Blakstad eller Drammen

At det vil komme et nytt sykehus i Drammen er det mange som gleder seg over. Likevel er det en del av befolkningen som er skeptiske. Blakstad psykiatriske sykehus skal nedlegges og de fleste psykiatriske døgnplassene skal flyttes til egne psykiatribygg i tilknytning til somatikken i det nye sykehuset på Brakerøya. Nasjonalt og lokalt er det stor bekymring rundt dette og mange ser på nedleggelsene av de gamle psykiatriske sykehusene i Norge som en undergraving av psykiatrien. Engasjementet i debatten har vist seg i en mengde opprop, innlegg i media, demonstrasjoner og støttegrupper på Facebook, for eksempel Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene eller Bevar Blakstad sykehus!. Debatten er full av følelser og det er både på godt og vondt. Kanskje vil dette innlegget bidra til å senke skuldrene litt. Vi har lagt merke til at både de som ønsker å la Blakstad forbli, og de som støtter en flytting, fort kan havne i roller i kraft av å være representative for «alle» brukere. Men hva mener egentlig brukerne og hvilke brukere er det det egentlig gjelder? Selv om dette innlegget er formet av brukerrepresentanter, er også vi en veldig liten andel av det store flertallet. 

Natur eller betong?

Det første som dukker opp, slik vi opplever det, er hvordan nedleggelsen av Blakstad og psykiatri­plassene som overføres til nytt sykehus beskrives retorisk av partene. Der man tar til orde for en bevaring av Blakstad brukes ord som «vakker», «naturnært» og «avslappende» om Blakstad sykehus, og i beskrivelsene av det nye sykehuset benyttes ord som «kaldt», «midt i trafikken» og «betongblokk». Hos den andre parten (Helse Sør-Øst) beskrives det nye sykehuset som «moderne», «effektivt», «tilpasset» og i beskrivelsene av Blakstad benyttes ord som «gammeldags», «stigmatiserende» og «institusjonaliserende». Ordene er effektive retoriske virkemidler fordi positive og negative følelser nettopp legger sterke føringer for den videre argumentasjonen. For hvor stort regnes behovet for natur i en bedringsprosess, og hos hvem? I hvilken grad betyr nærheten til natur noe helt avgjørende for pasienter og pårørende over korte og lange perioder? Sånn umiddelbart er vi enig i at å komme seg bort fra byen og det som måtte være distraherende ellers i livet har en sterk positiv effekt for de fleste av oss. Men vi har også lurt på om det kan være et generasjonsspørsmål. Det kan være vanskelig å se for seg hva som er best for noen som er ti eller 15 år yngre enn en selv. Psykiatrien er stadig nærmere på kroppen til unge i dag, og kanskje er dette en del av bildet for å forstå hvordan tilbudet kan endres for å tilpasses unges behov. I ny forskning har for eksempel ønsket om å ha kontakt med venner vist seg å være viktigere i bedringsprosessen enn det man har trodd tidligere. Hvordan er det forenlig med beliggenheten på landet eller i nærhet til byen? Er det kortere vei for venner i byen med nærhet til kollektivtransport eller funker det bedre å få besøk der det er større turområder hvor man kan gå lengre turer sammen? Kanskje det å kunne trekke seg tilbake i naturen er viktig i en lengre bedringsfase, men at en sykehuspark er nok i kortere faser? For noen vil nærhet til naturen utenfor ikke være det som er avgjørende, men de vil kanskje heller se på avstanden til bystrøk som en form for isolasjon eller å bli stuet bort? For noen av oss opplevdes nærheten til naturen og «det stille» som en vekker og en veldig verdifull bit av egen tilfriskning. Og for noen av de unge er kanskje ikke de positive sidene ved de landlige omgivelsene så lett å se? Alt handler til slutt om hva som er best for den individuelle brukeren i den fasen man er i. 

Noen pasienter ved Blakstad, som vi har snakket med og som har vært innlagt over lengre perioder, har forklart at det kunne være lettere å prate ute enn inne på sengepostene, fordi bygningene ble opplevd som falle­ferdige, trange og sterile. Ute opplevde de at de fikk påfyll av fred og nye impulser. Vi har erfaring med å være innlagt i akutte faser og i kortere perioder og opplevde det kanskje litt annerledes. Under akuttfasen er det kanskje ikke de eksterne inntrykkene man gjerne fokuserer på? En har sagt det slik:

«For min personlige del kan jeg si at det var like ille om jeg var her eller der. Det eneste som var fint og ga meg mer ro i forhold til naturomgivelser, var å ha en form for hage med trær å gå ut i og sitte i fred. Det mener jeg burde være fullt mulig å få til knyttet til et moderne sykehus også.» – Silje 

Som alle andre har vi kun muligheten til å ta utgangspunkt i vår egen behandling og tenke hva vi selv hadde ønsket om vi stod overfor dette spørsmålet. Hvilket sted ville vært mest egnet for oss og vår egen tilfriskning? Det nye sykehuset i Drammen vil bli et holdepunkt i akuttfasen og ikke et behandlingssted over tid. Da er ikke nødvendigvis omgivelsene rundt hovedbehovet, men heller det å få hjelp med egne utfordringer i øyeblikket. En av dem vi snakket med beskrev det slik:

«For min del handlet det ikke så mye om hvordan det så ut, men alle de trygge menneskene jeg møtte på. Jeg var så paranoid i min akuttfase, at jeg ikke ønsket å være ute uansett.» – Petter

Vi tenker at det kan være en fordel at det ikke er lang avstand mellom psykiatriske enheter og sykehuset ellers. Man slipper å reise frem og tilbake fra Blakstad for å ta ulike somatiske undersøkelser, noe som kan gi mer stress og mindre forutsigbarhet i en akuttfase. Det er kjent at pasienter med alvorlig psykiske lidelser har kortere levetid enn resten av befolkningen og det er bred enighet om at de får et for dårlig tilbud for den kroppslige helsen sin. Kanskje er det heller en fordel med et sykehus som kan følge opp både kroppen og sjelen? 

At det nye sykehuset i Drammen vil ligge sentralt med et godt kollektivt transporttilbud, vil forhåpentligvis også trekke til seg flere fagfolk. For oss er dét også et viktig poeng. 

Ulike sykdomsfaser – ulike behandlingssteder

Så hva ville vært den mest hensiktsmessige løsningen for flest mulig? Kunne man funnet en løsning som kunne tilfredsstille begge parter, så godt det lar seg gjøre? Å selge tomten på Blakstad er kanskje å kaste bort en verdifull ressurs. Området på Blakstad er flott i seg selv, men bygningene står overfor et massivt oppussingsarbeid, hvis de overhodet skal kunne brukes videre. En idé kunne vært å beholde en mindre avdeling, i nye lokaler på tomten til Blakstad og et tilbud for de som har behov for lange perioder med døgnbehandling. Selv om vi ønsker at det ikke var slik, må vi ta innover oss at tilfriskningsprosesser i forbindelse med alvorlig psykiske lidelser skjer gjennom ulike faser og tar flere år. Da er kanskje ikke diskusjonen om Blakstad eller Drammen det viktigste, men diskusjonene om innholdet i de nye behandlingstilbudene og hvem som kan ha best nytte av dem. Dere hører fra oss! •

Dette er en kommentar. Artikkelen gir uttrykk for skribentenes meninger.