var åtte mennesker drept og 150-200 mennesker skadet.

Den bevisstløse mannen jeg så på et sykehus i dag, ble skutt i hodet. Det jeg så i dag var et levende lik, holdt i live av en respirator. Ved siden av ham lå en ung gutt, ca. 13 år, som ble skutt i magen. Jeg så den samme gutten vist på TV for noen dager siden. Skadene han har er så grusomme at jeg måtte lukke øynene da jeg så ham på skjermen. Jeg kunne ikke lukke øynene da jeg sto ved sengen hans i dag. Det var et fryktelig syn. Men det mest fryktelige med det hele er at verden lukker samlet øynene for det som skjer med uskyldige mennesker. (I går ble en 3 år gammel jente skutt og drept.) Kanskje er det ikke så rart at verden lukker øynene og ører. Det er for grusomt til å være sant, det som skjer her hver dag. Det rokker ved vår virkelighetsforståelse. Massakre av mennesker i 1989 kan ikke finne sted i Det Hellige Land. Virkeligheten er at de menneskene jeg så i dag er ofre for en regelrett massakre og ingen som bor her tviler på at massakren var planlagt og beordret fra regjeringen. (21 militærjeeper kom til landsbyen etter at soldater hver dag i en uke hadde provosert innbyggerne med å kle seg nakne og skrike grovheter om kvinnene i landsbyen ut over mikrofon. Midt i Ramadan er ikke slikt til å tåle og det vet selvsagt soldatene. Dagen før massakren, hadde de annonsert at «i morgen kommer vi». – Og det gjorde de.)

Jeg dro til sykehuset i dag sammen med assistenten vår for å besøke en som har hjulpet oss med datainnsamlingen. Han ble skutt i armen for en uke siden. Etter å ha snakket med ham, ble vi vist om på sykehuset. Det virket som at 90 prosent av de innlagte er ofre for den vanvittige volden. På nesten alle rom ligger mennesker (barn, kvinner, menn, gamle) med brukne armer og ben, skuddår i magen, hodet… Vi snakket med flere ofre for den siste massakren. Én av dem, en ung mann, fortalte at han våknet av lyden av geværene. Han sto opp og oppdaget at brorens datter, en ung jente, var skutt og blødde fælt. Han fikk tak i en gammel mann for å få ham til å kjøre til sykehuset. Den unge mannen holdt hånden på såret til jenten for å stoppe blodet. Mens de dro av gårde ble de skutt på fra nært hold. Mannen jeg traff på sykehuset ble truffet av tolv dumdum- kuler i halsen og i nakken. (Et grusomt syn.) Også den gamle mannen ble skadet. Etter å ha skutt på dem med geværene sine, slo soldatene dem med geværene sine mens de lo rått. De tre ble innlagt på sykehus. Den mannen jeg snakket med fortalte at en mann på sykehuset hadde fortalt ham at en av denne mannens venner var blitt drept i massakren. Den skadede mannen spurte hvem det var som var blitt drept. Det viste seg å være den skadedes bror. Ellers vet han ingenting om familien. Landsbyen ble satt under portforbud like etter grusomhetene skjedde. Sannsynligvis er det skadede i landsbyen som dermed ikke får kommet seg på sykehus.»

35 år etter

Innholdet i brevet mitt er sannsynligvis ikke mer forferdelig enn det tusenvis av besøkende til Palestina gjennom årenes løp har skrevet hjem om, men som vestlige medier stort sett har valgt å ignorere.

Jeg skrev brevet til min far da jeg som ung psykologistudent bodde i Palestina i ett år i forbindelse med datainnsamlingen til hovedoppgaven min. Jeg studerte palestinske barns psykologiske reaksjoner på politisk vold under første Intifada. Resten av brevet handlet mye om hvordan det gikk med datainnsamlingen. Det omhandlet også et forslag om å stille ut barnetegningene vi samlet inn, og som jeg sendte til min far etter hvert som de ble ferdige fordi jeg anså det for farlig å bli tatt med dem ved en eventuell ransaking i leiligheten eller på flyplassen på vei hjem. Som del av datainnsamlingen fikk barna i forskningsutvalget beskjed om å tegne hva de ville. Nesten samtlige tegnet det de så rundt seg: Barn og ungdommer som i sin desperasjon og kamp for frihet kastet stein på bevæpnede okkupasjonssoldater. Soldater som skjøt tilbake. Tanks som jevnet hjem med jorden. Arresterte og drepte naboer og familiemedlemmer. Blod. Noen få tegnet blomster og fugler og vakre hus. Disse tegningene skulle forestille det framtidige Palestina som var frigjort fra den voldelige okkupasjonen, fortalte barna.

Jeg lot være å skrive fullt navn og adresse på baksiden av konvolutten og satte på et barnslig klistremerke for å få brevet til å se «uskyldig» ut. Jeg var redd for at Israel ville oppdage datainnsamlingen og hvor vi bodde, og i verste fall straffe barna og deres familier fordi de var informanter i forskningsprosjektet. Barna ble spurt om alle typer politisk vold. Det grusomme de fortalte var informasjon som Israel absolutt ikke ville skulle komme ut.

15. mai hvert år minnes palestinerne Nakba, «katastrofen», som refererer til fordrivelsen av rundt 750 000 palestinere, massedrap av palestinere og fullstendig ødeleggelse av hundrevis av palestinske landsbyer i forbindelse med opprettelsen av staten Israel i 1948. Det som Israel nå utsetter den palestinske befolkningen for, blir ofte kalt Den andre Nakba, men i virkeligheten har katastrofen vart i 76 år, helt siden Israel ble opprettet. Som en påminnelse om dette, deler jeg dette brevet jeg skrev til min far for 35 år siden

Jeg er ikke overrasket Israels handlinger i Gaza og på Vestbredden siden høsten 2023, det meste har foregått i årevis. Det som skjer nå er en intensivering av Nakba. Det sjokkerende er at så mange fremdeles ikke vil vite, og at så mange av dem som vet og har makt, fortsatt tier og lar grusomhetene fortsette. •

håndskrift 35 år gammelt brev Marit Netland

«Det mest fryktelige med det hele er at verden lukker samlet øynene for det som skjer med uskyldige mennesker», skrev psykologistudenten Marit Netland hjem til sin far for 35 år siden.

 

Info Bakgrunnen for brevet
Arrow

Marit Netland bodde ett år (1989) i Beit Hanina som ligger mellom Jerusalem og Ramallah. Hun var der i forbindelse med datainnsamlingen til hovedoppgaven sin i psykologi. Tema var palestinske barns psykologiske reaksjoner på politisk vold under første Intifada. Utvalget besto av 108 barn i sjette klasse fordelt på tre flyktningleirer, tre byer og tre landsbyer over hele Israel-okkuperte Vestbredden. Barna i utvalget hadde opplevd høyt antall voldelige hendelser fra israelske okkupasjonssoldater og hadde opplevd mange tap. De var psykologisk og på andre måter sterkt preget av det.

Marit Netland Jerusalem slutten av 1980-tallet

Marit Netland i Jerusalem, på slutten av 1980-tallet. (Foto: Privat)

×
Kjære leser!
Hjelp oss å bekjempe stigma og fremme psykisk helse! Du leser Magasinet Psykisk helse, en uavhengig og redaktørstyrt publikasjon dedikert til å spre kunnskap og øke åpenhet - med kvalitetssikret innhold. Denne og mange av artiklene er gratis for leserne. Men vi trenger din støtte for å fortsette det viktige arbeidet. En liten donasjon kan gjøre en stor forskjell. Med bare 50 kroner kan du bidra til å:
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.