Alle kommuner må få handlingsplan mot vold og overgrep
Handler det om en stilltiende aksept for en negativ utvikling vi ikke ser oss i stand til å bremse? Opplever vi skam og berøringsangst i møte med vold? Eller mangler vi simpelthen struktur og ansvarsfordeling i forebyggingsarbeidet hvor det å plassere ansvaret er helt avgjørende for å lykkes?
Frihet fra vold er en grunnleggende forutsetning for vekst og livsutfoldelse, og for å kunne leve gode liv. Det er gjentatt i handlingsplaner og stortingsmeldinger over flere år. Likevel øker forekomsten av vold i nære relasjoner og alvorlige seksuelle overgrep.
Rådet for psykisk helse representerer 34 ulike organisasjoner som på hver sin måte jobber med og for psykisk helse. For mange av dem er ulike voldsvarianter tett forbundet med helseutviklingen. Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) er en av de som kan beskrive hvordan vold og voldtekt setter seg i kroppen – og for mange får helsemessige konsekvenser livet ut.
Forebygging reduserer både lidelse og pengebruk
Forebygging lønner seg alltid. Studier viser at vold øker risikoen for fysiske og psykiske helseplager, sosiale problemer, redusert arbeidsdeltakelse og rusproblemer. Vold i nære relasjoner kostet samfunnet 92,7 milliarder kroner i 2021. Tappene lekker ut i alle kanter, og kategoriseres som offentlig og privat ressursbruk, produksjons- og effektivitetstap og redusert livskvalitet. Kort oppsummert gjør voldseksponering oss lettere syke og mindre produktive og gjør livene våre dårligere. Dystre fakta til tross, investerer vi samlet sett kun 13,4 milliarder kroner for å dempe de negative konsekvensene av vold i nære relasjoner. 2,3 av disse milliardene kommer fra frivilligheten og pårørende. Det er flott at folk bryr seg og tar ansvar for en del av disse konsekvensene, men vi kommer ikke bort fra at dette er problemstillinger vi må ta kollektivt ansvar for og betale for fra fellespotten.
Kommunene må ha strukturert innsats
Ansvaret for å jobbe forebyggende med vold, overgrep og voldtekt er lagt til kommunene, og kommunene har ansvaret for de fleste av tjenestene som har en rolle i arbeidet mot vold og overgrep. Måten de oppfordrestil å jobbe med dette på er gjennom egne handlingsplaner for å sikre å sikre samhandling mellom tjenestene og tilstrekkelig kompetanse i alle ledd.
Siste tilgjengelige tall viser at kun 40 % av kommunene har en handlingsplan i arbeidet med vold og overgrep. Noen kommuner mener det ikke angår dem. I utredningen Voldtekt – et uløst samfunnsproblem hevder enkelte småkommuner at vold og overgrep ikke er et aktuelt tema i deres kommune. Og faktum er at også store kommuner, med betydelige risikofaktorer og voldsomfang, ikke har handlingsplaner som strukturerer arbeidet mot vold og overgrep. Dette gjelder eksempelvis Oslo, landets største kommune. Og det til tross for at Riksrevisjonen kan vise til at kommuner uten en handlingsplan i mindre grad har rutiner for å avdekke og varsle om vold – og for å samordne tjenestene.
Vi mener kommunene må ha en lovfestet plikt til å ha en kommunal handlingsplan. Arbeidet rundt vold i nære relasjoner drives ofte av ildsjeler, men det må også settes i system og så forpliktende kommer tydelig fram. I årevis har ulike regjeringer «oppfordret» kommunene, men det holder ikke når utviklingen er negativ. For å få det til må regjeringen sette av nok midler for å følge opp planene. Det er det som heter satsing.
Bedre planarbeid
I arbeidet med vold i overgrep er forebygging en viktig grunnstein. Et godt planarbeid fordrer en solid grunnkompetanse i kommune om hva som er godt forebyggende arbeid og hvorfor dette forebyggende arbeidet er så viktig – og virker. Derfor kan ikke en handlingsplan mot vold og overgrep kun være en oppfordring og frivillig, men et krav til alle kommuner. I tillegg må de måles på resultatene. Vi håper derfor at forslagene til opptrappingsplanen vil vedtas i Stortinget 7. mai. NKVTS har laget en egen mal som kommunene kan bruke for å lage sin egen handlingsplan, så alt ligger godt til rette for at utarbeidingen skal være enkel slik at vi kan fokusere på bred kunnskapsutvikling og implementering.
Retten til vern mot vold har dype røtter i norsk lov. Grunnloven og menneskerettighetene fastslår at staten har plikt til å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep mellom privatpersoner. I 2017 vedtok stortinget å ratifisere Istanbul-konvensjonen, som omhandler forebygging og bekjemping av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Vi vet nok om omfang og vi vet nok om hva som virker. Nå må vi ta oss råd til å bekjempe voldsgaloppen og sette folk fri fra skadelige privatregimer.
