TEKST
Hun vil det rene, bli ren, kvitt det utvendige, men det bare legger seg, klistrer seg på, hvorfor klarer jeg ikke å bli kvitt det, gnager det i henne, få det bort, alt som forstyrrer. Og tvilen river henne opp, fortvilelsen, så mismotet. Har jeg ikke kommet noe nærmere, tenker hun, ikke gitt nok avkall … Men Gud ga oss ikke motløshetens ånd, jeg må ikke gi opp, gi meg over til fristelsen. Må inn til kjernen, det virkelige, egentlige, alt det andre er skall, tomhet, ingentingjag.
Men så bare vokser det, lag på lag legger seg på, og de sier jeg må vokse, men hvorfor skal jeg det, hvis det bare er kroppen som gjør det, mens jeg blir igjen, og drukner, forsvinner under vekten, oppløses i overflødighet, overflodsgrums, i dødbringende utvendighet.
